Da jeg ble utbrent, ble fortiden til kjæresten min et problem

Det var bare tidlig ettermiddag, men jeg følte meg allerede sliten. Ikke bare søvnig. Det føltes som om kroppen min var laget av bly. Det eneste jeg hadde lyst til, var å legge meg på sofaen.

– Du ligger vel ikke der igjen, freste kjæresten min Brian irritert.

– Jeg er bare så trøtt, svarte jeg.

– Det er bare tull. Du sov jo hele natten, sa han.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde hatt det sånn lenge. Jeg var konstant trøtt. Jeg kjente en vedvarende uro i kroppen og kunne begynne å gråte til enhver tid. 

– Jeg tror jeg trenger hjelp, sa jeg.

– Nå må du gi deg, svarte Brian. – Ikke vær så pinglete. Du skulle visst hvordan det er å ha det virkelig hardt. Hvordan det er å ikke ha noe som barn. Det er hardt! Men du har alt.

Tøff barndom

Jeg kjente godt til historien til Brian, for vi hadde vært kjærester i tre år. Allerede på en av våre første dater hadde han fortalt om den fryktelige barndommen sin. Begge foreldrene hans hadde vært rusavhengige, og det hadde gått altfor mange år før han ble tatt fra dem. 

Da han endelig kom i fosterhjem, havnet Brian hos en familie der fosterfaren slo ham. Likevel hadde han bitt tennene sammen og klart seg. Han hadde kommet seg bra gjennom skolen og hadde nå sitt eget lille IT-firma med en håndfull ansatte.

Jeg hadde blitt veldig rørt første gang jeg hørte historien om Brians barndom. Senere hadde jeg følt meg stolt over at jeg hadde en kjæreste som var så sterk. Først nå gikk det opp for meg at det også fantes en bakside.

I den tiden vi hadde vært kjærester, hadde jeg selv vært sterk og selvstendig. For et halvt år siden hadde det imidlertid skjedd voldsomme endringer på arbeidsplassen min. Det måtte spares inn. Mange hadde blitt sagt opp. Jeg hadde beholdt jobben min, men for det første skulle jeg nå klare tre menneskers arbeid, og for det andre hadde jeg fått en ny sjef som var nådeløs. 

Mens jeg før alltid hadde gledet meg til å gå på jobb, fryktet jeg det nå. Jeg visste godt at jeg var i ferd med å knekke, men Brian ville ikke godta forklaringene mine. 

Lydhør lege

Hvordan kunne jeg seriøst mene at jobben min var i ferd med «å knekke meg», når han hadde kommet seg gjennom en barndom i helvete uten å knekke?

Jeg krøp sammen i sofaen. Jeg trengte ikke å se Brians hånlige blikk, det gjorde bare følelsen av avmakt dypere i meg. Heldigvis gikk han sint ut av stua et øyeblikk etter. Jeg dro telefonen opp av lommen, logget inn på hjemmesiden til legen min og bestilte en time.

Da jeg møtte opp hos legen uken etter, hadde jeg ikke sagt noe til Brian, men legen min var mer lydhør for problemene mine.

– Du har tydeligvis en depresjon som følge av stress, sa hun etter en lengre samtale. Du skal sykmeldes fra jobben din, og jeg gir deg også en resept på en mild antidepressiv medisin du kan ta nå i starten, sa hun da jeg var ferdig med å snakke.

Jeg følte meg lettet, men i neste øyeblikk ble jeg nervøs. Jeg visste at Brian ville slite med å akseptere sykmeldingen min.

Jeg fikk rett i bekymringen min. Det var likevel ikke selve sykmeldingen som provoserte Brian mest. 

– Du kan ikke seriøst mene at du vil begynne å ta piller! sa han irritert.

Jeg hadde ikke lyst til å svare. Jeg visste at jeg hadde det dårlig, men jeg visste også at det jeg opplevde på jobben, på ingen måte kunne måle seg med barndommen til Brian. Kanskje hadde han rett. Kanskje burde jeg bare ta meg sammen?

Ny depresjon

Jeg klarte det bare ikke. Sykmeldingen var derfor en stor lettelse, selv om Brian ikke lot en eneste sjanse gå fra seg til å håne meg.

En morgen kom jeg ut på badet og fant ikke pillene mine. Jeg skrev til Brian og spurte om han hadde sett dem.

– Jeg har kastet dem. Du kommer til å takke meg senere, lød det korte svaret.

Jeg var nær ved å bryte helt sammen. Innerst inne visste jeg at jeg hadde best mulighet til å komme meg videre hvis jeg tok pillene. Likevel forsøkte jeg å følge rådet til Brian og slutte. Jeg ønsket så sterkt å kjenne at han ville meg vel. Men lynraskt gled jeg inn i depresjonen igjen.

– Depresjon, snertet Brian. 

– Jeg tror ikke på at det finnes noe som heter depresjon. Ville jeg ikke da ha vært deprimert halve livet mitt?

I smug fikk jeg en ny resept av legen min. Igjen hjalp pillene meg. Sakte, men sikkert fikk jeg det bedre. En dag, da Brian hadde levert en av sine vanlige tirader om at jeg burde ta meg sammen og gå på jobb, svarte jeg:

– Jeg er ikke deg, Brian!

Det fikk Brian til å gå helt amok. Nei, jeg var ikke ham. Han var sterk, han knakk aldri, jeg derimot var svak og måtte ta meg sammen.

Brøt sammen

Plutselig, mens jeg sto foran det rasende ansiktet hans, gikk det opp for meg at jo, Brian hadde jo nettopp brutt sammen. Noen hadde brutt ned hans menneskelighet i løpet av livet. Han hadde riktignok ikke gått ned for telling med stress og depresjon. 

I stedet hadde han stengt av følelsene og empatien sin for å overleve. Det var ingenting finere, bedre eller mer edelt ved reaksjonen hans. Derimot var det et stort problem at han ikke selv kunne se det. All neglekt hann hadde opplevd som barn, kom nå ut som sinne og forakt.

Noe annet gikk også opp for meg. Hvis jeg skulle få det bedre, måtte jeg flytte fra Brian. Han var den største faren for at jeg ikke skulle bli frisk.

Jeg flyttet samme uke. Heldigvis hadde jeg et godt nettverk av venner som tok imot meg og støttet meg, så jeg kom meg videre. Det var også gjennom nettverket mitt at jeg fikk en ny jobb, for ingen jobb er verdt å miste den mentale helsen sin for. Og ingen kjæreste heller.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke et klassisk, journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.