På bare et halvt år mistet Margrethe to av sine tre sønner: – Jeg håper Peter sitter på en sky og smiler
På bare et halvt år mistet Margrethe to av sine tre sønner. Nå har hun skrevet bok om eldstesønnen Peter, som på 1980-tallet dro ut med sprayboksene og malte graffiti. I dag ser hun tilbake på ham med stolthet.
Sorgen har vært så tung at Margrethe nesten ikke finner ord for den. Først mistet hun og mannen sønnen Thomas (27) i 2005. Så døde Peter, 37 år gammel. På bare et halvt år mistet Margrethe to av sine tre sønner.
Peter tok sitt eget liv et halvt år etter at lillebroren døde av et aneurisme, en utposning på en blodåre i hjernen.
Nå, 21 år senere, har 82 år gamle Margrethe Neergaard fra Hellerup skrevet en livskraftig bok om sønnen Peter. For Peter skilte seg ut, både blant søsknene og i Danmark.
– Peter var den som trengte meg, også som barn, så jeg ble en løvemamma, sier Margrethe.
På skolen hadde Peter problemer med å sitte stille og konsentrere seg. Faglig fulgte han godt med, men han utfordret lærernes grenser.
– Når skolen reagerte, tok jeg opp kampen, innrømmer Margrethe.
Talentfull
Peter var en følsom sjel med et stort kunstnerisk talent. Som ung utfordret han foreldrene ved å dra ut om natten med sprayboksene.
På 1980-tallet, da Peter var rundt 18 år, ble han en av de første såkalte «taggerne» i Danmark. Han dekorerte murer og tog i København med bokstaver, figurer og farger. Ofte ulovlig.
Foreldrene prøvde å snakke ham fra det, men klarte ikke å hindre ham i å dra ut. De var bekymret for hvilke konsekvenser det kunne få når det han gjorde, var ulovlig.
Margrethe møtte til og med opp hos togselskapet og tilbød seg å vaske den første togvognen han hadde malt på. Men det lot seg ikke gjøre.
– Vi var veldig lei oss når Peter dro ut og malte graffiti. Vi hadde kjøpt et gammelt hus, og hver gang vi skulle pusse opp badet, ble det ikke noe av. Da hadde Peter malt på et nytt tog, og vi måtte betale en bot, forteller Margrethe.
– Senere laget han lovlig graffiti til utstillinger. Og i graffitimiljøet er han kjent over hele Europa for de spesielle figurene han malte, sier Margrethe.
– I dag er jeg stolt av Peter. Han etterlot seg fantastisk kunst, og derfor er mange av oljemaleriene hans også med i boken.
Boken heter «Rezq 1967–2005 – En fortelling om Peter og bildene hans». «Rezq» var kunstnernavnet Peter brukte på graffitiverkene sine.
Boken handler både om Peter og kunsten hans – og om å være mor og miste to barn.
Depressiv av medisinene
– Peter røykte hasj, men han tålte det ikke, og det utviklet seg til mani, forteller Margrethe.
– Etter at lillebroren døde, økte misbruket, og han ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Mani er vanskelig å behandle, og Peter ble deprimert av medisinene. I kalenderen skrev jeg «Peter: Trist!». Jeg hadde aldri opplevd Peter slik. Til slutt tok han sitt eget liv mens han var på permisjon fra sykehuset, forteller Margrethe og stopper opp et øyeblikk.
– Å ha båret frem og født et barn som velger bort livet, er fortsatt uforståelig.
Margrethe er ikke i tvil om at de to dødsfallene hang sammen.
– De tre brødrene sto hverandre veldig nær. Det knuste oss fullstendig da Thomas døde. Jeg er overbevist om at hvis den ene sønnen ikke hadde dødd, ville heller ikke den andre ha gjort det.
Hun skulle ønske Peter hadde tatt imot hjelp i tide, og håper boken kan få unge mennesker i dag til å tenke at de ikke vil ende som Peter, men heller ta imot hjelp.
– Peter var en talentfull kunstner, men manglet mot til å sette ideene sine ut i livet og til å søke hjelp hos en mentor som kunne veilede ham. Peter ville selv, men klarte det ikke, tenker Margrethe i dag.
Kort tid etter Peters død bestemte hun seg for at han skulle få en bok. Hun ønsket å gi ham den anerkjennelsen hun mener han fortjente, men aldri rakk å få.
– Mange som ser verkene hans nå, sier at han ville vært en stor kunstner i dag.
I boken forteller Margrethe også om den dype sorgen og om hvordan hun har klart å leve med det som nesten ikke er til å bære. Det er et tema hun nå er klar til å holde foredrag om.
– Da vi mistet Thomas, brøt verdenen min sammen. Å miste et barn er en ubeskrivelig smerte. Selv om mannen min og jeg støttet hverandre hele tiden, var det vanskelig å dele sorgen. Det er ikke mulig å kjenne et annet menneskes smerte.
Reddet av arbeidet
Margrethe understreker at hun ikke har en oppskrift på hvordan man skal takle sorg. Hun kan bare fortelle hva som hjalp henne.
– Da alt var kaos inni meg, trengte jeg faste rutiner og orden. Det reddet meg at jeg fortsatte å jobbe. For meg var det godt å dra hjemmefra om morgenen og på jobb, for da var jeg «normal». Det gjorde at jeg ikke sank helt ned i sorgen. Og mannen min hjalp meg ut døren de dagene jeg følte at jeg ikke klarte det.
Margrethe er sykepleier og jobbet innen legemiddelindustrien. Hun fortalte ikke kollegene på jobben hva som hadde skjedd. Hun følte at det ga henne et fristed mens hun var på jobb.
Sorgen er fortsatt bunnløs, men hun har lært å leve med den.
– Jeg blir stadig spurt om hvordan jeg orker å leve videre. Men jeg elsker livet. Jeg har et lyst sinn og et positivt syn på livet, sier hun.
– Om jeg noen gang blir lykkelig igjen, sånn helt svimlende og usårbart lykkelig, tviler jeg på. Men jeg er ofte glad og finner glede i små ting. Som når jeg en tidlig sommermorgen sykler ned til det lokale sjøbadet, går ut i vannet, tar morgengymnastikken, drikker teen min og leser avisen. I slike øyeblikk kan jeg kjenne på en helt spesiell lykkefølelse, forteller hun.
14 måneder etter Peters død fikk Margrethe og mannen dessuten en stor gave fra sin gjenlevende sønn og kona hans.
– Vårt første barnebarn, Valdemar, kom som sendt fra himmelen. Og i dag er vi velsignet med hele fire barnebarn, som alle står mitt hjerte nær.
Annenhver uke besøker Margrethe de to gravstedene på Holmens Kirkegård i København.
– Jeg har det godt når jeg sitter der. Da snakker jeg litt med dem og kjefter litt på dem for det som skjedde. Jeg er virkelig glad for å være der.
Margrethe har også hatt glede av å skrive boken om Peter og om tapet av ham og Thomas. Noen av Peters venner fra graffitimiljøet har bidratt med historier om ham, og det har vært en stor glede for moren å lese dem. Peters venn Henrik har stått for utformingen av boken. Mens hun arbeidet med den, følte hun seg nær Peter og kunne le av humoren hans.
– Det føles fantastisk å ha skrevet boken. Og jeg håper virkelig at han sitter på en sky og smiler.