Tonas pensjonisttilværelse endret seg da hun tilfeldigvis så en annonse i avisen
Da Tona skulle gå av med pensjon, ønsket hun å jobbe som frivillig, men hun visste ikke hva hun ville drive med. Svaret lå i en annonse hun tilfeldigvis oppdaget i avisen.
– Tona! Tona!
Mikkel (3) og Sander (2) kaster seg over Tona Stordahl (74). For to barnehagegutter føles det som en evighet siden de har sett henne, og gleden er enorm. Trioen går raskt i gang med ivrig lek på stuegulvet.
Tona jobber som frivillig for organisasjonen Home-Start. Det er et familiestøtteprogram som hjelper småbarnsfamilier som har behov for ekstra støtte i en periode. Familiene får tildelt en familiekontakt som kommer hjem til dem en dag i uken, og familien velger selv hvordan de ønsker å bruke hjelpen.
Nå er Tona tilbake på besøk hjemme hos Mikkel og Sander, hvor hun inntil nylig hjalp til tre timer i uken. Dette var hennes tiende familie, etter at hun startet i Home-Start i 2019.
– Jeg gleder meg hver uke. Hvordan står det til med familien i dag? Hva skal vi finne på denne gangen? sier hun.
Se video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt
Ville jobbe som frivillig
Det var tilfeldig at Tona oppdaget Home-Start. Hun skulle snart pensjoneres fra jobben som operasjonssykepleier på Ullevål sykehus, og tenkte at hun ville melde seg som frivillig. Nøyaktig hva hun ønsket å gjøre, var hun ikke sikker på.
– En dag så jeg tilfeldigvis en annonse for Home-Start i avisen. Jeg hadde ikke hørt om det før, men jeg ringte samme dag som jeg så annonsen. Da ble jeg invitert på kurs, sier hun.
På kurset møtte hun mange hyggelige frivillige, og lærte om blant annet kommunikasjon og grensesetting.
– Jeg syntes det var veldig interessant og hørtes spennende ut. Så da kurset var ferdig og bakgrunnssjekken av meg var gjennomført, ringte de og sa at de hadde en familie som trengte hjelp, sier hun.
Får respekt for småbarnsfamilier
Den første familien hun besøkte, besto av en alenemor med en liten baby. Senere har det blitt flere familier, noen med babyer, andre med litt større barn. Tona har ikke egne barn, men stortrives med å tilbringe tid med familiene.
– Jeg har hatt mye med barn å gjøre siden jeg var ung, så det er ikke ukjent for meg. Jeg føler at det er ganske naturlig, egentlig. Men jeg har fått stor respekt for småbarnsfamilier. Jeg ser hvor hektisk det er, sier hun.
Når hun er sammen med barna, liker hun å gjøre ting som de synes det er gøy å drive med.
– Jeg tar det litt spontant, og jeg skjønner fort hva de liker å leke. Vi kan være ute på lekeplassen eller gå en liten tur i skogen. Eller vi kan løpe rundt og leke, ta hverandre og gjemme oss. Og så er det gøy å se i bøker sammen, sier hun, og forteller at barna har lært henne om både Fantus, Peppa Gris og Dinosaurgjengen.
– De har nesten lært meg mer enn jeg har lært dem. Det er veldig morsomt, sier hun med en latter.
Blir glad i familiene
De fleste familiene får hjelp av Home-Start i omtrent seks måneder. Da må de ta farvel, før den frivillige går over til en ny familie.
– Jeg tenker mye på dem etterpå. Nå har de første barna jeg var hos begynt på skolen, det har jeg tenkt på noen ganger. Det blir et savn. Jeg blir jo veldig glad i dem, sier hun.
Perioden hos familien til Mikkel og Sander startet i august 2025 og ble avsluttet i februar 2026.
– Det er alltid spennende å starte med en ny familie og treffe de nye barna. I denne familien var det et hyggelig første møte, hvor vi pratet litt og barna var til stede. Det gikk bra, og det var en veldig fin tid, sier hun.
Familien ble også begeistret for Tona:
– Hver gang det ringer på, håper barna at det er Tona. Det var god stemning med en gang. Vi har ikke besteforeldre som kommer så ofte hjem til oss, så Tona har nesten vært som en bestemor for dem, sier mamma Tine (40).
