MOR OG DATTER: Marie sammen med moren på 17-årsdagen sin. © Privat

En sen kveld i 2007: Marie Helgerud har akkurat pakket bagen sin. 13-åringen bobler over av glede, men i det hun går forbi stua møter hun blikket til moren.

Akkurat i det øyeblikket synes Marie veldig synd på henne. Hvor vondt må det ikke være å bli fratatt sin egen datter fordi du ikke er i stand til å ta vare på henne?

Vi starter historien noen år tidligere:

Skammen

Marie trodde det var normalt at mamma Hilde drakk seg full og at pappa nesten aldri var hjemme. At han flytta inn og ut. Det var barndommen og livet slik hun kjente det. Først når hun begynner på skolen går det opp for henne at familien hennes ikke er som alle andres. Ingen andre hun kjenner til sitter og drikker øl midt i uka, slik moren hennes gjør.

«Mamma, kan vi lage mat?» spør hun. Hun får som regel noen snøvlete ord tilbake. Så blir det ofte timer med venting, før middagen kommer. Gjerne en boks Spaghetti à la Capri.

MINNER FRA EN BARNDOM: På bildet med pappa Jahn Petter er hun 3–4 år gammel. – Jeg vet at de elsket meg, forteller Marie. © Privat

Flau og redd

Marie synes det er ekkelt med snøvlingen. Det slørete blikket som ikke fester seg der det skal. Hilde, som er verdens snilleste og mest morsomme mamma når hun er edru, blir en annen person når hun drikker. Marie blir redd.

Hun har allerede sluttet å ta med seg venninner hjem til huset i Drammen. Er mye alene. Marie vil ikke at de andre skal se hvordan hun har det. Hun er flau. Skammer seg. Gjør sitt beste for å dekke over.

Noen ganger glipper det imidlertid, som da hun i 8-årsalderen kommer på skolen i nattkjole og støvler. Når lærerne spør hvordan det går hjemme svarer hun «fint». Ingen tar affære. Det har også sammenheng med den overbevisende faren, Jahn Petter, som er flink til å prate for seg på foreldremøtene.

Nær døden

I periodene hvor det er slutt mellom foreldrene, hører Marie ofte moren sitte i telefonen om kvelden – etter at hun selv har lagt seg. Hører moren gråte mens hun snakker med faren. Hulkene forsvinner ned i dypet av flaska. Så skrus volumet på musikkanlegget høyere.

Når Marie står opp om morgenen kan hun kjenne på lukten i gangen hvordan kvelden og natten har vært. Det er lukten av en dårlig kveld som møter henne denne ukedagen:

Marie er 9 år. Hun kjenner det i magen. Den vonde følelsen. Vet at ting ikke er bra. Når hun kommer inn på badet, ser hun moren på gulvet. Kroppen virker livløs. Dytter borti henne. Får ingen reaksjon. Fortvilet forsøker hun å riste liv i moren, mens redselen herjer gjennom den unge kroppen. Til slutt får hun noen grynt til svar. Marie må mobilisere alt hun har av krefter for å støtte moren i seng. Så kler hun seg og går på skolen.

Drama på båttur

Det er ikke den eneste gangen Marie har vært redd. Her er en annen episode:

Solen skinner. De skal på båttur, Marie, søsteren, pappa og en kompis av pappa. Jahn Petter har akkurat fått ny båt. Det er en strålende dag. Eller det burde i alle fall ha vært det … Det er ikke bare moren som sliter. Faren har også sine problemer og er pillemisbruker.

Denne dagen er han ordentlig ruset. Han kjører likevel. Maries halvsøster sitter i båten sammen med faren, mens Marie og farens kompis sitter i en tube bak. Faren gasser på. Fortere og fortere. Marie er livredd. Plutselig velter tuben.

Kompisen detter av, mens Maries lette kropp flyr flere meter opp i luften. Hun lander på magen i vannet – tilsynelatende livløs. Faren er så ruset at han knapt legger merke til at de faller av. Heldigvis er kompisen så kjapp at han dukker etter og får Marie opp av vannet. Både han og søsteren til Marie er sikker på at hun er død.

