Jeg unngikk eksmannen i mange år. Men så skjedde det noe uventet
Skilsmissen fra Jørgen hadde vært vond og smertefull. Derfor unngikk jeg ham også i mange år, men så ble vi tvunget til å treffes igjen. Da skjedde noe vi ikke hadde forutsett.
SDa Jørgen og jeg gikk fra hverandre for 11 år siden, var ekteskapet vårt slitt helt ned.
Våre evinnelige økonomiske problemer og hissige krangler hadde fått oss til å glemme hvor godt vi en gang likte hverandre. Det var ikke noe moro igjen, ingen latter, ingen nærhet, vi levde nærmest parallelle liv.
Jeg tror dødsstøtet kom da Jørgen ble arbeidsledig i en periode, og jeg etterpå ble tvunget til å gå ned i lønn. Fra da av gikk vi fra krise til krise. Vi hadde fått tre barn sent og hadde mange utgifter. Jørgen hadde kjøpt en altfor dyr bil, og vi bodde i et gammelt hus som stadig måtte repareres.
Det spiste opp kontoen, og jeg hatet at vi alltid hadde dårlig råd. En gang gikk vaskemaskinen i stykker, og jeg satte meg på toalettet og gråt fordi jeg ikke kunne skjønne hvordan vi skulle få råd til en ny. Jørgen fant meg og ble sint over at jeg reagerte så sterkt. «Herregud, det er bare noe materielt», sa han.
Men jeg lå søvnløs om natten på grunn av den idiotiske vaskemaskinen og endte med å selge arvesmykkene fra moren min for å kunne kjøpe ny.
En annen gang var det vann i kjelleren. Vi hadde forsikring, men den dekket ikke alt, og Jørgen måtte låne penger av sine gamle foreldre. Det var så ydmykende, for de hadde jo heller ikke mye.
Mer og mer krangling
Vi syntes begge at den andre kunne gjøre mer og hakket løs på hverandre på grunn av det. Jeg foreslo at vi skulle selge huset og bilen og kutte ned alle utgifter. Jørgen mente derimot at jeg burde finne meg en bedre betalt jobb. Etter hvert ble det enklest å unngå hverandre, og Jørgen begynte å sove fast på et av barnerommene.
Da vårt yngste barn gikk i 3. klasse på videregående, var vi så langt fra hverandre at det ikke ga mening å bo i samme hus. Jeg husker tydelig den forferdelige morgenen da vi bestemte oss for å bli skilt. Jørgen klarte knapt å se meg i øynene, og jeg gråt.
Det føltes som et kjempestort nederlag, ensomheten dunket i meg, og i siste øyeblikk følte jeg at ekteskapet vårt var for dyrebart til bare å kaste det bort.
Tross alt hadde vi kjent hverandre siden vi var 22 år. Jeg håpet derfor at han ville ta hånden min og si at vi skulle gi kjærligheten en sjanse til. Men han var fast bestemt på at vi skulle skilles, og da kunne jeg heller ikke se noen annen utvei.
Da huset var solgt, var det også en lettelse å slippe den konstante negative stemningen og de evige bekymringene. Jeg kuttet ned på alt og sparte opp, så jeg ikke igjen skulle stå der med lite penger.
I noen år ville jeg helst holde meg langt unna Jørgen. Barna forsto det og sørget for å invitere oss separat. Sikkert fordi de også hadde kranglene våre friskt i minnet.
Invitert til samme barnedåp
Derfor kom det overraskende på meg da sønnen min, fire år etter skilsmissen, inviterte både meg og Jørgen til dåpen til vårt første barnebarn. Jeg fikk vondt i magen og steilet ved tanken. Det samme gjorde Jørgen, fikk jeg høre.
Men sønnen min og svigerdatteren insisterte, og siden ingen av oss hadde lyst til å gå glipp av begivenheten, kom vi naturligvis, men unngikk hverandre.
Jeg la merke til at Jørgen så eldre ut, men ikke nedbrutt. Han hadde gått ned i vekt, var velstelt og kledd i en pen dress, og jeg så ham le og spøke med folk.
Det var en anstrengende dag. Om kvelden gjorde det vondt i hele kroppen da jeg endelig sank ned i sofaen min. Etterpå holdt barna fast ved å invitere oss begge til festlighetene sine, og vi aksepterte det.
Etter hvert fant vi også ut at vi kunne snakke kort sammen uten å berøre fortiden. Jørgen fikk seg kjæreste, en gammel felles venninne. Først var jeg veldig sjalu, men hun hadde en god virkning på ham. Han begynte rett og slett å oppføre seg vennlig overfor meg.
Ved mitt eldste barnebarns fireårsdag var kjæresten imidlertid borte. Jørgen kom bort og satte seg ved siden av meg og snakket nå rett og slett varmt til meg.
Han fortalte at kjæresten hadde flyttet ned i nærheten av sønnen sin i Sør-Frankrike. Jørgen ville ikke bli med. Han ville bli hjemme og holde den nære kontakten med barnebarna sine. Jeg ble minnet om hvor mye familiemenneske han var, og at vi faktisk aldri hadde kranglet om oppdragelsen av barna våre.
Noen måneder senere møttes Jørgen og jeg igjen på en byfest. Vi var der med hver vår vennegjeng, som kjente hverandre, så alt ble slått sammen, og vi endte opp ved siden av hverandre ved et langbord.
