Vokste opp i et alkoholikerhjem

Morens alkoholisme tok barndommen fra Elisabeth

Da Elisabeth var liten, gikk hun og var redd hele tiden.

VANSKELIG OPPVEKST: Elisabeth er ikke bitter på moren sin, selv om ble utsatt for omsorgssvikt. Barndommen hennes gikk tapt, men nå hjelper hun andre.
VANSKELIG OPPVEKST: Elisabeth er ikke bitter på moren sin, selv om ble utsatt for omsorgssvikt. Barndommen hennes gikk tapt, men nå hjelper hun andre. Foto: Privat
Sist oppdatert
KONFIRMANT: Elisabeth med bunaden moren siden solgte for å kjøpe alkohol. - Hun beholdt bunadssølvet, fordi hun hadde et håp om å kunne kjøpe en ny bunad til meg, forteller Elisabeth.
KONFIRMANT: Elisabeth med bunaden moren siden solgte for å kjøpe alkohol. - Hun beholdt bunadssølvet, fordi hun hadde et håp om å kunne kjøpe en ny bunad til meg, forteller Elisabeth. Foto: Privat
Når hun var full, var hun veldig opptatt av at jeg skulle kose meg og se så mye TV jeg ville. Hun orket ikke å ta opp kampen og sette grenser for meg
Elisabeth

- Når mor drakk, mer­ket jeg det først på at hun snøv­let. Blik­ket ble uty­de­lig, og hun kun­ne bli in­ne­slut­tet og stil­le, eller vel­dig sint. Jeg gikk og var redd hele ti­den da jeg var li­ten. Hun var ikke vol­de­lig eller sa styg­ge ting til meg, men hu­mø­ret hennes sving­te vel­dig, min­nes Eli­sa­beth Gjetøy (28) fra Averøy.

Så lenge Eli­sa­beth kan hus­ke, drakk mo­ren.

- Da jeg var fem-seks år, for­sto jeg at det var fordi mam­ma drakk at hun end­ret seg. Det var omtrent sam­ti­dig med at jeg be­gyn­te å ryd­de tom­flas­ker, for jeg skjøn­te at far ikke bur­de se det når han var hjemme. Far had­de et helt van­lig for­hold til al­ko­hol, men han var ofte på sjø­en. Jeg had­de vel opp­fat­tet at han ble lei seg, og at de krang­let om det, selv om de for­søk­te å skju­le det for meg.

- Men det var ikke bare jeg som for­søk­te å glat­te over. Hele fa­mi­li­en ryd­det fak­tisk etter henne. Det be­tyr jo også at alle for­sto at hun drakk for mye. Men hverken far eller res­ten av fa­mi­li­en viss­te hva han skul­le gjø­re, sier Eli­sa­beth.

I dag er hun sam­bo­er med Es­pen og mor til tre år gam­le Sel­ma. Hun snak­ker om opp­veks­ten uten de sto­re fakte­ne eller ord. Stem­men er lav og ro­lig. Det vir­ker som om hun be­trak­ter sin barn­dom med en viss trist­het, sam­ti­dig på en vur­de­ren­de av­stand.

- Når mor var edru, var hun smi­len­de, op­pe­gå­en­de, re­flek­tert og smart. Hun ga mye om­sorg. Hun had­de mange ven­ner. Hun var flink til å pra­te. Men det var ikke mange slike øye­blikk. Hun var edru når hun var på jobb, og hvis hun var med meg på fri­tids­ak­ti­vi­te­ter. Det var på kvelds­tid at hun be­gyn­te å drik­ke. Utad så alt bra ut. Jeg had­de nok mat og fine klær. Det var hun opp­tatt av. Hun var vel­dig for­fen­ge­lig, for­kla­rer Eli­sa­beth. 

Det var altså ingen åpen­ba­re tegn på om­sorgs­svikt. Fa­sa­den var fin: mor og far og ene­bar­net Eli­sa­beth, som bod­de i det fine, sto­re hu­set ved sjø­kan­ten. Fa­mi­li­en had­de et re­de­ri med fle­re an­sat­te. De var ikke hvem som helst. Men hver kveld satt Eli­sa­beth alene i stuen og så på TV. Foran seg had­de hun en stor bol­le god­te­ri­er. På kjøk­ke­net satt mo­ren og drakk.

