– Ungene har vært livet mitt, og de har vært jobben min, sier hun, som for å tone ned sin egen innsats for skadeskutte barn som har trengt nærhet og omsorg.

– Er jeg blitt mamma, så er jeg blitt mamma, forklarer hun med letthet.

Som fostermor og beredskapshjem for mellom 50 og 60 barn har hun lært å nærme seg sakte, og la barna få bestemme når det skal snakkes om vanskelige ting.

 

FOSTERHJEMSKAMPANJE: Behovet for fosterhjem vokser i Norge fordi fosterhjem er det tiltaket i barnevernet som best ivaretar familiefunksjonen. © Dag Dalvang

Å gjøre en forskjell

Ragnhild vet at også spedbarn husker, at de bærer med seg den kjærligheten de får og ikke glemmer, slik mange tror. En gang kom det en nyfødt baby til henne som midlertidig plassert.

I fire måneder tok hun vare på den lille gutten, stelte ham, ga ham nærhet og kjærlighet. Da han var fire måneder gammel ble han langtidsplassert i et hjem, og hun fikk komme og hilse på ham fire måneder senere. Da var han blitt åtte måneder gammel.

– Vi var flere mennesker sammen og han gikk fra fang til fang. Da han kom til meg la han hodet inntil halsen min og knyttet de små armene rundt halsen min. Han kjente meg igjen, sannsynligvis på lukten, og ble sittende hos meg den dagen. Det var en sterk opplevelse, som jeg har tenkt på mange ganger, forteller hun.

Det trengs gode hjem til  barn hele tiden, og Ragnhild ønsker å få folks øyne opp for hvilken berikende jobb det er å ta vare på disse ungene.

Akkurat nå går kampanjen "Har du rom til en til?" for å skaffe flere fosterhjem. Mediekontakt i Barne, ungdoms og familiedirektoratet, Henrik Nielsen sier at de trenger ca 1000 nye fosterhjem over hele landet hvert år.

- Disse fosterhjemmene kan bety en avgjørende forskjell for hvordan det går med disse barna, sier han.

 

Trygg oppvekst selv

Ragnhild ble født i Indre Billefjord i 1949 mens Finnmark var i ferd med å bygges opp igjen etter andre verdenskrig. Hun var et lykkelig barn, vokste opp i en søskenflokk på fem, og hadde foreldre som elsket å få besøk. De viste ungene at der det er hjerterom, er det også husrom. Selv om de ikke hadde flust av noe, bad de folk inn. Man delte på det man hadde.

– Det var fullt hus bestandig, og mors gryter sto på bordet praktisk talt hele tiden. I perioder var besteforeldrene mine sammen med oss, og det var mye latter og glede. I min mors øyne var det viktigst at vi var snille og omtenksomme overfor andre. Å forsøke å forstå andre, og ikke å dømme, var noe vi ble innprentet, minnes hun.

STOLT MAMMA: – Jeg er stolt av Trine Lise, som gjør det så bra som komiker, sier mamma Ragnhild. Fosterdatteren kom til henne som en åtte år gammel, frustrert jente og kan ikke få fullrost henne: ”Hun er verdens beste!” © Siri Walen Simensen

– 17 år gammel flyttet jeg til Hammerfest, og ikke så lenge etter, i 1966, ble jeg mor til mitt første barn, Frank Rune. Jeg giftet meg da jeg ble gravid med nummer to i 1969. Vi fikk Lill, og deretter Geir i 1971. Og til slutt kom attpåklatten May Therese i 1987, forteller hun.

 

De to første barna

Det var etter det tredje barnet at hun ble fostermor. Rettere sagt; hun og eksmannen, barnas far, ble fosterhjem.

– Vi flyttet tilbake til Indre Billefjord i 1979. I 1982 så jeg en annonse om at barnevernet trengte fosterhjem til tre søsken. Jeg luftet det for mannen min, og han mente at vi kunne prøve. Slik kom to søsken til oss, en bror og en søster, sier hun.

Den ene av disse søsknene, Trine Lise Olsen (37), roser Ragnhild opp i skyene for den innsatsen og omsorgen hun la ned i oppveksten hennes.

– Trine Lise var åtte år da hun kom til oss. Hun testet meg ut, klarte ikke helt å tro at jeg var glad i henne. Hun hadde vært i et annet fosterhjem, der det ikke gikk så bra, og turte ikke å tro at ting skulle bli varig, minnes Ragnhild.

– Jeg var frekk og vanskelig, innrømmer Trine Lise, men Ragnhild sier at hun likevel ikke ett sekund var fristet til å hive "rampungen" ut. Med god hjelp av sine egne halvvoksne barn skapte hun ro og trygghet i leiren.

– Jeg tenker på mamma som verdens snilleste og husker at hun alltid brukte mye tålmodighet på å forklare meg hvorfor ting gikk galt, hvis de gjorde det. Jeg tenkte: ”Kan du ikke slutte å forklare, og i stedet å gi meg en klaps og sendte meg på rommet?” Nå ser jeg hvor heldig jeg var, sier datteren og smiler.

 

Når et barn kommer til meg og viser at de er utrygge gjør jeg "usynlige" ting, som å stryke dem over kinnet eller klappe dem mykt på hodet hver gang jeg går forbi. Uten ord.

