Mannen min skulle pusse opp huset. Da viste han sitt sanne ansikt

Petter og jeg hadde vært sammen i to år da vi kjøpte hus. Frem til da hadde vi bodd sammen i min leide leilighet, der det bare var å ringe etter vaktmesteren når noe skulle fikses. 

Petter ville gjerne fremstille seg selv som hendig, men da vi hadde bodd sammen en stund, begynte jeg å lure. Han hadde jo et svare strev med å skru sammen en bokhylle fra Ikea.

Da kontrakten var undertegnet, og huset var vårt, begynte Petter straks med planlegging av oppussingen, og snakket om det til alle rundt oss. Han var full av ideer. Det meste virket litt drømmeaktig på meg. 

Men han var veldig ivrig, og jeg ville ikke legge noen demper på entusiasmen hans. Samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til blikkene som ble vekslet mellom kameratene hans. Senere fikk jeg vite at Petter var kjent for å ha ti tommeltotter.

Huset var en del av en tomannsbolig. Vi hadde en stor hage og flyttet inn i begynnelsen av mai. Det var fint vær, og jeg hadde fått tak i en benk og en kiste i tre på et loppemarked. Disse ville jeg male, og Petter tilbød seg straks å hjelpe til. Vi bar møblene ut i hagen og gjorde grunnarbeidet sammen.

Da jeg var borte dagen etter, satte han i gang med malingen. Jeg trodde knapt det jeg så da jeg kom hjem. Penselstrøkene var ujevne og gikk i alle retninger, som om et lite barn skulle ha gjort det. Var det mulig? Da Petter merket reaksjonen min, ble han irritert.

– Det er jo gamle ting, så de bør jo ha en litt sliten look, sa han til sitt forsvar.

Les også (+) Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Krangling

Vi hadde planlagt å fornye både badet og kjøkkenet, og Petter ville gjøre det meste selv. Nå lurte jeg på hvordan det skulle gå. Det beste hadde nok vært å sette bort alt arbeidet, men det fikk jeg meg ikke til å si.

Før vi gikk i gang med de store oppgavene, foreslo jeg at vi skulle fikse gjesterommet. Det skulle tapetseres og få nytt gulv, og det burde vi vel klare sammen.

Petter var med på notene, og så lenge det ikke ble altfor tydelig at det var jeg som styrte det hele, gikk det bra. Men da vi skulle velge gulv, ble det krangling. Vi hadde overhodet ikke samme smak.

– Jeg har faktisk fått høre at jeg har estetisk sans, freste han en gang.

– Så synd at du har mistet den sansen, svarte jeg tørt.

Vi kunne ikke engang le av elendigheten. Oppussingen av huset hadde blitt noe som slukte energi og ødela stemningen mellom oss. Gulvet kom på plass til slutt.

Petter viste det stolt til en kamerat, og plutselig hadde de kommet frem til at rommet også trengte nytt tak. Kameraten skulle hjelpe til. Nå var det sommer, og ferien min var slutt. Petter hadde én uke ferie igjen.

Jeg var på jobben da de satte i gang. Det var en solfylt dag, og da halve jobben var gjort, gikk de ut i hagen for å ta en øl. Og der satt de da jeg kom hjem. Petter skulle gjøre taket ferdig dagen etter. 

Nå visste han jo hvordan det skulle gjøres, så det var ikke noe problem.

Da jeg kom hjem neste dag, kunne jeg bare konstatere én ting: Jeg hadde kjøpt hus med en mann som ikke burde røre et verktøy. 

Der han hadde fått hjelp dagen før, syntes ikke engang skruene, men der han hadde holdt på alene, var alt skjevt og fullt av stygge merker.

– Jeg skal male over det senere, sa han. – Det ble jo fint!

Han virket fornøyd med det han hadde gjort. Da fikk jeg øye på et dypt hakk i det nylagte gulvet. Petter hadde mistet drillen da han sto på stigen.