Krevende periode
Tine og pappa Lasse (38) brukte litt tid på å forstå at de trengte hjelp. Alle småbarnsfamilier har jo utfordringer, tenkte de. Det var en helsesykepleier som tipset dem om Home-Start og mente at de kunne ha godt av litt hjelp en periode.
– Det var en ganske krevende hjemmesituasjon for oss. Sander var mye våken om nettene, og han hadde fortsatt ikke fått barnehageplass. Men vi tenkte at det beskriver vel situasjonen for mange familier, sier Lasse.
Men det var én ting som skilte familien fra de fleste andre.
Etter at Sander ble født, ble Tine mer og mer sliten. Hun trodde at det bare var en del av barseltiden. De hadde allerede Mikkel på halvannet år og var forberedt på en krevende periode med en nyfødt hjemme. I tillegg tok hun keisersnitt, og hun visste at det kunne ta tid å komme til hektene etterpå.
– Jeg trodde at det var sånn det var å ha barn. Jeg var sliten, jeg var trøtt, jeg var utmattet. Det tok tid før jeg skjønte at dette var noe annet, sier Tine.
Formen ble ikke bedre. Tvert imot, hun ble stadig dårligere.
– Hun klarte ikke å sitte oppreist, klarte ikke å løfte armene, hun måtte bare ligge. Håret begynte å falle av, stoffskiftet krasjet, hun hadde null energi. Og da ble hun sendt til utredning på sykehuset, sier Lasse.
Tøff beskjed
Etter flere tester, forsto legene at det var noe galt i hjernen hennes. Men hva som var galt, var de ikke sikre på.
– Vi fikk beskjed om at jeg enten hadde en dødelig tumor, en godartet svulst i hjernen eller hypofysesvikt på grunn av en blødning under fødsel. Men de visste ikke hva det var før jeg hadde tatt en MR seks uker senere. Så jeg hadde en nyfødt baby og en gutt på halvannet år, og potensielt var jeg dødssyk. Det var seks tøffe uker, sier Tine.
Heldigvis viste det seg å være «bare» hypofysesvikt, som riktig nok er en alvorlig tilstand, men ikke dødelig. Hypofysen er en kjertel i hjernen som produserer hormonene i kroppen. Hypofysesvikten oppsto på grunn av en blødning under fødselen, noe som er svært sjeldent.
Som om dette ikke var nok, fikk hun også bekkenbetennelse.
– Jeg måtte gå med krykker i seks måneder. Og så har jeg migrene fra før. Jeg har fått alt! sukker hun.
– Etter hvert skjønte vi at dette er litt mer heftig enn andre småbarnsfamilier har det, sier Lasse.
Ville ikke ha hjelp
Familien fikk god oppfølging på helsestasjonen, og det var altså der de fikk tips om Home-Start.
– De sa flere ganger at vi burde prøve å søke. Men jeg følte at det var så drastisk. Vi tenkte at det sikkert går seg til. Og så er vi vant til å fikse alt selv. Så vi takket nei noen ganger. Men til slutt skjønte vi at vi trengte hjelp, sier Tine.
Likevel var de usikre på om de kvalifiserte for å få hjelp. De sendte en mail til Home-Start og forklarte situasjonen, men tok ikke for gitt at de ville høre noe mer.
– Jeg så for meg at folk som søkte, hadde det enda mer krevende enn oss. Jeg følte at jeg kunne jo klare noe, det hadde bare vært utrolig deilig med litt hjelp, sier Tine.
Men Home-Start så behovet deres og satte dem på venteliste. Tine innrømmer at hun var skeptisk i starten.
– Jeg trodde at det ville være ubehagelig å ha noen jeg ikke kjenner så tett på meg. Men så fikk vi Tona, og hun er en veldig bra dame. Det var en perfekt match, sier hun.
Tona kom til familien tre timer hver tirsdag ettermiddag.
– Det var fint å ha en ekstra person hjemme som kunne leke med barna mens vi ordnet ting, laget mat og sånn, sier Tine.
