Linda fikk hjerneslag under fødselen

Høsten 2021 gikk Linda Sofie Hærnes (42) fra Drammen gravid med sitt andre barn. Hun var høygravid da hun fikk påvist koronavirus 18. desember. I julen ble hun bare verre, og tredje juledag ble hun lagt inn på intensivavdelingen på sykehuset.

– Jeg fikk skikkelige pusteproblemer, og det viste seg at hjertet til babyen slo altfor fort. Legene bestemte at jeg måtte ta hastekeisersnitt, forteller hun.

Dagen etter kom sønnen Sebastian til verden. Siden Linda var så dårlig, fikk hun ikke se babyen.

– Sebastian ble født prematur i uke 34, og han ble liggende på nyfødtintensiven i to uker. Heldigvis fikk pappaen være til stede med ham, forteller Linda.

Han var veldig liten og trengte tett oppfølging etter fødselen. Han fikk hjelp med pust og ernæring, og legene fulgte også nøye med på hjertet hans. Sebastian fikk påvist Wolff-Parkinson-White syndrom og et lite hull i hjertet, noe som gjorde at han måtte undersøkes og kontrolleres ekstra den første tiden. 

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: – Jeg er ikke redd for å dele en brannfakkel eller ta en kamp, sier mammaen.

Blodpropp og slag

Selv ble Linda liggende i respirator, og senere ble hun overført til Rikshospitalet i Oslo, hvor legene hadde tilgang til en kunstig hjerte- og lungemaskin som brukes ved kritisk svikt i hjerte eller lunger. Hun ble liggende i koma i to uker.

– Det viste seg at jeg er født med en genfeil som gjør at jeg lettere kan få blodpropp enn andre, men det visste jeg ikke om på forhånd, forteller hun.

Da tilstanden stabiliserte seg, ble hun flyttet til intensiven ved Drammen sykehus. Men da hun våknet opp fra koma, hadde hun ikke lenger språk.

I tillegg til å ha fått blodpropp i begge lungene, viste MR-undersøkelsen at hadde Linda blitt rammet av et alvorlig hjerneslag på venstre siden av hjernen der språksenteret er. 

– Legene fortalte meg i etterkant at slaget var av betydelig størrelse og alvorlig. Jeg har senere fått se bilder av hjernen, og området som var rammet målte rundt fire centimeter. 

Ordene kom ut som grøt

Først etter to uker fikk hun treffe sønnen. Det var en stor opplevelse. Han måtte bruke hjertemedisin en periode, men nå behøver han ikke det lenger.

Sønnen Sebastian har klart seg fint etter den noe dramatiske starten på livet. For Linda var det første året etter slaget preget av opptrening, og hun hadde ganske rask progresjon.

– Jeg går fremdeles til logoped en gang i uka, det er språket jeg strever mest med. Heldigvis går det fremover, forteller hun.

Den første måneden jobbet Linda med å lære å telle til ti. Øvde på lydene i alfabetet og trente på å forme ord. I starten hadde hun også taleaapraksi og afasi, en språkforstyrrelse som gjorde at hun ikke klarte å forme ordene.

– Ordene kom ut som grøt, og det tok et år før jeg klarte å snakke sånn noenlunde igjen. Men jeg strever fremdeles med å finne ordene og sette dem sammen på riktig måte, forteller 42-åringen.

Preget av lammelser

Etter slaget kunne Linda knapt snakke eller spise, og det var vanskelig for henne å gå. Rehabiliteringen besto av ergoterapeut, fysioterapeut og logoped, og i juni reiste hun til Kysthospitalet for videre oppfølging.

Både sønnen Sebastian og mannen Stefan fikk være med under oppholdet, og Linda følte at hun fikk god hjelp. Fremdeles er halve kroppen preget av lammelser. Linda kan bevege seg, men hun strever med finmotorikken.

– Lammelsene gjør også at huden kjennes vond, det er nesten som den er solbrent. Og høyre side fungerer ikke optimalt. Men hjernen vår er jo fantastisk. Den lærer seg hele tiden å finne nye koblinger, forteller 42-åringen.

Før hjerneslaget jobbet Linda som ungdomsskolelærer. Hun var lektor kunst og håndverk, en jobb hun likte veldig godt. Hun håper en dag å kunne komme tilbake. 

– Enn så lenge jobber jeg bare med egen kunst. Jeg må prøve ut kapasiteten min langsomt for å finne en balanse. Jeg har gått fra å kunne gjøre én til to ting i uka. Jeg må gradvis bygge meg opp for å tåle mer, sier hun.

Gir mestring og glede

For Linda er kunsten et frirom og en pause fra sykdommen. Hun maler og jobber med grafikk. Arbeidet gir henne ro og en helt egen mestringsfølelse. 

Hun var redd for at lammelsen av høyresiden skulle gå utover kunsten som betyr så mye for henne. Men hun får heldigvis gjort en hel del. Siden finmotorikken ikke er som den var, tegner hun imidlertid på annen måte enn før. Og erfaringene rundt hjerneslaget får ta del i kunsten. 

Da Linda lå i koma, hadde hun den samme drømmen igjen og igjen. Hun drømte at hun lette etter Stefan og Sebastian på sykehuset. Drømmen var repeterende og usammenhengende, og dette er noe hun prøver å få frem i bildene.

– Temaet i kunsten er mine egne opplevelser av når språk, tid og persepsjon endres. Jeg prøver i noen av bildene å formidle hvordan verden så ut for meg da jeg lå i koma, forteller Linda som er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Utstillingen «Når språket brytes» i 2025 var hennes første etter at hun ble alvorlig syk.

