Aniella fikk aldri et valg. Bare læreren og presten kjente den hjerteskjærende sannheten

Året er 1970, hun er 15 år, og hun har lenge båret på en dyp hemmelighet: Hun er gravid. En natt får hun rier, og moren hennes tilkaller en lege. Aniella kommer med ambulanse til sykehuset, hvor hun føder sin sønn.

Straks etter blir barnet tatt fra henne.

– Jeg lå alene tilbake på sykehusrommet og lyttet. Innimellom kunne jeg høre barnegråt, og jeg savnet barnet mitt, husker 70-årige Aniella i dag.

– Men jeg skulle late som om det aldri hadde skjedd.

Sønnen Aniella føder som 15-åring, rekker å bli 26 år gammel før hun ser ham igjen. I dag, hvor Michael er 55 år, har de fortsatt kontakt, og Aniella er farmor til hans to døtre.

– Et barn som blir bortadoptert, er et barn som er elsket, sier hun. - Selv om jeg ble tvunget til å gi ham fra meg, ga jeg aldri slipp på kjærligheten.

Ingen gratulasjoner

Tilbake på Hillerød Sykehus i 1970 ligger den unge Aniella i sykehussengen og lengter etter sitt spedbarn.

– Det var helt fysisk; jeg lengtet etter å holde barnet mitt inntil meg og gi ham kjærlighet. Men det var ikke noe barn. I stedet fikk jeg en ulidelig smerte i brystet, husker hun.

De andre mødrene på avdelingen forteller strålende om sine fødsler og nyfødte barn og blir overøst med gaver. Men ingen sier gratulerer til Aniella.

– Jeg ville også gjerne fortelle noen om min store opplevelse, men det kunne jeg ikke, sier hun.

Aniella får lov til å se sitt barn én eneste gang etter fødselen. Deretter blir han bortadoptert, og all kontakt stopper. Hun aner ikke hvor han er, og adskillelsen fra hennes nyfødte etterlater henne med et traume. Men først etter sitt yngste barns fødsel mange år senere vet Aniella med sikkerhet at hun må finne sin førstefødte. Syv år senere kommer det avgjørende sporet.

Det blinde øyet

Aniella er som barn en pen og stille jente, men som 14-åring får hun i smug et forhold til en 20-årig mann. Hun blir gravid en måned før hun fyller 15.

– Menstruasjonen uteble, men det la jeg ikke så mye i. Først da jeg kunne merke barnet bevege seg, visste jeg det, forteller hun. 

– Men den eneste jeg turte betro meg til, var en venninne som gjettet det selv.

Aniellas mor, hennes storebror og også hennes mormor velger å se den andre veien, forteller hun. Hennes far døde et par år tidligere.

– De kunne umulig unngå å vite at jeg var gravid, men det eneste jeg hørte, var bemerkninger om jeg ikke snart skulle på slankekur. Ingen tok tak i meg og spurte: ”Er det noe vi skal hjelpe deg med?”

Derfor skjuler den unge Aniella graviditeten. Hun trekker magen inn så lenge hun kan.

– Jeg var alene, redd og desperat, men jeg torde ikke betro meg til noen voksne, sier hun. – Jeg er oppvokst i et religiøst miljø, så det å ha sex var fullstendig tabu, og graviditeten var som en lang vandring med tornebusker på hver side, som rev meg mer og mer i stykker. Hva som ville skje etter fødselen, maktet jeg ikke å tenke på.

Hjerteskjærende skrik

Faren til Aniellas ufødte barn får verken da eller siden vite noe, og graviditeten blir først en realitet i hennes familie den natten hun får rier.

– Jeg fikk virkelig vondt i magen, men om morgenen sa moren min: ”Nå, det er vel fordi du har menstruasjon, er det ikke på den tiden?”

Moren sender likevel bud etter en lege, og vedkommende konstaterer at Aniella er i aktiv fødsel.

– Min mors reaksjon var: ”Hva skal vi gjøre? Kan vi ikke kvitte oss med det barnet?”, husker Aniella.

– Det slo meg hardt at det var hennes første tanke.

Det blir sendt bud etter en ambulanse, og Aniella blir kjørt til Hillerød Sykehus.

– Da barnets hode begynte å komme til syne, stakk de meg i hånden med noe bedøvelse, så jeg ikke var for bevisst, forteller hun.

– Jeg fødte mitt barn, som skrek og skrek - det mest hjerteskjærende skrik, som jeg kunne høre for mitt indre øre mange år etter. De tok ham fra meg straks og bar ham ut av rommet. Senere fortalte personalet at det ble en gutt. Og at det var best at jeg ikke så ham.

Den siste kontakten

Aniellas sønn kommer på spedbarnshjem, og hun får selv besøk av en kvinne fra Mødrehjelpen, som kommer for å få henne til å signere adopsjonspapirene.

– Ingen tok seg av hvordan jeg hadde det. Jeg fikk bare beskjed om at jeg skulle signere disse papirene, men det nektet jeg rett og slett. Jeg ville se mitt barn først.

Da sønnen hennes var tre måneder, fikk Aniella derfor lov til å besøke ham på spedbarnshjemmet. Én gang.

– Jeg visste med en gang hvem som var min og gikk direkte bort til vuggen hans, husker hun.

– Og så satt jeg med ham i armene mine i to timer. Jeg opplevde at det hele ikke var en merkelig drøm; han var et virkelig, levende barn. Det ga meg tross alt noe ro.

Deretter må Aniella signere adopsjonspapirene, og hun mister alle rettigheter i forhold til sønnen sin.

