Jeg vil ikke være barnevakt for barnebarna til kjæresten min

Jeg er en kvinne i 60-årene som ut av det blå møtte en herlig mann i vår som jeg ble dypt forelsket i. 

Vi har nå kjent hverandre i mer enn et halvt år, og vi har det flott. Vi bruker mye tid på å møtes enten i min leilighet i byen eller i hans herlige hus. 

Det har med tiden blitt kronglete, også fordi vi begge har jobber og voksne barn, så vi snakker om å flytte sammen hos ham.

Jeg har imidlertid et problem: nemlig min kjærestes voksne datter. Datteren er skilt, mor til to mindre barn og bor nær min kjæreste. Min kjæreste har ofte hennes barn i helgene, og han hjelper henne med henting samt pass på hverdager. 

Det sier jo bare noe godt om ham, men etter hvert synes jeg at datteren misbruker hans hjelpsomhet. Kan han ikke slippe alt han står med for å hjelpe henne, blir hun sur og bebreidende. 

Jeg har også opplevd helger hvor vi har hatt planer, og hvor hun så plutselig forventer at han passer barna fordi hun skal ut.

Barna er søte, men de er også uoppdragne. De hører ikke etter og virker rotløse, noe min kjæreste selv er oppmerksom på. Han unnskylder det med skilsmissen, en fraværende far, samt at datteren er typen "som vil gjøre tingene på sin egen måte". 

Jeg har virkelig lyst til å bo sammen med kjæresten min, men jeg har ikke lyst til å måtte være barnevakt for barnebarna hans i tide og utide, og heller ikke at datteren hans skal dominere forholdet vårt. 

Har du et råd til hvordan jeg skal gripe dette an, for det er jo litt skamfullt?

Eksperten svarer:

Jeg synes ikke du skal skamme deg over å føle som du gjør. Tvert imot. Skulle ønske alle som gikk inn i nye relasjoner hvor det er barn eller barnebarn i bildet, ville ta den samtalen før de flytter sammen. 

Altfor ofte går folk nemlig ut fra at tingene vil gå akkurat som de selv drømmer om. Det gjør de bare sjelden, og så ender det i kaos og ulykke.

I ditt tilfelle synes jeg spesielt at en samtale er viktig. For kjæresten din virker å ha innrettet seg fullstendig etter datteren. Det har han gjort fordi han er en hjelpsom mann som har hatt tid og mulighet til det. Fint, men det betyr ikke at dere to fortsatt konstant skal stå til rådighet for datteren hans. 

Det bør du snakke med kjæresten din om, men gjør det på en måte hvor du ikke presser ham.

Start i stedet med å snakke mer generelt om hvordan du ser deres liv fremover, hvis dere flytter sammen. Få her snakket om hvilken rolle deres barn og barnebarn skal spille, og kom så inn på de observasjonene du har gjort deg. 

Nemlig at deres planer altfor ofte blir endret fordi kjæresten din må hjelpe datteren med hennes barn. Det er søtt av ham, og selvfølgelig skal dere være hjelpsomme, men det har du ikke lyst til alltid å tilpasse din sparsomme fritid etter. Har han derfor fortsatt lyst til at tingene fortsetter som nå, så er det hans valg, men da skal dere ikke flytte sammen. 

Dere kan jo likevel fortsette å være kjærester, men se nå om han ikke av seg selv begynner å sette foten ned i forhold til datteren, fordi han også gjerne vil være sammen med deg.

Det siste vil jo være det beste også for barna, som åpenbart trenger mer forutsigbare rammer i livet sitt.

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.