– Siden høyrehånden, som jo er mitt viktigste arbeidsverktøy, var lammet, lurte jeg jo på hvordan det skulle gå med malingen. Men det har gått bra, og det har vært godt å komme tilbake til kunsten, som jo er noe kjent for meg. Det gir ro, mestring og glede, sier hun.

Tar ikke ting for gitt

Hjerneslaget har endret Lindas liv for alltid. Hun er takknemlig for at hun overlevde, og hun setter mer pris på de små tingene i hverdagen på en helt annen måte nå. 

Ting som tidligere gikk på autopilot, som å kunne føre en samtale, hente i barnehagen, gå på butikken, tegne, gå en tur eller bare sitte sammen med familien rundt middagsbordet, har fått en helt annen verdi etter sykdommen.

– Jeg tar ikke lenger ting for gitt. Og jeg prøver fokusere på det som er positivt i alle situasjoner. Før var jeg nok mer opptatt av å rekke alt og hadde ofte mange ting i lufta samtidig. Jeg tok ting mer på sparket, og hadde en trygghet i at dersom noe ble vanskelig økonomisk, kunne jeg alltid jobbe litt ekstra for å få ting på plass igjen.

Etter hjerneslaget har hun blitt mye mer bevisst på hvor skjørt livet kan være, og at man ikke alltid kan klare alt alene eller bare presse seg gjennom ting. 

– Jeg tar så ofte jeg kan en liten løpetur etter å ha levert i barnehagen. Det gir meg energi til å fortsette dagen, forteller hun.

Kunne få et barn til

Det første året som mor ble veldig annerledes enn Linda hadde sett for seg. Mye av tiden var preget av rehabilitering, og i starten kom både sykepleiere, ergoterapeut, fysioterapeut og logoped hjem til oss.

– Jeg var fortsatt veldig syk etter hjerneslaget og hadde fortsatt lungeemboli, så Stefan måtte ta permisjonen min fordi jeg ikke klarte det selv. Jeg hadde ønsket å amme, slik jeg hadde gjort med førstefødte. Men det fikk jeg ikke til, og det var tungt å kjenne på. Samtidig gjorde det også at Sebastian fikk mye nærhet til pappaen sin helt fra starten, og vi måtte finne vår egen måte å være foreldre sammen på. 

En tid senere oppdaget Linda at hun var gravid igjen. Flere leger hadde frarådet paret å få et nytt barn, og de sa også at det ikke ville være så lett. Så graviditeten med Sofia var derfor en overraskelse.

Et roligere tempo

På grunn av alt hun hadde vært gjennom beskrev fastlegen det som et lite mirakel. Etter å ha vært så alvorlig syk følte Linda selv at hun hadde fått livet i gave, og for henne var det derfor ikke aktuelt å avslutte svangerskapet. 

– Det gikk fint å få et barn til, selv om jeg ikke har like mye energi som før. Jeg måtte lære meg å leve i et roligere tempo og akseptere at jeg ikke alltid klarte like mye som andre småbarnsforeldre.

Og når barna er i barnehagen, prøver Linda å jobbe med kunsten og fokusere på seg selv og egen kropp.

– Familielivet i dag er roligere enn før, og vi må planlegge hverdagen litt mer rundt energinivå og behov for pauser. Samtidig føler jeg at vi har blitt veldig sammensveiset gjennom alt vi har vært gjennom. Vi setter stor pris på de vanlige tingene i hverdagen, middager sammen, turer, tid med barna og rolige stunder hjemme. Etter sykdommen har familien blitt enda viktigere for meg, og jeg prøver å være mer til stede i det som skjer her og nå.

Kommet styrket ut

Sebastian har det også fint i dag, til tross for den tøffe starten. Heldigvis ser hullet i hjertet nå ut til å ha grodd sammen av seg selv. 

Til tross for at hjerneslaget var en skjellsettende opplevelse, ville Linda allikevel ikke vært det foruten. Det har nemlig gjort at hun ser verden på en helt ny måte. Det har gitt henne visdom og en ny mening med livet.

– Det har gitt meg en annen forståelse av livet, mye kunnskap og en sterkere følelse av hva som er meningsfullt. Jeg føler at jeg har fått noe viktig gjennom det jeg har vært igjennom. Det ønsker jeg også å prøve å gi videre til andre, både gjennom kunsten og ved å skape møteplasser for mennesker som har opplevd noe lignende. Men jeg unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde, understreker hun.

Veien tilbake har vært lang, men hun føler alt i alt at hun har kommet styrket ut av opplevelsen, til tross for at hun fremdeles har mange dårlige dager.

– Jeg har lite energi og sliter fremdeles med talen. Det er ikke så lett å få ordene ut av munnen, og jeg strever med å ta inn informasjon. Det er både slitsomt og frustrerende.

Et liv med mening

Linda vet ikke om hun noen gang blir helt frisk. Men enn så lenge lever hun godt med sine «skavanker» og er takknemlig for det som er positivt i livet.

– Jeg ser nok annerledes på fremtiden enn før. Tidligere var jeg veldig opptatt av planer, tempo og å få til mest mulig hele tiden. Nå prøver jeg heller å bygge et liv som gir mening og rom for ro. Jeg håper å kunne fortsette med kunsten, utvikle et grafikkverksted og bruke erfaringene mine til å hjelpe andre som har vært gjennom sykdom eller store endringer i livet.

Linda ønsker å skrive bok, både for å bearbeide det jeg har vært gjennom, men også fordi jeg ønsker at tankene og erfaringene mine skal finnes videre for fremtiden. Det er noe med å ha noe håndfast å kunne holde i og se tilbake på, som en bok. 

Helén ble «aldri» frisk etter kyssesyken. 29 år gammel fikk hun det tøffe svaret