Sydpoldrama:

Tapte kappløpet med Roald Amundsen

Robert Falcon Scotts ekspedisjon til Sydpolen endte med død og pine. Ifølge Scott-biografen Roland Huntford var han sjanseløs i kappløpet med Roald Amundsen.

Foto: Science Photo Library
Sist oppdatert

Da Robert F. Scott og hans menn nådde Sydpolen 17. januar 1912, var det for å oppdage at noen alt hadde vært der. Ikke en snau halvtime før, men 33 dager.

Scott var først i verden til å finne Polheim: Amundsens telt, noen forsyninger, et norsk flagg og et brev adressert til kong Haakon VII, som Amundsen høfligst anmodet kaptein Scott om å viderebefordre. Et knusende nederlag. Scott i sin dagbok:

"Sydpolen. Ja, men under helt andre omstendigheter enn forventet... Gode Gud! Dette er et fryktelig sted og forferdelig nok for oss som har slitt for å komme hit uten å få gleden av å være de første."

Les også:

Norsk statsminister tok selvmord

- Petter sjanseløs i Marcialonga

Feil mann

"Gentlemen øver seg ikke", sa Robert F. Scott. Kan godt tenkes at mye av forklaringen til Scotts nederlag og brutale livsutgang ligger i de fire ordene.

Scott var sjøoffiser med press i buksa, født og oppdratt i det britiske imperiet hvori medlemmer av de øvre samfunnslag var vant til at ting ordnet seg, inkludert en tripp til Sydpolen og tilbake til England igjen.

Men det må nevnes at han hadde vært ute en polaraften før. Han hadde ledet britenes Discovery-ekspedisjon, 1901-04, et vellykket prosjekt som leverte betydelige bidrag til kunnskapen om Antarktis.

Ekspedisjonen nådde ikke lenger sør enn 82º 17'S. Dertil hadde Discovery-gutta heller ei krysset den kolossale Rossbarrieren (på størrelse med Frankrike), beliggende lengst sør i Rosshavet.

I denne ekspedisjonen var også Ernest Henry Shackleton, fra Irland. Scott oppfattet Shackleton som en farlig rival og lot ham ikke bli med til det sydligste punktet.

I 1909 ledet Shackleton Nimrod-ekspedisjonen og nådde 88º 23 S - bare 180 kilometer fra sydpolpunktet. Ingen hadde tidligere vært lenger sør.

Forholdet mellom Scott og Shackleton var ikke hjertelig. De var konkurrenter. Nå ville Scott til Sydpolen og bli en vinner. I moden ettertid er det lett å se at Shackleton var en bedre polkar enn Scott.

Men briter er briter, og Scott var erkebritisk. Nå skulle britene til Sydpolen, og kaptein Scott skulle lede an.

Rampen Roald

Flere sydpolsekspedisjoner var i emning samtidig, men ingen av dem var ledet av en durkdreven ramp. For det var egentlig det Roald Amundsen var. Han var såpass frekk og forvorpen at han løy for selveste Fridtjof Nansen, slik at han fikk låne polarskuta "Fram": Ja da, han skulle til Nordpolen og drive med forskning og sånn¿ ja jøss, absolutt, klart det...

Men Nordpolen va'kke no' kult lenger, den var jo alt erobret av amerikanerne. Nei, det var Sydpolen, eller ingenting.

Britene drar først: 15. juli 1910 seiler ekspedisjonsskipet "Terra Nova" ut fra Cardiff. 10. august samme år legger "Fram" ut fra brygga i Kristiansand. Amundsen har planlagt i tre år.

Planen om Sydpolen er hemmelig. Han fører Nansen og norske myndigheter bak lyset. Først da "Fram" når Madeira, kunngjør Amundsen sin plan for mannskapet.

Deretter underrettet han kongen og Nansen. I avisene 2. oktober 1910 leste nordmenn at Amundsen satte kurs for Sydpolen.

I de siste 100 årene er det sagt en del om Amundsens lederstil, men ingen kunne planlegge en polarekspedisjon så grundig og detaljert som han.

Like viktig: Han hadde lært seg å leve og overleve i arktiske strøk, det hadde han lært av inuittene i Gjøahavn (Nordvestpassasen 1903-06).

Uflaks, gitt

Kaptein Scott hadde ikke samme lærevilje. Nordmannen Tryggve Gran var medlem av Scotts sydpolsekspedisjon. Gran og Scott traff hverandre da sistnevnte - før sydpolsferden - var i Norge for å teste motorsleder i Gudbrandsdalen.

Under denne steinvarden på Rossbarrieren hviler Robert Scott (1868 -1912), Edward Wilson (1872 -1912) og Henry Bowers (1883 -1912). Nordmannen Tryggve Gran deltok i begravelsen. Til høyre i bildet: En kjelke.
Under denne steinvarden på Rossbarrieren hviler Robert Scott (1868 -1912), Edward Wilson (1872 -1912) og Henry Bowers (1883 -1912). Nordmannen Tryggve Gran deltok i begravelsen. Til høyre i bildet: En kjelke. Foto: © Bettmann/CORBIS

Gran forsøkte å overbevise Scott om skis uovertruffenhet, og da en av motorsledens akslinger brakk, puttet Gran den i en sekk, spente på seg skiene og suste av sted til smeden nede i bygda.

