Jeg forlot mannen min for 30 år siden. Konsekvensene sørger jeg over ennå
Jeg forlot et ødeleggende ekteskap, og prisen ble at sønnen min brøt all kontakt. Nå sørger jeg også over de to barnebarna jeg aldri har fått møte.
Jeg er 70 år og for lengst blitt pensjonist, og jeg bruker store deler av tiden til å lengte etter barnet jeg fødte for 44 år siden. Han vil ikke vite av meg. Han mener fremdeles at sviket jeg utsatte faren for da jeg forlot ham, er utilgivelig.
Jeg trodde lenge at sønnen min ville ta til fornuft og se at ekteskapet mellom meg og faren var helseskadelig for meg. Nå har jeg innsett at ting stikker dypere enn som så.
Han har hengt seg på farens hat til meg og må ha glemt hvem som stilte opp for ham i barndommen.
Jeg var rett og slett dypt ulykkelig i ekteskapet. For mitt barns skyld holdt jeg ut lenger enn jeg burde ha gjort. Jeg ser i dag at tenåringer er den aldersgruppen som takler dårligst at foreldrene går fra hverandre.
Jeg var bare 20 år da jeg møtte mannen som tok mitt hjerte med storm. Han var ti år eldre enn meg og sterk og trygg. Jeg var ung, leken og naiv.
Jeg tror han falt for uskyldigheten og det at jeg var så utadvendt og åpen. Slik jeg så det, var vi et perfekt par.
De første årene vi var sammen, så jeg gjennom fingrene med at han hele tiden forsøkte å oppdra meg. Jeg måtte dempe meg, te meg bedre og ikke være så kvitrende, sa han hele tiden.
Kjærligheten gjorde meg blind, og vi giftet oss.
Trodde barnet skulle fikse alt
Da jeg ble gravid og vi fikk sønnen han ønsket seg, trodde jeg at alt skulle bli bra. Det ble det ikke. Fra dag én jobbet mannen min med å forandre meg. Han ville gjøre meg til en annen enn den jeg var.
For at det ikke skulle bli bråk, lot jeg ham kjefte uten at jeg tok igjen. I mange år følte jeg at jeg gjorde alt galt. Hadde det ikke vært for at jeg er så sterk, ville jeg mistet all selvtillit og trodd at jeg ikke var i stand til å greie meg uten ham.
I mange år gikk jeg på akkord med meg selv og følelsene mine. Jeg innså at ekteskapet umulig kunne holde til døden skilte oss ad.
Jeg sa til meg selv at jeg skulle flytte den dagen sønnen var blitt så gammel at han forsto. Tanken på at marerittet en dag skulle ta slutt, gjorde at jeg holdt ut, selv om det var tøft å få korrektiv på alt jeg gjorde.
Jeg husker at Terje, sønnen min, kom inn på badet en gang jeg sto der og gråt fordi faren hans hadde skreket ut hvor udugelig og dum jeg var. «Mamma, ikke vær lei deg», trøstet han.
Var det én ting jeg var sikker på, var det at jeg hadde hans forståelse og støtte. Jeg hadde vært hjemme med ham i alle år og var den som fulgte ham opp, trøstet ham og hjalp ham med leksene. Det fantes ikke tvil i verden om at vi var glad i hverandre som mor og barn.
Men mannen min hadde en større makt over sønnen vår enn jeg var klar over. Det innser jeg i dag. Han ble som en slags gud. Han var mye borte i forbindelse med jobben, og når han kom hjem, autoritær og utilnærmelig, var det som om vi begge kjempet om hans gunst. Som små hunder logret vi rundt bena hans i håp om å få en klapp.
Måtte til slutt gå
Når faren tok Terje med på fisketurer, var gutten som i himmelen. Ingen ting kunne konkurrere med stundene han hadde mann til mann med pappaen.
Egentlig hadde jeg planer om å vente med å gå til sønnen min var myndig. Det klarte jeg ikke. En dag da jeg sto gråtkvalt og så meg selv i speilet etter at jeg var blitt skjelt ut av mannen min, sa jeg til meg selv at det var nok. Dagen etter pakket jeg kofferten. Jeg hadde reist da sønnen min, som da var 14 år, kom hjem fra skolen.
Tanken var at Terje skulle komme til meg når jeg hadde ordnet meg et sted å bo. Der og da var jeg så desperat at jeg ikke orket å involvere ham i problemene og avgjørelsen jeg hadde tatt. Kanskje var det den største tabben jeg gjorde. Han opplevde det som sitt livs største svik at jeg bare reiste fra dem.
Jeg forklarte at jeg ønsket å fortsette å være mamma, og at han kunne bo halvparten av tiden hos meg når jeg hadde fått et fast sted å bo. Det hjalp ikke.
Både Terje og faren var opprørte og sinte fordi jeg sviktet dem. Da de forsto at jeg ikke kom tilbake, ble de fulle av hat og forakt. Farens hevntanker smittet over på Terje.
Jeg tenkte en stund på å gi opp og flytte hjem igjen, for å bli gjenforent med sønnen min, men jeg gjorde det ikke. Jeg ble kvalm ved tanken på å bli kritisert og korrigert fra morgen til kveld.
Inni meg var jeg overbevist om at Terje ville forstå meg, bare han fikk litt tid på seg. Tiden skulle jobbe for oss – det var jeg sikker på. Men månedene og årene gikk, uten at sønnen min svarte på brevene og telefonene mine.
– Forstår du ikke at jeg ikke ønsker å ha kontakt med deg, sa han sint da jeg en gang sto utenfor huset og ventet på ham.
For meg er det umulig å forstå at han kan ha glemt hvor nær vi sto hverandre. Jeg klarer ikke å tro at han ikke har savnet meg som den omsorgsfulle mammaen jeg har vært.
Jeg har mistet alt
Da han fylte 40 år, sendte jeg flere tusen kroner i presang. Jeg fikk aldri en takk. Han har aldri takket for noen av gavene jeg har sendt ham til bursdager og jul.
Det har gått 30 år nå, og jeg gråter ikke lenger ved tanken på det jeg har mistet. Jeg har ikke tårer igjen. Men jeg savner barnet mitt veldig. Å betale en så høy pris som jeg har gjort for å få friheten og identiteten tilbake, er en vond erfaring.
Heldigvis har jeg aldri vært fristet til å klandre Terje. Han er blitt hjernevasket av faren sin og har helt sikkert visket ut minnene om de gode stundene vi hadde.
Det må være vondt å være så bitter. Jeg håper at det ikke stenger for gode følelser i familielivet han har. Ikke minst håper jeg at han er blitt en annen type mann enn faren.
Drømmen min er å få møte de to barnebarna jeg vet at jeg har.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot mannen min. Hadde jeg blitt hos ham, ville jeg ha vært å betrakte som hjernedød nå. Å bli hakket på og tråkket på dreper all livsgleden. Ingen kvinne skal finne seg i å ha det slik jeg hadde det!
Tross alt har jeg hatt det greit siden jeg ble alene. Nå sier jeg det jeg vil og er i takt med meg selv. Dessverre har ikke barnet mitt sett dette. Det er mitt livs aller største sorg at han ikke gir meg en sjanse. Nå er det antagelig for sent.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