– Men jeg fortsatte å lete etter ham overalt, og jeg fulgte ham i tankene: Nå kan han krabbe. Nå kan han gå. Nå skal han på skolen. Jeg forestilte meg at jeg hadde ham hos meg.

Døden tett på

Men det er ikke noe Aniella snakker med noen om. Saken skal dysses ned, og hun fortsetter på skolen etter 14 dager. Kun klasselæreren, skoleinspektøren og presten kjenner sannheten.

- Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle glemme, men jeg fortsatte å savne ham. I de første årene ga savnet seg uttrykk i at jeg rundt bursdagen hans fikk melk i brystene, forteller hun.

Som ung kvinne begynner Aniella på barnehage-utdanning og møter i den perioden mannen sin. i 1980 får de en sønn, og to sønner følger.

– Men jeg fortsetter å ha dårlig samvittighet overfor mitt første barn, husker hun.

– Mannen min hadde vanskelig for å forstå at jeg plutselig kunne gråte over et barn jeg hadde mistet for så mange år siden, og sa: ”Hva med meg og våre tre barn? Betyr vi ikke noe?”

Da Aniella i 1987 føder parets yngste sønn, svever både hun og han mellom liv og død, og den opplevelsen får henne til å bestemme seg for at hun vil oppsøke sin førstefødte.

Nå må hun følge sitt hjerte.

– Alt det jeg hadde undertrykt gjennom årene, kom helt opp til overflaten; jeg kunne slett ikke skjule min lengsel, husker hun. - ingenting skulle holde meg tilbake - utover, selvfølgelig, hvis han ikke ville se meg.

Aniella innleder et massivt detektivarbeid og begynner å holde foredrag og gå på radio og tv. Men først etter syv år mottar hun et anonymt brev med navnene på de fire guttene som kom til verden på avdelingen den dagen Aniella fødte sin sønn. 

Hun begynner fra en ende og skriver til deres foreldre. På fjerde forsøk finner hun frem til sin sønn.

Telefonoppringningen

Aniella kontakter presten i det sognet hvor hun fødte og lar ham snakke med familien. Etterpå ringer han henne opp med beskjeden: Adoptivforeldrene ønsker at hun holder seg langt unna. Og vil ikke fortelle sønnen hennes, Michael, at hun ønsker kontakt.

Han er på det tidspunktet 24 år.

Da han senere har flyttet hjemmefra, finner Aniella ham via folkeregisteret og skriver selv til ham flere ganger. 

Uten å få svar. 

På et tidspunkt gir hun opp. Men etter enda et år får hun igjen en sterk trang til å møte ham og en intuitiv følelse av at tiden er inne. Aniella formulerer et brev hvor hun inviterer Michael ut å spise en bestemt dag. Hun vil se ham bare den ene gangen - og fortelle ham hvorfor han ble bortadoptert.

– Plutselig ringte han meg opp; jeg var helt rundt på gulvet, forteller Aniella. 

– Han fortalte om sitt liv og ville gjerne møte meg, og det viste seg at han hadde hatt det på samme måte: Nå skulle det være. Han hadde ikke engang lest brevet ferdig før han ringte meg opp.

En fremmed mann

Aniella ankommer til restauranten i god tid og går rundt i området, og plutselig får hun øye på en mørkhåret mann på motsatt fortau. Han kommer henne smilende og vinkende i møte.

– Jeg tror nok at Michael ville ha gitt meg hånden, men jeg omfavnet ham med det samme, sier Aniella.

De setter seg inn i restauranten, og plutselig er 26 års uvisshet forbi.

– Han var både en fremmed mann og min sønn, sier Aniella. 

– Det var som om jeg hadde kjent ham alltid; vi var på bølgelengde med en gang.

Michael har vokst opp som enebarn, men allerede samme kveld tar han med Aniella hjem og møter sine yngre halvsøsken.

Etterpå er Michael en del av Aniellas familie og inviteres med til familiebegivenheter, merkedager og ferier, men de mister kontakten etter et par år, da Michael får skyldfølelse overfor sine adoptivforeldre.

– Som barn fikk han ikke si at han var adoptert, og som voksen måtte han holde kontakten med meg hemmelig for sine adoptivforeldre, sier Aniella.

Etter fem år kommer Michael imidlertid tilbake. I mellomtiden har han fått to døtre, og hans foreldre er begge døde. Hensynet står derfor ikke lenger i veien, og siden 2006 har Michael og hans døtre vært en del av Aniellas familie.

Gjenkjente duften

- Jeg hadde i mange år vondt i hjertet, og det å finne Michael satte tingene på plass og ga meg ro, sier Aniella. 

– Det har lært meg at mor og barn er tett knyttet, uansett om man bare har en graviditet og fødsel til felles. Michael har fortalt at første gang vi møttes - da han var 26 år - kunne han gjenkjenne duften min. Det er ganske vilt, fortsetter hun og legger til:

– Det ideelle hadde vært at jeg hadde fått hjelp til å beholde barnet. Jeg var 15 år, men ganske moden og ansvarlig, og med den rette støtten hadde jeg vokst med oppgaven. Og ellers skulle man ha laget en åpen adopsjon, hvor jeg ikke hadde mistet kontakten med barnet mitt.

Michael og Aniella må erkjenne at de aldri får de tapte årene tilbake, men de kommer stadig nærmere hverandre.

– Et barn som ligger i livmoren, hører morens hjerteslag - det kan man ikke bare overse. 

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.