- God­te­ri­et var nok et bil­de på hennes dår­li­ge sam­vit­tig­het. Når hun var full, var hun vel­dig opp­tatt av at jeg skul­le kose meg og se så mye TV jeg vil­le. Hun or­ket ikke å ta opp kam­pen og set­te gren­ser for meg. Jeg ble så tykk. På sko­len ble jeg er­tet for det.

En kar­tong om da­gen

- Hvorfor hun drakk? Hun had­de opp­levd mye i barn­dom­men og ung­doms­ti­den, og i en pe­ri­ode slut­tet hun nes­ten å spi­se. Hun had­de ano­rek­si og ble fak­tisk inn­lagt på grunn av un­der­vekt. Mor had­de et kom­pli­sert for­hold til egen kropp. Hun viss­te ikke hvordan hun skul­le hånd­te­re fø­lel­se­ne sine, så hun re­gu­ler­te dem med al­ko­hol.

«Det er mye du ikke for­står, Eli­sa­beth», sa hun da jeg for­søk­te å spør­re hvorfor hun drakk. I dag, som vok­sen, og som te­ra­peut for rus­mis­bru­ke­re, ten­ker jeg at det ikke nødvendigvis tren­ger å lig­ge en slik år­sak til grunn for at man ru­ser seg. Jeg tror at det også kan være til­fel­dig­he­ter. Men jeg tror at de fles­te har en sår­bar­het med seg som gjør at de er mer ut­satt for å ut­vik­le et rus­pro­blem. Ge­ne­relt vil jeg si at de ikke kla­rer å stå i van­ske­li­ge si­tua­sjo­ner og fø­lel­ser, og tar i bruk noe for å kom­me seg vekk.

Da Eli­sa­beth ble eld­re, og ikke lenger lot seg av­spi­se med god­te­ri­er, kon­fron­ter­te hun mo­ren.

MINNER: Elisabeth understreker at hun har mange gode minner om moren. - Men jeg er såret over at jeg ikke fikk trygghet og stabilitet i barndommen.
MINNER: Elisabeth understreker at hun har mange gode minner om moren. - Men jeg er såret over at jeg ikke fikk trygghet og stabilitet i barndommen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

- Men hun for­nek­tet det helt. Hun kun­ne si: «Jeg drik­ker meg jo ikke full». Med det men­te hun at hun ikke falt be­visst­løs om på gul­vet, så da var det greit liksom. Men hun drakk fra hun kom hjem fra jobb og fort­sat­te utover kvel­den til hun sov­net. Hun drakk en kar­tong vin - altså mellom to og tre li­ter - hver dag i vis­se pe­ri­oder.

Eli­sa­beth er ikke bit­ter på mo­ren sin. Og det er utro­lig når hun for­tel­ler hvordan hun had­de det år ut og år inn. Mo­ren solg­te til og med bu­na­den hennes og tok kon­fir­ma­sjons­pen­ge­ne for å kjø­pe seg al­ko­hol. Da var for­eld­re­ne blitt skilt, og pen­ge­ne strakk ikke like langt lenger.

- Da jeg kon­fron­ter­te henne med det at bu­na­den min var borte, rett­fer­dig­gjor­de hun det med at det var trangt etter skils­mis­sen, og at hun had­de gjort det for oss begge. Men hun be­holdt bu­nads­søl­vet, fordi hun had­de et håp om å kun­ne kjø­pe en ny bu­nad til meg.

Etter over­spi­sin­gen be­slut­tet Eli­sa­beth seg for å ta av noen kilo, men hun mis­tet kon­trol­len over slan­kin­gen og ras­te plut­se­lig ned i vekt. Det ble lagt mer­ke til, og hel­se­søs­ter ga henne en bok om kropp og selv­bil­de. Men hvordan det sto til hjemme, var det ingen som spur­te om.

En­de­lig hjelp

Da Eli­sa­beth var 16 år, kom hun på sy­ke­hus.

- Jeg våk­net opp og så min mor ved sen­gen, og hun drakk. Hun had­de tatt med seg vin­kar­ton­gen i ves­ken. Det had­de hun tenkt på! Jeg ble så for­tvi­let og sint at jeg rop­te og skrek til henne.