Snakket endelig åpent sammen
Da var det ni år siden vi hadde blitt skilt, og vi hadde begge gått av med pensjon. Våre verste krangler var kommet på avstand, og jeg oppdaget at jeg nå så Jørgen i et bedre lys. Det hjalp også at han uoppfordret snakket om skilsmissen vår og sa unnskyld for at han ikke hadde tatt bekymringen min for økonomien alvorlig nok den gangen.
«Det var bare en fasade. Innerst inne følte jeg meg maktesløs og ante ikke hva jeg skulle gjøre», sa han. Det kledde ham å være ydmyk. Faktisk syntes jeg det var tiltrekkende. Jeg ga noe tilbake ved å si at jeg nok iblant hadde tatt tingene litt vel tungt. I de neste timene utvekslet vi minner og fikk snakket om fortiden.
Alt føltes trygt og kjærlig. Helt til jeg ble redd for mine egne følelser og minnet meg selv på hvor vondt det hadde gjort da vi ble skilt. Brått reiste jeg meg og sa farvel. Jeg kunne se at Jørgen ble såret og overrasket, men det var viktig for meg å passe på meg selv.
Jeg hadde ikke lyst til å igjen streve med det smertefulle savnet som holdt på å slå bena under meg den første tiden etter skilsmissen.
Men da Jørgen ringte noen dager senere og inviterte meg ut, klarte jeg likevel ikke å si nei. Den kvelden kysset vi hverandre lenge og inderlig. Kvelden etter kom Jørgen hjem til meg, og vi gikk til sengs sammen.
Det var fantastisk å ligge i armene hans igjen, og han ble og spiste frokost med meg. Kvelden etter spiste vi sammen igjen. Jeg var rystet, men klarte ikke å stå imot. Det var som en strøm som bare tok meg, og jeg var vekselvis redd og høy av lykke.
Som nyforelsket
Raskt var vi like forelsket igjen som da vi møttes første gang, bare at vi nå var 67. Jeg trodde ikke det var mulig, men det var det altså. Beruset av våre egne følelser snek vi oss inn og ut hos hverandre og holdt det hemmelig både for barna våre og vennene våre. Vi orket ikke at noen skulle blande seg og si at vi lekte med ilden.
Jeg likte utrolig godt den nye utgaven av Jørgen. En mann som var klar over at det ikke var noe tid å miste, og som var mer følelsesmessig åpen enn tidligere. Han fortalte meg hvor herlig jeg var, og var også rask til å innrømme sine egne feil.
På samme måte kom jeg ut av skallet og snakket om hvor mye jeg hadde savnet ham og familielivet vårt, og at jeg ikke likte den angrepslystne kvinnen jeg hadde utviklet meg til i løpet av ekteskapet vårt.
Ettersom vi så hverandre hele tiden, ble det dumt å ikke involvere barna. Flere ganger ringte de til oss mens vi var sammen, og det føltes så dumt. Så vi samlet alle tre en kveld hjemme hos meg.
De var selvfølgelig overrasket. Datteren min reagerte med å himle med øynene og anbefale meg å flykte i en viss fart før «du og pappa ødelegger hverandre igjen». Men de to sønnene mine var begeistret.
Den ene av dem, Christian, presset på for at vi skulle flytte sammen. Han drømte om at vi skulle bli én stor familie som i gamle dager. Jørgen ble fyr og flamme og foreslo at vi kjøpte en leilighet som var stor nok til at vi kunne ha våre nå fire barnebarn overnattende samtidig.
De neste ukene finkjemmet han nettet og fikk meg med ut for å se på et par leiligheter, som jeg i begge tilfeller syntes var for dyre og krevde for mye oppussing. Men Jørgen mente at det nok skulle gå, og la mange planer for hvordan vi skulle innrette oss.
På kjøkkenet i den tredje leiligheten vi så på, begynte vi å krangle om hvorvidt det var nødvendig å skifte ut komfyren og kjøleskapet eller ikke. Jeg fikk en nervøs rumling i magen, og vi skiltes som uvenner.
Om kvelden lå jeg og grublet og gjorde det klart for meg selv at sparepengene mine nå kom til å gå opp i røyk, og at vi igjen ville få så mange utgifter at det ikke skulle mye til før lasset veltet. Jeg våknet skrekkslagen.
Kunne ikke gi opp selvstendigheten
Selv om Jørgen og jeg raskt ble gode venner igjen, fikk min nyforelskelse nå et mer realistisk skjær over seg. Jeg husket de sidene ved ham som var skyld i kranglene våre, og som jeg lykkelig hadde fortrengt.
Det sto klart at dersom forholdet vårt skulle holde, måtte jeg ikke gi opp selvstendigheten min. Det ringte jeg og gjorde klart for ham.
Så i dag bor Jørgen og jeg vekselvis hos hverandre og har fortsatt separat økonomi. Det har kostet. Jørgen synes det er dypt uromantisk og klager over at jeg ikke har mer tillit til ham. Men jeg var lykkelig over å kunne stå trygt på sidelinjen da Jørgen for rundt ett år siden kjøpte et gammelt bindingsverkshus.
Jeg elsker å komme dit, men er glad for at vedlikeholdet ikke er mitt problem. Jeg trenger ikke å ligge søvnløs over at han er nødt til å skifte ut de elektriske installasjonene, og at stråtaket og stuegulvet muligens også må fornyes.
I stedet kysser jeg ham og sier «lykke til med det hele, skatt», og så kjører jeg glad hjem til min lille, billige leilighet, hvor alt fungerer. Og hvis det ikke gjør det, vet jeg at jeg har penger på konto til å få det fikset.
Denne artikklen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist. Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
