Jeg er lei av å være en ensom alenemor – men jeg føler meg avvist når jeg tar kontakt
Jeg står veldig alene som alenemor og føler at familier og venner er flinke til å lukke seg om seg selv.
Jeg er alenemor til en gutt på 11 år og har vært det i åtte år.
Hver sommer skjer det samme, og det skjer nå igjen: Jeg prøver å skape gode opplevelser for sønnen min, som ikke har søsken. Både de ukene jeg selv har ferie, og de ukene jeg jobber, prøver jeg å fylle med innhold slik at sønnen min ikke kjeder seg eller føler seg alene.
Men jeg opplever at både vennene mine og familien min synes det er vanskelig å forplikte seg.
Jeg har foreslått for en venninne og hennes jevnaldrende sønn at vi kunne dra på festival med guttene, jeg har invitert andre barn med på hytta, og jeg har foreslått for venner at vi kunne møtes, dra på tur og gjøre aktiviteter sammen. Ingen sier direkte nei, men jeg får sjelden et klart svar, og altfor ofte viser det seg at de likevel ikke helt «får det til å gå opp».
Vi har ofte hatt en kamerat eller fetter med på tur, men det går sjelden den andre veien, der sønnen min blir invitert med av andre. Denne sommeren har det vært med nød og neppe at jeg har fått planlagt noe som ikke bare handler om ham og meg.
Det gjør meg så maktesløs og lei meg, også på vegne av sønnen min. Jeg står veldig alene som alenemor og føler at familier og venner er flinke til å lukke seg om seg selv. Har du et råd?
Vibeke råder til å oppsøke andre enslige
Jeg husker utmerket godt den ensomheten du kjenner på som enslig mor. Jeg husker godt da jeg ble alene med den lille datteren min og stadig strevde med å få vårt sosiale liv til å fungere.
Det var mildt sagt tungt. Jeg bar på en kronisk følelse av at alle kjernefamilier holdt for seg selv, mens min datter og jeg stadig måtte banke på for å bli sluppet inn i varmen – noen ganger forgjeves.
Jeg var likevel så heldig at jeg med tiden møtte andre enslige mødre og fedre som jeg kunne slå meg sammen med. I tillegg har jeg en vidunderlig venninne med en raus og åpen ektemann, så der fant datteren min og jeg en liten ekstrafamilie.
Det har jeg aldri glemt dem for, og jeg har derfor siden bestrebet meg på å la døren til hjemmet mitt stå åpen for dem som måtte ha lyst og behov for å komme inn.
Mitt råd til deg er å gjøre som jeg gjorde den gangen: Se etter de enslige foreldrene på guttens skole eller fritidsaktiviteter, for de er garantert like ensomme og sosiale som deg. Oppsøk dem, og stå ved at du har lyst på og behov for et sosialt nettverk. At du har det, sier jo egentlig bare noe fint om deg.
Heldigvis finnes det også flere tilbud til enslige foreldre i dag enn det gjorde da jeg var alenemor: campingferier for enslige foreldre, høyskoleopphold, og til og med reiseselskaper som tilbyr ferier for aleneforeldre der man kan møtes og bli kjent.
Så start med å erkjenne at du har et savn du gjerne vil løse – det er første skritt på veien.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