Nå var det noen hos BUP (Barne- og ung­doms­psy­kia­trisk po­li­kli­nikk) som be­gyn­te å tit­te nær­me­re på Eli­sa­beth. En­de­lig fikk hun hjelp. 

TAPT BARNDOM: - Jeg føler meg annerledes uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det er - at jeg bærer på noe andre ikke har vært gjennom, sier Elisabeth.
TAPT BARNDOM: - Jeg føler meg annerledes uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det er - at jeg bærer på noe andre ikke har vært gjennom, sier Elisabeth. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Slik fikk Elisabeth hjelp

- Kompasset er et tilbud til unge mellom 14-35 år som har vokst opp med foreldre med alkoholproblemer eller andre rusproblemer.
- Hjelpen gis i form av terapi og rådgivning. KOMPASSET tilbyr også temakvelder.
- Hjelpen er gratis og man trenger ikke henvisning. Man kan ta direkte kontakt.
- Avdelinger i Sandnes, Bergen, Trondheim og Oslo.
- Starter snart ny avdeling i Tromsø.
- TV-aksjonen i 2008 gjorde det mulig for Blå Kors å starte Kompasset, men drives i dag med midler fra Helsedirektoratet og vertskommuner.
- Sjekk www.kompasset.org for mer informasjon.

- Jeg fikk kon­takt med en psy­ko­log som var helt fan­tas­tisk. Hun fulg­te meg opp tett, og det had­de ingen gjort før. Hun fikk meg til å skjøn­ne at det var nor­malt at jeg had­de de re­ak­sjo­ne­ne jeg had­de, og hvilke gren­ser jeg skul­le set­te. Jeg had­de aldri før satt gren­ser for mam­ma, det lær­te jeg nå. Å flyt­te til pap­pa var egent­lig ikke noe al­ter­na­tiv for meg. Han var mye borte, og jeg var redd for at mam­ma kun­ne drik­ke mer hvis jeg flyt­tet fra henne.

Den an­ta­gel­sen stem­te. Da Eli­sa­beth dro til Trondheim for å stu­de­re etter vi­de­re­gå­en­de, be­gyn­te mo­ren å drik­ke om nat­ten også. Det end­te som det måt­te. En mor­gen på vei til jobb ble hun stop­pet i en pro­mil­le­kon­troll. Hun ble dømt og måt­te på av­ven­ning. 

- Det var i 2006 at hun kom un­der be­hand­ling for før­s­te gang. Uten at det hjalp så mye. Allerede på bus­sen hjem be­gyn­te hun å drik­ke igjen. Hun men­te at nå had­de hun lært å drik­ke, så det var bare å fort­set­te. Da kik­ket jeg vekk. Jeg ga ikke opp, og had­de hele ti­den et håp, men det var tøft å inn­se at hun kanskje aldri vil­le kla­re å slut­te, sier Eli­sa­beth. 

SELMA OG MORMOR: Elisabeths mor døde kort etter at datteren, Selma, ble født. - Jeg synes det er sårt at hun aldri vil bli kjent med mormoren sin.
SELMA OG MORMOR: Elisabeths mor døde kort etter at datteren, Selma, ble født. - Jeg synes det er sårt at hun aldri vil bli kjent med mormoren sin. Foto: Privat

Og det ble slik. Elisabeths mor var fle­re gan­ger inne for av­ven­ning, uten at hun klar­te å slut­te å drik­ke. Men etter hvert klarte hun å være åpen om sin al­ko­ho­lis­me, og det var vik­tig for Eli­sa­beth: At de kun­ne snak­ke om det som var så van­ske­lig.

Men år med mis­bruk krev­de sitt av krop­pen. Vå­ren 2013 døde Elisabeths mor av le­ver­svikt. Hun ble 54 år.

Også gode min­ner

- Mor og jeg var nære hverandre. Vi lo mye sammen. Vi var på jen­te­tur til Kre­ta da jeg var 16. Da var hun edru, og vi had­de det så ar­tig. På en måte had­de det vært let­te­re for meg om hun had­de vært en heks. Da kun­ne jeg tatt av­stand til henne, men jeg fikk vel­dig mye av henne også. Jeg var vel­dig glad i henne. Det var jeg aldri i tvil om. Jeg sav­ner henne vel­dig, og jeg syns det er sårt at dat­te­ren min, Sel­ma, aldri vil bli kjent med mor­mo­ren sin.