Mamma pleide å si til meg at "du er det eneste jeg har lykkes med i livet"

Marie

SKRIVETERAPI: Å skrive boken «Løvetannbarn» har vært en god terapi for Marie. Hennes håp er at den også kan hjelpe andre barn og unge. Den søte katten Pjusken er stolt av matmor! © Bjørg Hexeberg

Maries beste råd

Til barna:

Vær åpen! Si ifra! Det er ingen som klarer å reparere foreldrene dine. Snakk med en lærer, eller ring en støttetelefon.

Til voksen-personer:

Gjør noe! Send en bekymringsmelding dersom magefølelsen din sier at et barn ikke har det bra hjemme: Jeg forstår at mange synes det er skummelt, men ingen blir fratatt barna sine på grunn av en bekymringsmelding dersom det ikke er hold i mistanken. Det er mye verre ikke å handle den gangen man burde gjort det. Jeg kunne selv vært skånet for mye, dersom barnevernet hadde kommet inn i en tidlig fase.

Ny nedtur

Selv husker ikke Marie så mye av hendelsen. Hun har fortrengt det. Akkurat slik hun har gjort med så mye annet. Mye er blitt fortalt og oppfrisket gjennom hukommelsen til hennes ni år eldre søster.

Hun husker imidlertid godt den ettermiddagen tre uker etter at moren var kommet hjem fra avrusningsklinikk. Marie hadde fått nytt håp om at de kunne leve som en vanlig familie. Hun går inn på vaskerommet for å hente seg en ren genser. Når hun leter i kurven kjenner hun noe kaldt mot hånden. En ølboks. Hun blir svett i hendene. Den store klumpen i magen er tilbake.  

Drikker i smug

«Du må bli med meg», hvisker hun til faren som nettopp er kommet hjem fra jobb. Hun lukker døren bak dem. Med fortsatt hviskende stemme ber hun ham om å være stille. Så løfter hun forsiktig bort klærne i kurven.

Marie ser sinnet i øynene hans. «Bli her!» Sier han. Så tramper han inn på badet hvor moren befinner seg. Marie hører et dunk i det ølboksen smeller i gulvet. Hun angrer med ett på at hun fortalte det.

 «Hilde, du lovet! Du lovet både meg og datteren vår! Hva er galt med deg?» Moren sier ingenting. Hun er helt stille. Like stille som Marie.

Tryggere rammer

Dette er slutten på det lille eventyret Marie hadde greid å innbille seg om hvor bra ting skulle bli. Igjen vinner skuffelsene og løgnene. Familien splittes opp på ny.

Etter hvert får faren ny samboer. Tilværelsen blir mer stabil både for han og Marie. Hun bor hovedsakelig hos faren fra hun er 11 til 13 år. Endelig har hun fått tryggere rammer rundt sitt unge liv.

I helgene besøker hun moren. Det er her hun befinner seg få dager før hun fyller 13 år. Hun snakket med faren dagen før. Avtalte tidspunkt for når han skulle hente henne. Nå sitter hun og venter. Lurer på hvor han blir av. Har forsøkt å ringe uten å få svar.

Sjokket

Plutselig ringer det på døren. Hun skynder seg å åpne, men i stedet for å se inn i øynene til faren, ser hun rett på søsteren og stemoren sine ansikter. De er pakket inn i sorg. Tårene renner langsomt nedover kinnene.

– Hvor er pappa? Spør Marie.

Ingen av dem svarer.

– HVOR ER PAPPA? Roper hun.

Søsteren går mot henne.

– Han er død, jenta mi.

Tung beskjed

Ordene river gjennom Maries kropp. Hun synker sammen i dørkarmen, mens hylene farer ut av henne. Bak henne står moren og støtter seg til dørkarmen. Tårene renner, mens hodet beveger seg fra den ene siden til den andre.

Etter hvert klarer Marie å hulke frem spørsmålet hun lurer på:

– Hvordan døde han?

Søsteren stryker henne over håret.

– Han tok sitt eget liv, jenta mi.

