På sin 40-årsdag sa Julias mor noe hun aldri glemmer: «Det nekter jeg»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Jeg er 48. Åtte og førti. 

Det betyr at jeg er akkurat der i livet mitt hvor jeg begynner å se og merke at jeg - som bestemoren min ville ha sagt det - er «over toppen». 

På min mors førtiårsdag sa hun veldig minneverdig: «Nå topper det», og jeg satt der som 10-åring og så på min vidunderlig vakre mor, kledd i en sølvfarget strikk med et svart leopardmønster og kjempestore skulderputer, og tenkte: «Det tror jeg rett og slett ikke på». 

Min vakre mor, med lyse striper i håret, tunge gullringer på sine lange fingre og verdens lengste sigarett mellom dem, rocket 1980-tallet på en måte som gjør at bling og glam aldri forsvinner helt fra min egen garderobe.

Jeg har en erindring om at min mor brukte utrolig lang tid på å ta stilling til kroppen sin. Det var lange perioder med råkost og virkelig mye fokus på det fettet som skulle unngås. Og nå, hvor jeg selv er middelaldrende, går det opp for meg i all sin tydelighet at det går rett og slett ikke.

Forfengelighet er sunt

Jeg tror forfengelighet er noe av det sunneste man kan ha med seg. Viljen til selvoppholdelse, viljen til å gjøre noe ut av seg selv til glede for en selv og omgivelsene, kan rett og slett ikke være dårlig.

Men den slags kamp mot kroppen, kamp mot alle former for aldring, som preger hele liv og fyller hele dager, er vi nødt til å gjøre opp med. Jeg er i hvert fall. Jeg er nødt til å nærme meg mine femti med en form for tilfredshet, som gjør at min sjel vet at den kan få lov til å være i min kropp sammen med mine følelser, mine hormoner og alt det jeg er.

Min mors generasjon er den med røyk, aerobics og fattigfirserne, den slags perioder som alltid kulturelt er hardest for kvinner. Når det er kriser og manglende kunnskap om helse, går det oftest hardest ut over kvinnekroppen. 

Den skal temmes, tøyles, og det skal være mindre av den. Alltid bare mindre. Som om det å være tynn, det å være slank, er en snarvei til å være akseptabel. Hold nå kjeft, hvor er jeg lei av det.

Min mor var sterk, stolt og rasende dyktig - hun var velbegavet, hadde kjempet for overhodet å få (lov til å få) en utdannelse, og det var jernvilje som gjorde det mulig for henne å erverve seg en akademisk grad.

Likevel var hun opptatt av å fylle mindre. Det flyttet inn hos meg, som den slags gjør, og jeg har brukt år på å slippe det. Jeg vil ikke ha det. Jeg nekter. 

Være i sin kropp

Min mor døde da hun var 58, og jeg har aldri tenkt at det var for mye av henne, bare alt-, alt-, alt-, altfor lite. Det er ikke hennes slanke midje jeg savner, det er hennes knivskarpe vidd, hennes sterke hender og hennes klare blikk.

Jeg er fullt ut bevisst på at vi lever i en tid hvor man kan få all mulig hjelp til å endre på alt mulig - og det er bare så fint at det finnes for dem som vil. 

Men det finnes også en annen vei. 

Den veien som handler om å være i sin kropp, med sin sjel og med seg selv og la det hele fylle mer, ikke mindre.

Denne spalten ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.