Barnebarnets ord fikk Ingjerd til å tenke seg om før advent

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Jeg har æren av å påberope meg tittelen mormor! Jeg får lov å være et «bæssmorfang» om det skulle behøves. Sorgen er at jeg er langt fra pensjonisttilværelsen, og min tilstedeværelse med et forkléfang er heller begrenset. Skammelig begrenset, men noen ganger får jeg det til.

Jeg skulle hente veslejenta i barnehagen og så gikk turen videre til en teaterforestilling. Jeg er alltid ute i god tid, tidspessimist som jeg er, og vi kunne bruke all den tiden vi ville til å somle med påkledning og snakk. 

Først skulle vi ta T-bane og så skulle vi ta trikk. Mine logistikkevner er ikke særlig godt utviklet, så det viste seg at vi måtte vente ganske lenge på trikken i vinterkulda.

Denne ventetida brukte vi til å improvisere sanger om ting vi så rundt oss, vi fant opp historier og vi bare snakket om løst og fast. Vi rakk teateret med god margin og alt var såre vel.

Neste gang jeg skulle hente henne, hadde jeg gjort litt bedre forarbeid når det gjaldt den offentlige transporten, så overgangen mellom T-bane og trikk gikk helt sømløst. 

Les også (+): Må alle juleavslutninger legges i arbeidstiden?

Jeg var fornøyd, men det var ikke vesla. «Åååå, nå rakk vi ikke å vente, mormor!» sa hun skuffet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men i ettertid har det gått opp for meg. 

Hun likte ventetiden fordi vi fylte den med noe fint, noe som ikke var stress, noe som bandt oss sammen.

Advent er ventetid. Jeg er dessverre en av dem som stresser bort denne tiden, noen ganger selvforskyldt og noen ganger fordi det rett og slett må til. Det er ingenting som blir gjort av seg selv.

Min før nevnte tidspessimisme har resultert i at jeg har måttet vente mye. Jeg synes jeg er for sent ute hvis jeg kommer presis. Det har gjort sitt til at jeg har fått lest mange bøker eller strikket mange par sokker mens jeg har ventet. Akkurat som barnebarnet mitt, liker jeg egentlig å vente. Da gjør jeg ikke de mest nødvendige tingene, men jeg kan gjøre ting jeg liker. Gratistid opplever jeg ventetid som.

Jeg tenker mye på hvordan jeg kan fylle ventetiden frem til jul med noe godt. Nå har jo den barnlige gleden ved julen lagt seg litt med åra, så nå kan jeg tillate meg å vente uten de altfor store forventningene. Det liker jeg. Jeg har et anstrengt forhold til forventninger, for et eller annet sted på den veien er det alltid noen som blir skuffet.

Les også: Historien bak Lucia-feiringen har 18 års aldersgrense

Min ventetid frem til jul har jeg lyst til (jeg vet ikke om jeg får det til) å bruke på takknemlighet. Selv om det er mye å sette fingeren på og mye som ikke er helt som jeg hadde ønsket meg, så er det likevel en hel del som er på stell. 

Når jeg rer opp sengene til familien som kommer, skal jeg være takknemlig for at jeg har familie og at jeg har sengetøy. Når jeg baker det ene slaget småkake jeg kan, skal jeg takke for at alle i familien liker den og tåler både pistasjnøtter og mandler.

Når jeg prøver å finne rett størrelse i barneavdelinga skal jeg takke for at det er et barn å gi det til og når jeg pynter juletreet, skal jeg takke for at vi fortsatt kan holde hverandre i hendene og synge gamle sanger om igjen. 

Jeg slipper å vente på bomber og missiler, jeg slipper å vente på mat og medisiner. Jeg får lov å vente på noe godt. 

Takk!