– Og så har vi vært på date sammen, bare vi, to ganger, mens Tona var med barna, sier Lasse.
– Siden vi ikke har noen som kan passe barna i helgene, er vi aldri alene sammen. Så det var perfekt å få den ekstra støtten, sier Tine.
Forstår at hun må videre
Etter at Tona hadde vært hos familien i seks måneder, var det slutt. Selv om Tine og Lasse gjerne skulle hatt henne hos seg enda lenger, skjønner de at Home-Start må sette en grense.
– Jeg er bedre nå, og går på medisiner, så vi har ikke like stort behov for hjelp. Vi forstår at andre trenger Tona mer enn oss nå, sier Tine.
Den tøffe starten på livet som tobarnsfamilie har lært Tine og Lasse at de ikke skal være så redde for å be om hjelp.
– Det er lett å tenke at problemene dine ikke kvalifiserer for å få hjelp, eller at man kanskje tar hjelp fra andre som trenger det enda mer. For mange sitter det langt inne å be om hjelp. Men det er mye bedre å spørre enn å ikke gjøre det, sier Tine.
En givende jobb
Ellen Margrethe Mohn Arentz-Hansen er koordinator i Home-Start. Hun forteller at de får tilbakemeldinger fra familiekontakter om at de føler at de får mye igjen når de er hos familiene.
– De sier at det er veldig givende, noe de blir glade av, og at du ser at det hjelper. De synes det er fint å være til nytte, sier hun.
Før familiekontakter plasseres hos en familie, må de gjennom et kurs hos Home-Start. Her lærer de blant annet om kommunikasjon med barn og foreldre, foreldrerollen generelt og om å sette grenser, både for familien og for seg selv.
– De frivillige skal komme inn som medmennesker, ikke som profesjonelle. De skal styrke foreldrene og være en støtte, en som heier og gleder seg sammen med familien, sier hun.
Målet med Home-Start er å gi et lite løft i en slitsom periode, forteller hun.
– Familien skal få hjelp til å se at de har muligheten selv, hjelpe dem med å utvide nettverket og finne flere å spille på. Det er lett å glemme å se alle mulighetene rundt seg, og det kan de frivillige hjelpe med.
Vanskelig avskjed
For familiekontaktene kan det være tungt å ta farvel med familiene som de har rukket å tilbringe mye tid sammen med og har blitt glade i. Noen familiekontakter hopper rett inn i en ny familie etter å ha avsluttet hos forrige, mens andre trenger en pause mellom familiene.
– Det er mange som synes det er vanskelig og gruer seg til avslutningen. Noen synes det er enklest å fase ut kontakten, så de kommer sjeldnere og sjeldnere. Andre foretrekker en mer tydelig avslutning. Det er opp til familiekontakten, sier hun.
Noen frivillige velger å beholde kontakten med familien selv om oppdraget fra Home-Start er avsluttet. Ellen Margrethe understreker at Home-Start ikke legger seg opp i hva de frivillige gjør på fritiden.
– Vi vet at noen holder kontakten etter at oppdraget er avsluttet. Vi må ha en tydelig avslutning når det ikke lenger er i vår regi, men det er hyggelig for alle parter dersom de har kapasitet og overskudd til å beholde kontakten, sier hun.
Dette er en av grunnene til at familiekontaktene lærer å sette grenser for seg selv på kurset. Det kan med tiden bli vanskelig å skulle beholde kontakten med mange av familiene de har vært hos.
– Jeg vet om en frivillig for noen år siden som hadde vært hos mange familier og som ble invitert i bursdager hos nesten alle familiene i etterkant. Det kan bli mye, selv om man ønsker å beholde kontakten, sier hun.
Må ta en pause
Etter at Tona avsluttet perioden hos Tine og Lasse, har hun tatt en liten pause fra Home-Start.
– Vanligvis går jeg rett fra den ene familien til den andre. Men nå venter jeg på en operasjon i hånden og har ikke fått vite hvilken dato det blir ennå. Så da er det dumt å begynne i en ny familie, og kanskje måtte slutte etter noen få uker, sier hun.
Men så fort hånden er operert og brukbar igjen, er hun klart for en ny familie.
– Ja, absolutt, sier hun.
