Byttet navn og bor på hemmelig adresse: – Et bedre liv

 I dag lever jeg på skjult adresse med datteren min på fire år. Vi røper ikke vår egentlige identitet til noen.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
Publisert

Er det mulig å få et nytt og bedre liv når du blir jaget av en du er redd? Kan du bli glad igjen når frykten er så stor at du ikke engang våger å beholde navnet ditt? 

Jeg svarer ja på begge spørsmålene, og jeg forteller min historie i håp om at den kan hjelpe andre voldsofre videre.

Nå bor vi en liten by. Der har jeg og datteren min fått et nytt liv i nye omgivelser. Vi kjente ingen da vi kom til stedet, og i starten følte jeg meg fryktelig liten og alene. Det var rart ikke å kjenne noen. Samtidig føltes det trygt å vite at ingen kunne sladre til min ekssamboer om hvor jeg befant meg.

Nå er det tre år siden jeg brøt med min voldelige samboer.

Det hele begynte med at jeg forelsket meg i feil mann. Jeg var ung og ble stormende forelsket. Tore sjarmerte meg i senk, og etter to uker flyttet jeg inn hos ham. Når han fortalte meg om den gale ekssamboeren, som han fikk et barn med, tenkte jeg at han jammen hadde vært uheldig da han traff henne.

I en måned hadde vi det perfekt. Da vi hadde bodd sammen noen uker, fikk han plutselig et sammenbrudd. Han sa at han bare ønsket å dø, og la skylden på damen han hadde et barn med. Hun nektet ham å se sønnen.

Noen varselklokker begynte å ringe inni meg, men jeg ignorerte dem. Da jeg endelig forsto at mannen jeg bodde sammen med, hadde alvorlige rusproblemer og adferdsforstyrrelser, var det for sent. Jeg var gravid.

Svangerskapet mitt orker jeg nesten ikke å tenke tilbake på. Tore var som forvandlet. Han slo meg og viste seg som en sann tyrann. I min naivitet tenkte jeg først at jeg skulle klare å redde ham, og derfor tilga jeg gang etter gang.

Det viste seg at hans tidligere samboer hadde forlatt ham fordi han var voldelig og brukte narkotika. Hun nektet ham å se datteren fordi hun ikke stolte på ham. 

Jeg fikk vite mer og mer og forsto at jeg hadde gjort et katastrofevalg da jeg fant mannen jeg ble gravid med. Han slo, og jeg gikk på jobb med blåmerker. Han hadde ikke jobb, trengte penger til stoff og ble voldelig for å få meg til å gi ham det han trengte.

Les også: (+) Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så kom han krypende tilbake

Jeg måtte flytte ut

Jeg selv vokste opp med en far som var alkoholiker. Min mor forsøkte å redde ham, uten hell. Det endte med at mine foreldre ble skilt – og at de drakk på hver sin kant. 

Jeg fikk en turbulent oppvekst, med nye steforeldre, som heller ikke var mors beste barn.

Det gikk opp for meg at jeg gikk i min mors fotspor. Jeg ønsket ikke å ende opp som henne. Og ikke minst, jeg orket ikke tanken på at mitt barn skulle vokse opp i utrygge omgivelser. Derfor rømte jeg fra Tore da datteren min var i underkant av ett år.

Jeg flyttet inn hos søsteren min først. Tore oppsøkte meg, tryglet og ba om tilgivelse. Jeg sto imot. Da begynte han å true meg. 

Først hadde han truet meg til ikke å oppgi ham som far da vi ble foreldre. Så, da jeg forlot ham, truet han meg til å oppgi ham som far likevel. Han la frem krav, og jeg lystret. Jeg torde ikke annet.

Etter noen måneder ble det en for stor belastning å bo i samme by som ham. Han ­kunne plutselig stå utenfor arbeidsplassen min og rope etter meg at han skulle gjøre en ende på alt. Jeg innså at jeg måtte flytte til et ukjent sted med hemmelig adresse for å få fred. 

I prosessen ble jeg rådet til å skifte identitet.

I dag vet bare mine aller nærmeste hva jeg egentlig heter og hva navnet mitt er nå. I tillegg er selvfølgelig sosialkontoret og andre involverte informert.

Ekssamboeren ble dømt for grov vold mot sin mor. For meg er det sjokkerende at Tore får vandre fritt omkring. Han er en fare for andre og gjør livet utrygt og vanskelig for flere enn meg. 

Jeg tror ikke at jeg noen gang kan ta tilbake det egentlige navnet mitt. Det tør jeg ikke før han er død. Heldigvis har han ingen ­rettigheter på papiret, selv om han står oppført som far.

Jeg kan ikke angre på forholdet mitt til ham. Det har tross alt gitt meg det kjæreste jeg har – jenta mi. Livet uten henne hadde ikke vært noe liv. Hennes kjærlighet gir meg håp for fremtiden. 

Selv om jeg ­sliter økonomisk, føler jeg meg heldig. Jeg slipper å være redd mer. Nå går jeg på arbeidsavklaringspenger, og jeg håper å få en jobb etter hvert.

Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham

Må klare alt alene

Jeg er alene om alt. Jeg er både mor, far, tante og bestemor for datteren min. Så langt har jeg ikke noe nettverk å lene meg på. Men jeg har fått noen fantastiske naboer, som er hyggelige og imøtekommende. Har jeg problemer, snakker jeg med dem. I tillegg er jeg med i en mødregruppe. Det er en trygghet, og det gir meg mye.

Jeg er sterk av natur, og jeg er sikker på at jeg ikke hadde klart å forlate den voldelige samboeren min hvis det ikke var for at jeg er en slåsskjempe i hodet mitt. Den siste kvelden tok jeg igjen da han slo. Jeg gikk løs på ham med alle ­kreftene jeg hadde. Jeg ville ikke la meg tråkke på mer.

De siste ukene har jeg brukt mye tid på å kjempe for enslige mødres rettigheter. Jeg mener at systemet bryter ned kvinner som meg.

Jeg sier til meg selv at om jeg når frem, har jeg ikke bare hjulpet meg selv, men banet vei for mange andre også. Jeg som har ressursene og kreftene, føler meg forpliktet til å stå på. 

Jeg orker ikke å ha så dårlig råd at jeg ikke kan gi barnet mitt det alle andre barn har. Jeg har ikke penger til å gå på kino, og jeg må tenke over hva maten koster hver eneste gang jeg er i butikken. Det blir mye billig ferdigpizza. Usunn mat er blitt fattigmannskost.

Men det er ikke slik at jeg ser mørkt på livet og klager. Jeg har sett at det er mulig å få et bedre liv enn det jeg hadde. Selv om det er tøft å være alene, og selv om jeg har dårlig råd, har jeg det godt.

Jeg er ikke på jakt etter en ny mann, men håper at jeg en dag vil finne en som er snill mot meg og datteren min, en som kan bli en farsfigur for henne. Tiden får vise om det skjer.

I mellomtiden gir jeg henne all den kjærligheten hun trenger og fortjener. Hun skal ha et godt utgangspunkt når hun blir voksen. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.