Barna hans holdt på å ødelegge forholdet vårt. Så skjedde det noe

– Jonas er min store kjærlighet!

Det slår Inger fast i samme øyeblikk som hun lander i på kaféen der vi har avtalt å møtes.

– Vi møttes på jobb og så hverandre sporenstreks! Det ble ikke sagt noe mellom oss, men jeg var veldig bevisst at han satt ved siden av meg. Jeg så på hendene hans og tenkte: «Heldig er den som kan bli tatt på av dem.» Hun ler.

– Han har nemlig så vakre hender, forklarer hun.

– Jeg er fremdeles dødsforelsket i den mannen! Han er en type som får kvinner til å tenke: mandig! Jonas er en godbit på 194 centimeter og drøyt 100 kilo. Og ikke bare har han utseendet med seg, han er også et herlig menneske! Faktisk en intellektuell person - i motsetning til meg, sier hun spøkefullt og drar fingrene gjennom det blonde håret sitt med en teatralsk mine, som for å gå inn i den stereotype rollen som «dum blondine».

– Men Jonas sier stadig at jeg undervurderer meg selv. At han ikke ville ha vært sammen med meg om jeg ikke var smart. Nevnte jeg at han er en fantastisk elsker?

Hun himler med øyene.

– Og dere har vært sammen i åtte år? spør jeg.

– Jepp, nikker hun. – Og foruten barna hans har vi hatt null problemer! De barna er vår akilleshæl.

Kritiserer

Inger har selv ingen barn.

– Fordi det aldri ble sånn, forklarer hun.

Jonas, derimot, har seks.

– I starten tenkte jeg: «Så herlig! Her har jeg en stor gjeng å skjemme bort!»

Hun sukker. For det gikk ikke akkurat slik som hun hadde forventet. 

– De fleste mennesker har det med å like meg, sier hun ubeskjedent.

– Men ikke barna hans. Det er ikke måte på hvor mye galt de gjennom årene har funnet ved min måte å være på. Alt fra at jeg hadde finere bostedsadresse og dyrere bil enn dem, og dermed var en snobb, til at jeg kledde meg i materialer som eldstedatteren mente ikke var miljøvennlige. Hele tiden var det et eller annet å hakke på. De sa det aldri direkte til meg, men til faren sin.

– Trenger han å fortelle deg om det?

– Det var snarere slik at jeg tvang det ut av ham da jeg merket at barna gikk og skulte i min retning. Jeg ville vite hvorfor de åpenbart hadde noe imot meg.

– Hvem fikk hans støtte, barna eller du?

– «Vårt forhold handler om deg og meg», har han gjentatt utallige ganger. Og det er riktig, men det er heller ikke til å overse at deres synspunkter virker inn.

– Tok eller tar han deg i forsvar overfor dem?

– Selv har jeg aldri vært direkte vitne til noen av disse samtalene. Det skjer bak min rygg. Det gir en følelse av at han er nærmere dem enn meg. Det er jo ingen tvil om at blodsbånd er sterke, sier hun ettertenksomt.

Inger forteller at slik holdt de det gående i mange år, men så kom de omsider til et vendepunkt.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Måtte virkelig trå til

– Jonas og jeg var nær ved å ende opp i et brudd, forteller Inger.

– Det har aldri vært noen tvil om at vi elsker hverandre, men med seks barn i alderen fra 16 til 30 år var det alltid en eller annen som trengte ham og ikke ønsket å ha meg til stede.

– Tok dere en samlet prat om dette?

– I hvert fall med dem som dukket opp da vi inviterte til familierådslagning. Det løste ingenting. «Mine barn er egoister», konstaterte Jonas bare, som om det ikke var noe å gjøre med. Men så skjedde det noe.

– En av dem, Kaja, som er i midten av 20-årene, har hatt diabetes type 1 siden hun var fem år. Til slutt ble sykdommen vanskelig å kontrollere. Hun merket for eksempel ikke at hun fikk føling. Før hun visste ordet av det, kunne Kaja få et anfall som endte med at hun mistet bevisstheten. Det kunne skje flere ganger daglig, eller midt på natten, forteller Inger.

Kaja begynte å merke senvirkninger av sykdommen, blant annet øyeskader. Disse kunne utbedres med laser og kontaktlinser, men til slutt begynte nyrene også å svikte. Transplantasjon ble den eneste måten å overleve på.

Og her kom Inger inn i bildet.

– Jonas var fra seg av fortvilelse. De fant ingen passende donor. Jeg tilbød meg å bli testet, og det viste seg å kunne fungere med en nyre fra meg, sier hun lavmælt.

– Gjorde du det også for å hjelpe deg selv?

Hun rister på hodet.

– Absolutt ikke! slår hun bestemt fast. – Jeg gjorde det ene og alene for å hjelpe Kaja. Et liv ble reddet. 

Den gode gjerningen ble belønnet i ettertid.

– «Flokken» hans er blitt hyggeligere mot meg etter dette. Det setter jeg pris på, for jeg har innsett at å være sammen med en mann med mange barn, krever storsinn. Uansett hva jeg må mene om disse seks unge menneskene, for de er ikke de største sjarmørene, så er de Jonas’ elskede barn, sier hun med et skjevt smil.

– Men det måtte noe veldig dramatisk til for at de aksepterte meg. Det har vært tøft, avslutter hun.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.