Skolestilen Gry skrev som barn var så rystende at hun ble utvist

– Jeg tror aldri moren eller faren min noen gang sa til oss søstre at de var glade i oss. Og ingen av oss har nok noen gang sittet på deres fang, sier Gry Wigre. 

Hun har satt frem Mummikopper, kjeks og kaffe på termos. Det er koselig hjemme hos henne i huset på Nesodden. Utenfor verandadøren er det en dam med vannliljer der en andefamilie svømmer forbi. Stolte foreldre med en flokk andunger. Den omsorgen andungene opplever har aldri Gry hatt. Men hun har klart å holde seg flytende. 

12-åring på fyllefest

Foran henne på bordet ligger boken «Full i Bikini», skrevet av Gry. Bokcoveret viser et bilde av en ung jente som lener hodet bakover mens en mørkhåret mann heller drikke ned i munnen hennes.

– Det er meg, ja. Gry smiler, selv om det som skjer på bildet, er tragisk.

– Jeg er på grisefest på Mallorca. Det var jo svært på 70-tallet. Moren og faren min var sammen med oss, de drakk og danset og hadde det gøy. De elsket grisefestene, forteller hun.

– Men det var jo helt sykt. At en 12-åring drikker seg full og at foreldrene synes det er helt greit. Eller, sannheten er at de brydde seg ikke.

Tung bagasje

I boken deler hun fra en brutal historie om oppveksten med to alkoholiserte foreldre, og om fire søstre som på hver sin måte lærte seg å leve med utrygghet og usikkerhet, og som på hver sin måte har greid å gå videre, med en bagasje de aldri blir kvitt.

 – Det er en roman, men alt som står der, har skjedd, selv om karakterene i boka ikke alltid stemmer overens med hendelsene. Og hovedpersonen er veldig lik meg, selv om hun har et annet navn, sier Gry.

En form for terapi

– Det er ganske drøye ting du skriver om? Hvordan har det vært å dykke ned i en barndom med så mange vonde minner?

– Dette er materiale jeg lenge har hatt lyst til å bruke. Jeg ville skrive om dette og være brutalt ærlig i det jeg beskriver. Prosessen har på mange måter vært terapeutisk for meg, sier Gry.

Hverken faren eller moren hennes lever lenger. Boka Gry har skrevet skal de aldri lese. Etter å ha levd et hardt liv, døde begge med kort tids mellomrom, 66 år gamle. 

– Jeg har ikke savnet faren min, moren min kanskje litt.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

En annerledes oppvekst

Gry og de tre søstrene hennes vokser opp på et lite tettsted på Østlandet på 70-tallet. I en enebolig i et rolig boligstrøk. Gry er nest yngst av de fire. Det kunne vært idyllisk, men det Gry og søstrene opplever, er stadige fyllefester, en far som enten var full eller bakfull. Han dirigerer familien fra den slitte lenestolen sin. 

Moren finner seg i det meste, og er selv også over gjennomsnittlig glad i en fest. Å tørke opp spritsøl og rydde vekk flasker og knuste glass etter foreldrene og de festglade ­vennene, var en vanlig aktivitet for jentene.

Selv blir Gry mer og mer grenseløs. 

– Alt gørret måtte ut.

Slem og upopulær

Det fører til mobbing, utfrysing og feil valg av venner. Men det var ikke barna som var verst. Det var lærerne som var de verste mobberne, sier Gry.

– De sa til barna i klassen at de ikke skulle leke med Wigre-ungene. De mente vi hadde dårlig innflytelse og kom fra et dårlig hjem.

Hun kunne komme på skolen og oppleve at de andre barna så en annen vei.

Gry trekker pusten. Hun opplevde at lærerne så at de hadde de tøft hjemme, men uten å vise forståelse.

– Jeg ble slem, full av misunnelse og tok mange dårlige valg. Jeg var en som hverken lærere eller barna i klassen likte. Og jeg kan forstå det. Hvorfor skulle noen ville være sammen med meg? Når jeg opplevde at lærerne mobbet meg, sparket jeg nedover, og tok det ut på de andre barna. Jeg var en brutal, rappkjefta bajas. Men ja, jeg ba hver kveld til Gud om at jeg skulle bli snill, forteller Gry.

Sjokkerende skolestil

En skolestil der elevene skulle skrive en tekst basert på Edvard Munchs maleri «Pubertet», førte til at Gry først måtte til rektor og deretter ble utvist. Dette er på barneskolen.

Et lite utdrag fra teksten som får læreren og rektor til å reagere med sjokk og raseri:

«Hun ser redd ut. Angrer hun på noe hun har gjort. Har hun pult med en gutt. Eller har en gutt voldtatt henne? Er ­faren hennes Edvard Munch som tilfeldigvis er pedo? … Hun holder hendene mellom beina for å skjule tissen sin. Det er sikkert fordi hun blør..»