Eli­sa­beth er ut­dan­net sy­ke­plei­er, og i de fire før­s­te åre­ne etter endt ut­dan­nel­se job­bet hun på hjer­te- og lun­ge­kir­ur­gisk av­de­ling ved St. Olavs hospital i Trondheim. Men da hun fikk Sel­ma, ble det vel­dig tøft for Eli­sa­beth.

Kan tilby effektiv hjelp

- Det å vokse opp med alkoholmisbruk hos en eller flere foreldre innebærer en oppvekst preget av uforutsigbarhet, frykt, avmakt og ansvar. For de fleste innebærer det svikt i omsorgen, både fysisk og psykisk. For mange innebærer det også å være utsatt for vold, sier Ingvil Øiestad Løvik, Leder for Kompasset i Trondheim.

Konsekvensene det kan få for den enkelte kan være store og det dreier seg om doblet risiko for utvikling av egne alkoholproblemer, økt risiko for utvikling av psykiske lidelser, somatiske lidelser, forkortet levealder, drop-out fra skole og jobb og økt risiko for ung uførhet.
 

- De som kommer til oss ønsker seg et bedre liv for seg selv, selv om foreldrene ikke slutter å ruse seg. Mange trenger da å bearbeide vonde barndomsopplevelserog  få hjelp til ta hensyn til egne behov og  finne nye gode mestringsstrategier. Noe som har fullt mulig. Denne hjelpen kan de få gjennom å gå i terapi eller rådgivning,  understreker Løvik.

- Med an­sva­ret for et lite barn skjøn­te jeg at jeg måt­te gjø­re noe. Det ble for hardt å ta vare på mam­ma, som fort­satt lev­de, i til­legg til en baby. Es­pen had­de lest om «Kom­pas­set» og sa at det­te var noe for meg, for­kla­rer Eli­sa­beth.

«Kom­pas­set» er Blå Kors’ til­bud til barn av rus­av­hen­gi­ge. Der fikk hun lære å set­te gren­ser, og om hvorfor hun tenk­te og føl­te som hun gjor­de; at det var nor­ma­le re­ak­sjo­ner på en unor­mal livs­si­tua­sjon.

- Jeg er så glad for all den gode hjel­pen jeg fikk hos dem. Men at jeg voks­te opp med en mor som drakk, vil jo alltid pre­ge meg. Mine min­ner og opp­le­vel­ser fra barn­dom­men blir jo hele ti­den sett i lys av mam­mas al­ko­ho­lis­me, sier hun.

Etter hvert voks­te det frem en tan­ke i Eli­sa­beth, nær­mest et be­hov, om å få bru­ke seg selv ved å hjel­pe men­nes­ker med rus­pro­ble­mer og deres nær­mes­te. Hun slut­tet i job­ben, og ar­bei­der i dag som mil­jø­te­ra­peut på en rus­kli­nikk ved St. Olavs Hospital.

- Med det jeg har vært igjennom, kla­rer jeg mye bed­re å set­te meg inn i hvordan pa­si­en­te­ne og på­rø­ren­de har det. Så det er nok ikke så rart at jeg i dag job­ber spe­si­elt mye mot på­rø­ren­de. Det­te gir meg mye. Her får jeg brukt mitt per­son­li­ge en­ga­sje­ment og min egen er­fa­ring, sier Eli­sa­beth. – Jeg fø­ler jeg har kom­met på rett plass.

Les også:

- Jeg velger å ta med meg det gode

- Du blir grenseløst glad i andres barn også

- Mamma og pappa ante ingenting

IKKE ALENE LENGER: - Det er godt å være sammen med andre med samme oppvekst som jeg - å føle tilhørighet, og ikke trenge å forklare noe, sier Elisabeth.
IKKE ALENE LENGER: - Det er godt å være sammen med andre med samme oppvekst som jeg - å føle tilhørighet, og ikke trenge å forklare noe, sier Elisabeth. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Denne saken ble første gang publisert 12/09 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.

Les også