SELVSTENDIG: Marie lærte tidlig å stole på seg selv, ettersom foreldrene sviktet. – Du er hovedpersonen i ditt liv, du bestemmer. I morgen er den første dagen i resten av ditt liv, hva vil du gjøre med den? Spør hun i boken sin «Løvetannbarn». © Bjørg Hexeberg

Trygg havn

For Marie blir tiden som følger både tung, kaotisk og rotløs. Hun bor delvis hos moren, hos storesøsteren og hos annen familie. Helst vil hun bo hos søsteren, men med eget barn nummer to på vei har hun ikke mulighet til å ta seg av Marie også. Dessuten ønsker hun å være søster, ikke mor.

Alt Marie ønsker seg er en stabil hverdag. Normalitet, forutsigbarhet, regler, forpliktelser, trygge voksenpersoner og måltider til noenlunde faste tider.

En sen kveld i 2007 ringer telefonen. Det er hennes onkel Ståle, morens bror, som er i andre enden. «Jeg og tante har snakket mye sammen. Vi synes ikke du fortjener det her Marie. Du trenger noen som stiller opp for deg! Vi lurer på om du har lyst til å bo hos oss?»

Onkelen tar ansvar

Marie begynner å gråte. For første gang i sitt liv er det gledestårer som renner nedover kinnene. Hun blir så glad at hun hopper opp og ned der hun står inne på soverommet mens hendene vifter til alle kanter.

«Får jeg virkelig bo hos dere?» Spør hun lavt for å være sikker på at moren ikke hører henne.

Vondt for mor

Onkelen henter henne rett etterpå. Med ferdigpakket bag passerer hun stua; møter blikket til moren. Marie ser at hun har tårer i øynene. Hendene hennes ligger foldet i fanget. Akkurat i det øyeblikket synes Marie veldig synd på mammaen sin. Likevel vet både Marie og Hilde at det beste er at hun fremover skal bo hos onkel, tante og deres to barn.

Endelig får hun den stabiliteten og roen hun har lengtet etter. Resultatene på skolen forbedrer seg raskt for den ressurssterke, snille jenta. Hun skal fortsette å bo her i sitt nye, gode hjem helt til hun fyller 18 år og flytter for seg selv.

LYKKELIG: I dag har Marie et godt liv med kjæreste og pusekatt. © Bjørg Hexeberg

Lise Lotte Winther-Bay

Lissis snute redder Amunds liv

Hunden Lissi hopper plutselig opp på Amund (13) og snuser intenst, så løper hun bort til matmor og piper fælt. Noe er alvorlig galt.

Moren får kreft

Innen den tid venter imidlertid enda en tøff og vanskelig beskjed for Marie. Som 15-åring får hun vite at moren har kreft. Den er uhelbredelig. Nyrer og lever er ødelagt som følge av rusmisbruket, og dermed tåler hun ikke en tøff kreftbehandling.

Marie bestemmer seg for at den tiden de har igjen sammen skal bli fin! De danser, går til frisøren og lager middager. Og de ler! Humor hadde aldri vært noen mangelvare hos moren, så lenge hun var seg selv. I sykdomsperioden går det mye i galgenhumor. Som når pleierne på sykehuset den siste tiden må trille henne ut på terrassen for at hun skal få røyke. Det er akkurat det som skjer den aller siste dagen de får sammen mens moren fortsatt er bevisst:

Humor og hemmeligheter

Været er vakkert. Det er en uvanlig varm dag til slutten av mars å være. De ler. Marie, som om kort tid fyller 18 år, har noe hun vil fortelle:

«Jeg skal ta lappen på bursdagen min, men ikke si det til noen. Det er hemmelig».

Hildes ansikt fylles av stolthet. Øyeblikket skal for alltid feste seg som et godt minne i hukommelsen til Marie.

To dager senere dør moren.

Lojale mot foreldrene

Barn trenger trygge og stabile rammer for å få en sunn og harmonisk barndom og senere voksenliv. Men heldigvis «ingen regel uten unntak», forteller familieterapeut Kate Elin Søyland v/Åpen Dialog i Sandnes.

- Når barna opplever utrygghet, og skam og redsel blir en del av hverdagen, lærer barnet seg å dekke over. De er ofte svært lojale mot sine foreldre og kan lure både deg og meg. Utad er de ofte både positive, flinke og selvstendige, empatiske og ansvarsfulle. De er mestere til å dekke over problemer, og dersom du spør hvordan det egentlig står til hjemme, kan de gjerne smile, spøke og le, eller komme med et fornuftig svar som beroliger deg, sier Søyland.