Etter et par timer var han tilbake, med reparert aksling. Scott ble imponert av Grans skiferdigheter, men beordret ikke sine menn til skitrening. Og han droppet ikke planene om motorferdsel til Sydpolen.

Scotts "Terra Nova" gikk fra Port Chalmers, New Zealand, 29. november 1910, kraftig overlastet. På overfarten til Antarktis kom de i storm. Pumpene virket ikke, mannskapet måtte lense for hånd.

To ponnier, ei bikkje, ti tonn kull og 65 liter bensin gikk over bord. Da "Terra Nova" møtte pakkisen, greide ikke skipet å bryte gjennom. 20 dagers forsinkelse. Det kostet 61 tonn kull. Ren og skjær uflaks, sa Scott.

Amundsen og hans menn fortøyde Fram i hvalbukta 14. januar og gikk i gang med å bygge Framheim. Scott og hans menn slo seg til på Cape Evans i McMurdo-sundet.

18. januar hadde de en beboelig hytte, ikke mindre enn 50x 25 meter, delt i to adskilte deler. Én for offiserer og forskere og én for de øvrige. I Framheim var tanken om slik segresjon like fjern som planetene ytterst i solsystemet.

Scott glemmer flagget

20. oktober 1911 satte Amundsen og hans fire utvalgte kurs for Sydpolen - 1285 kilometer lenger sør. De hadde fire sleder og 52 bikkjer.

Scott var 1381 kilometer fra polen. Han startet 24. oktober og planen hans var mer komplisert. Først skulle 16 menn dra over Rossbarrieren til Beardmorebreen ved hjelp av motorsleder, ponnier og bikkjer.

33 dager for sent ute. Scott og hans menn finner Amundsens telt.
33 dager for sent ute. Scott og hans menn finner Amundsens telt. Foto: Scanpix

Bikkjene skulle returneres, ponniene slaktes og brukes som mat. Motorsledene brøt sammen etter ei uke.

Fra Beardmore skulle 12 mann fortsette i tre grupper. De skulle dra sledene selv, og én av gruppene skulle fortsette til Sydpolen.

11. november dro Scotts gruppe fra Cape Evans. Han glemte flagget sitt, Union Jack, påtenkt dyttet ned i sydpolpunktet. Tryggve Gran spente på seg skiene. Etter 40 kilometer tok han igjen britene og overleverte flagget.

Scott takker og tar Gran i klypa - og aner selvsagt ikke at nordmannen om ikke så lenge skal synge i hans begravelse.

Mannen som hadde ansvaret for anskaffelse av ponnier, hadde ikke noe særlig rede på ponnier. De ble svært avmagret, dugde ikke lenger som trekkdyr og ble i tur og orden skutt, de siste mellom Rossbarrieren og Beardmorebreen.

Først 3. januar 1912, ved 87º 32S, avgjorde Scott hvem som skulle bli med ham til Sydpolen: Edward Wilson, Lawrence Oates, Edgar Evans og Henry Bowers. Scott hadde mistet mye av piffen, og hanfryktet Amundsen og hans "h undre bikkjer". Men han visste ikke at Amundsen for lengst hadde nådd Sydpolen.

Scott og hans menn dro videre sørover. De dro sledene selv og var ikke kledd i pels, for som Scott hadde sagt: "S iviliserte mennesker bruker ikke pels". Kanskje hadde han Amundsen i tankene.

17. januar nådde Scott og hans menn Sydpolen. Der fant de Amundsens telt, flagg og brevet adressert kong Haakon.

Geologi, død og pine

Dagen etter dro britene nordover igjen. Det ble ingen piknik på landet. De første ukene gikk det ikke så verst. Men etter hvert røyner det på. Edgar Evans pådrar seg alvorlige frostskader. Føttene til Oates er også frosne. Begge har skjørbuk. Alle er kalde og utmattet av underernæring.

7. februar startet nedstigningen til Rossbarrieren. Det kan virke som om Scotts hjerne er frostskadet; til tross for elendigheten beordrer han en halv dags "geologisering": Innsamling av 14 kilo med steiner som de legger i sledene. 17. februar kollapser Evans. Han dør.

Rossbarrieren er nådeløs. Snøstormer og sterk kulde. Dagsmarsjene blir kortere. Morgenen 17. mars serverer Oates tidenes understatement til Scott, Wilson og Bowers: "Jeg går meg en liten tur, og det kan ta litt tid." Liket av Oates er aldri blitt funnet. Han ble 32 år.

20. mars, 18 kilometer sør for depotet på 80ºS, er det full stopp. Skjørbuk, utmattelse og underernæring. Det er ruskevær. Scott, Wilson og Bowers legger seg i teltet.

29. mars skriver Scott i dagboken: "Vi skal kjempe til siste slutt, men vi blir svakere, selvfølgelig, og det kan ikke være lenge til slutten nå. Det er synd, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. R. Scott. For Guds skyld, ta vare på våre folk."

Scott og hans menn dør. I teltet ligger Amundsens brev til kong Haakon.

Les også:

På sporet av en tapt tid

Hoppet ned i verdens dypeste grotte

- Jeg var fange i en sex-sekt

Denne saken ble første gang publisert 31/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også