– Flaks at drillen holdt, sa han.

– Vi kan bare legge et lite teppe der, så synes det ikke.

Det begynte å bli vanskelig for meg å beholde roen. Ingenting ble slik jeg hadde håpet. Vi hadde vært så entusiastiske da vi flyttet inn. To år senere var mye forandret. Vi hadde pusset opp kjøkkenet og badet, men den største forandringen gjaldt forholdet vårt. 

Det hadde fått hard medfart. Da kjøkkenet skulle fornyes, mente Petter at han skulle klare seg uten håndverkere. Vi kranglet, og til slutt ga jeg meg for å få fred.

Det var et stort feilsteg. Det hele endte med at kameratene hans måtte komme og ordne opp flere helger på rad. Da hadde kjøkkenet vært et eneste kaos i et halvt år. Da vi skulle gå i gang med badet, ga jeg meg ikke.

– Du må da selv begripe at du ikke vil klare det alene! nærmest skrek jeg mot ham.

På den tiden hadde jeg sluttet å la ting skure for å få fred. Det at han ville gjøre alt selv, hadde kostet oss tid, penger og mye energi. Det føltes som om vi alltid kranglet om noe som hadde med huset å gjøre. 

Petter ga seg denne gangen, men insisterte på at vi skulle få en av de nevenyttige kameratene hans til å hjelpe til. På den måten kunne han være med og lære ting.

– Ok da, sa jeg. – Da gjør vi det.

Les også (+): Kjære alle venner, familien min og min eksmann. Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden

Tvilen meldte seg

Det hadde sikkert fungert, hadde det ikke vært for at Petter også ville holde på når kameraten ikke var der. Resultatet skar meg i øynene hver gang jeg gikk inn på baderommet.

For meg ble det nok et eksempel på hvordan Petter buste på uten å ta hensyn til at jeg også skulle leve med resultatet. Det var dessuten ikke bare sine egne penger han lekte med!

Før huskjøpet hadde vi planlagt å gifte oss og få barn, men to år etter innflyttingen begynte jeg å kjenne på en stor tvil. Følelsene mine hadde forandret seg, og jeg innså at jeg faktisk ikke elsket Petter lenger. 

Jeg hadde sett for mye ved ham som jeg ikke likte. Petter fikk sjokk da jeg sa at jeg ville avslutte forholdet. Men han innhentet seg raskt. Jeg tror nok han forsto at han selv også følte det som meg. Han kjøpte meg ut og ble boende i huset.

Selv følte jeg kun lettelse over å komme meg derfra og inn i en ny leilighet. Vennene mine har sagt at hvis oppussingen tok knekken på kjærligheten, var vi ikke de rette for hverandre. Jeg tror nok de har rett.

Livet sammen hadde vært fint så lenge vi ikke sto overfor noen utfordringer. Da vi fikk ansvar og måtte ta viktige valg, gikk det dårlig. Hvem vet hvordan det hadde blitt hvis vi hadde skaffet oss barn …

Jeg vil ikke legge all skyld for det som gikk galt, på Petter, og dersom han ikke hadde vært så sta på at han skulle gjøre alt selv, ville vi sannsynligvis fortsatt ha levd sammen.

Men hans behov for å hevde seg ble for belastende.

Jeg tror det er noe han har fått med seg hjemmefra. Faren hans var en nevenyttig kar, og Petter følte aldri at han kunne måle seg med ham. Faren døde før vi traff hverandre, men kanskje ble Petter drevet av en trang til å bevise at han var like flink som faren hadde vært.

Huskjøpet satte uansett søkelyset på alt det som ikke fungerte mellom oss. Jeg er glad vi kjøpte det før vi fikk barn. Petter har giftet seg og bor der fortsatt. Selv er jeg blitt samboer og bor igjen i et hus. Denne gangen uten problemer. Min mann er nemlig snekker.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.