Teksten handlet om Munchs maleri.

I dag ville skole, barnevern og omgivelsene spurt seg hva som foregikk og hvorfor Gry oppførte seg som hun gjorde. Og skrev det hun skrev. Spurt om hun hadde det vanskelig hjemme.

– Sånn var det ikke da. Jeg ble bare stempla som umulig.

Gøy – til det bikket over

Selv om det var lite kjærlighet i barndommen, og det man i dag vil kalle omsorgssvikt, så hadde søstrene det bra materielt. Og det var alltid sosialt og mye gøy, helt frem til det morsomme ble til snøvling og snubling. Familien var mye på camping, og jentene elsket friheten, det sosiale fellesskapet og foreldre som var i godt humør. Inntil det bikka over og alkoholen ble det viktigste.

– Men på en eller annen måte godtok vi det. Man vil jo alltid ha et bånd og en lojalitet til foreldrene sine, uansett hvor skakkjørte de er.

Gry tar en slurk kaffe av Mummikoppen.

Boka Gry har skrevet er både interessant og fryktelig ubehagelig. Vi møter på barn som drikker sprit. Voksne som krangler og spyr. Vold, mobbing og voldtekt. Skuffelser og svik. Og en ung jente som tiltrekkes av det destruktive. Det var i dette ungdomsmiljøet hun både var vitne til, og selv opplevde voldtekt.

– Det handlet mye om uforsiktighet og en grenseløs tilværelse.

Les også: (+) Døtrene mine ville nekte meg å se barnebarna. Ultimatumet deres forandret alt

Normalt liv

At den smilende kvinnen som sitter her i dag, med to voksne barn, kjæreste, et ­bonusbarn og to katter har opplevd det hun skriver om, er nesten ikke til å tro. At hun fikk utdannelse, jobb, karriere og til slutt et normalt liv, er ganske enkelt utrolig. Gry er regnskapsfører og driver eget firma.

– Jeg kan til og med kose meg med et glass vin, uten at det får negative konsekvenser for meg selv eller noen andre, smiler Gry.

Som mor har hun prøvd å gi barna sine det hun savnet i sin egen oppvekst; grenser, omsorg, ærlighet og et normalt forhold til alkohol.

– De har nok syntes det var slitsomt at jeg har vært ekstra bekymret for alt som har med stoff og alkohol å gjøre. Det har ikke vært totalforbud, og jeg har nok ikke vært strengere enn andre foreldre, bare mer bekymret antageligvis.

– Vet de hvordan din barndom var?

– Ja, de er veldig informert. Men de opplevde ikke mormor og bestefar på samme måte som jeg, de har jo aldri levd med dem. 

Tvang foreldrene 

I likhet med foreldrene i boka, tvinger Gry og søstrene faren på avrusningsopphold på institusjonen Vangseter. Når dette skjer er jentene voksne og de er bekymret for foreldrene.

På Vangseter må både faren og resten av familien delta i terapisamtaler og snakke åpent om hvor mye alkoholen har ødelagt.

– Det var ekstremt tøft å skulle være så ærlig, og konfrontere faren og moren min med hvordan vi har opplevd dem, sier Gry.

Men terapien virker. Og de siste ti årene av livet, rører hverken moren eller faren alkohol.

– Fikk de et bedre liv som tørrlagte?

– Nei, jeg tror ikke egentlig det. Drikkingen var jo på en måte limet i tilværelsen deres. De elsket fyll og fest, og det er jo ofte der problemet ligger.

På godt og vondt

Selv om årene som barn i en dysfunksjonell familie er forbi, har barndommen skapt sår som aldri helt vil gro.

– Det har gått bra med oss, tross alt. Men både jeg og søstrene mine ble nok litt ødelagt, og vi er selvsagt preget av oppveksten – på godt og vondt, sier Gry. 

– Selv er jeg ofte brutalt ærlig, og kan nok virke litt konfronterende. Ikke alle liker det. Og så har jeg hatt problemer med relasjoner. Jeg har liksom ikke hatt troen på vennskap og kjærlighet, og tenkt at jeg er litt skadet. Selv om jeg er sosialt klok. Men jeg har blitt bedre på relasjoner, forsikrer hun.

– Og så har jeg greid å skrive denne boka. Det er jeg stolt av.

Det er også kjæresten og samboeren hennes. Han titter frem fra hjemmekontoret og smiler til Gry. Hun smiler tilbake. Hun har begynt å tro på kjærligheten.

Grys søstre har begge lest og godkjent teksten. Grys storesøster, Aina Wigre Anmarkrud er enig i det som er beskrevet, men har ett innspill:

– Det eneste jeg ikke er enig i er at mamma og pappa ikke fikk et bedre liv etter de hadde vært på Vangseter. Det mener jeg de fikk, sier hun.