Barnet tar ansvar

Familieterapeuten påpeker at i en dysfunksjonell familie har ofte barnet en slags forelderfunksjon, der de prøver å skape orden i kaoset. Disse barna er eksperter i hjelpe andre, men klarer ikke hjelpe seg selv.

- Alle trenger vi omsorg og at noen ser oss. Løvetannbarnet trenger en voksen som også ser det lille utrygge barnet og ikke bare det positive, selvstendige barnet. De trenger minst en betydningsfull voksen, en snill nabo, lærer eller onkel som ser mer enn det velfungerende barnet, og ikke minst gjør noe konkret! Er du bekymret for et barn, ta følelsen på alvor og husk at intet tiltak er for lite. Inviter gjerne på en kopp varm sjokolade, spander en tur på kino sammen med andre barn eller foreslå filmkveld med overnatting. Mulighetene er mange. Barn som vokser opp i dysfunksjonelle hjem trenger positive, trygge voksne som kan gi dem magiske, ubekymrede øyeblikk, forteller Kate Elin Søyland.

Meld fra

-Er du bekymret for at barnet ikke får dekket sine grunnleggende behov som mat, søvn og trygghet, kan du melde din bekymring til Barnevernet i den kommunen barnet tilhører. Så kan barnevernet kartlegge om barnet/familien har behov for hjelpetiltak som besøkshjem eller andre tiltak, i tillegg til dine verdifulle bidrag, fortsetter Søyland.

Latteren vinner

Vi sitter sammen med Marie hjemme i leiligheten i Spikkestad, utenfor Drammen, der hun bor sammen med katt og kjæreste. Hadde vi ikke visst bedre ville vi trodd den veltalende, vennlige 22-åringen hadde vokst opp i et godt og harmonisk hjem helt fra fødselen av, men mellom hendene holder hun sin nye bok som vitner om noe ganske annet.

Mange spørsmål har forlatt blokka. Svaret overrasker på ett av de siste som gjenstår:

Hva er det første som slår deg når du minnes foreldrene dine?

– Jeg tenker på hvor snille og gode de var! På bilturene vi hadde sammen. Latteren, sier hun til Norsk Ukeblad.

Marie smiler. Ler nesten med øynene.

Flotte foreldre

– Så det er ikke de vonde minnene som sitter sterkest?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er mange som har hatt det verre enn meg. Jeg har for eksempel aldri blitt slått eller opplevd andre overgrep. Mamma pleide å si «du er det eneste jeg har lyktes med i livet». Jeg vet at de elsket meg. De klarte bare ikke å ta vare på meg når de var ruset. Du kan si jeg hadde verdens flotteste foreldre som etterlot seg en bok av vonde opplevelser og erfaringer.

– Hvor har du hentet styrken din fra?

Jeg tror nesten det bare er en bryter man slår på når man trenger det. En indre stemme som sier «dette takler du». Dessuten prøver jeg alltid å tenke positivt. Det er en evne jeg har lært av onkel og tante. De har vært en stor støtte for meg. De er mine helter, og søsteren min er forbildet mitt. Hun har vært gjennom mye tøft og alltid klart seg bra.

Stolt løvetannbarn

Marie tar noen sekunders pause fra ordene, før hun vender tilbake med mer visdom:

Det handler om å ta ansvar for eget liv. Siden hverken mamma eller pappa var til å stole på, lærte jeg tidlig å stole på meg selv. Du er hovedpersonen i ditt liv. Du bestemmer. Man skal elske livet mer enn den som ga en det. Og så må man klare å se hva som er viktig, ha evnen til å tilgi, sette seg mål og gå videre. Kanskje det var meningen at jeg skulle oppleve det jeg gjorde for å kunne fortelle min historie og hjelpe andre?

Marie smiler igjen.

– Jeg har lært mye og fått mange erfaringer som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er et stolt løvetannbarn!

Og livet er godt i dag?

– Absolutt! Jeg har det bra.

Hun banker tre ganger i bordet.

– I min familie legger vi gjerne til et forbehold om endringer …

Latteren sprer seg som gjødsel utover gresset. Marie reiser seg. Løvetennene strekker seg etter.

 

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!