Ragnhild Kaaby

En liten baby

De hadde fått sin attpåklatt, solstrålen May Therese, da de fikk sitt tredje fosterbarn, en bitte liten gutt på åtte dager. Ragnhild hadde akkurat avsluttet ammingen da hun fikk en baby til å ta vare på.

– Det var en såkalt langtidsplassering. Den lille gutten kom for å være hos oss, og det var fantastisk. Jeg har ennå den babyen, han er sønnen min, og det har gått veldig bra, smiler hun. Da han og yngstejenta var små kjøpte den stolte moren tvillingvogn, og den trillet hun de to kilometerne til butikken med to blide unger i.

Som mor har hun ikke brukt store ord som ”Jeg elsker deg”, men gjennom hendene sine, væremåten og oppløftende ros har hun løftet hver og en opp, fortalt dem at de betyr noe, er noe verdt, at de har en familie, som bryr seg om dem.

– Hva har det gitt deg å være mamma til så mange?

– Jeg har fått erfaringer jeg aldri ellers ville ha fått, og utallige fantastiske øyeblikk. Det trengs ikke en flott utdannelse for å ta vare på barn, sier hun.

- Det er særlig fosterhjem til barn over 10 år og eldre barnevernet søker: Eldre barn, ungdom og søsken. En del er barn med etnisk minoritetsbakgrunn, forklarer Nielsen.

 

Triste avskjeder

Ja, det er trist når et barn hun har tatt vare på og har fått kontakt med, reiser, men hun vet at det må være slik, og trøster seg med at de reiser etter å ha opplevd trygghet. Ungene får ha kontakt med henne videre hvis de vil. Tar de kontakt, er ingen gladere for det enn henne.

STORT BEHOV: Det er like stort behov for fosterhjem over hele landet. *Kilde Barne, ungdoms og familiedirektoratet (Bufetat) © Dag Dalvang

– Alle barn som har kommet til meg har kalt meg mamma, og det er like naturlig for dem som for meg at det skjer. Når de reiser trenger jeg tid til å hente meg inn. Da må jeg bearbeide følelser, og gjøre meg klar til et nytt barn, forklarer hun.

– Snakker du med barna om det de har opplevd før de kom til deg?

– Hvis de vil, snakker vi sammen. Men de må få komme til meg. De må selv ønske å åpne seg. Min rolle er å lytte, først og fremst.

Ragnhild har tatt imot mange gripende og opprørende historier. Barn som har bagasje de ikke skulle ha hatt, har åpnet hjertet sitt og delt sine innerste tanker.

– Ryggsekken de bærer, kan være grusomt tung. Men det er alltid håp sier hun.

 

Vil du bli fosterforelder?

  • Ta kontakt med den lokale barneverntjenesten.
  • Dere må fylle ut et skjema hvor dere presenterer dere selv. Deretter må dere snakke med en rådgiver.
  • Barnevernstjenesten kommer også hjem til deg for å se at hjemmet ditt tilfredsstiller alminnelige krav til renslighet, orden og plass.
  • Kurs og opplæring følger, blant annet et såkalt PRIDE-kurs som gir en grunnopplæring i det å være fosterforeldre.
  • En formell godkjenning som fosterforelder blir vanligvis gitt av barneverntjenesten i kommunen.
  • Alle fosterhjem mottar økonomisk godtgjøring når det bor fosterbarn hjemme.

Kilde: www.fosterhjem.no

Skilsmisse

Men Ragnhild har møtt utfordringer i livet også. Mens de to yngste barna fremdeles bodde hjemme, ble hun skilt fra barnas far.

– Det var tøft, men måtte gå. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å holde barna utenfor egne følelser, men alle som har vært gjennom et brudd vet at det ikke er lett. Men jeg kom meg opp igjen, og livet gikk videre. Etter hvert ble jeg beredskapshjem igjen, og hadde barn hos meg mens barnevernet jobbet for en permanent løsning, sier hun.

I mange år var de syv barna til Ragnhild bekymret for henne fordi hun alltid satte andres behov foran seg selv. Nå fryder de seg over at hun har fått seg en kjæreste. Egil Finjord og hun møttes på dans, og har holdt sammen i ett år. Ragnhild sier at det er hyggelig, men heller ikke i denne forbindelsen bruker hun store ord. Han derimot, er ikke redd for å si hva som skjedde:

– Jeg var på dansegalla og der sto hun. Det sa pang, ler han.

Ragnhild nikker og må si seg enig i den beskrivelsen.

FANT KJÆRLIGHETEN: – Det er hyggelig å være to, sier Ragnhild. Hun fant kjærligheten på nytt for ett år siden. Han heter Egil Finjord og er 68 år © Siri Walen Simensen

 

Heder og ære

Hun er fremdeles beredskapshjem, og tar imot barn som har akutt behov for et godt sted å bo. I det store huset i Indre Billefjord, innerst i Porsangerfjorden, beskyttet mot det verste været, får unger en fin tid.

– Men det nærmer seg slutten på min tilværelse som beredskapshjem. På et tidspunkt må man si stopp. Jeg er 65 år i år, sier Ragnhild. Hun synes det er hyggelig at den ene sønnen har gått i hennes fotspor, og blitt beredskapshjem.

Datteren Trine Lise, sier at hun også vil gjøre en innsats for barn som ikke har det så lett.

Mor Godhjerta i Indre Billefjord fikk Hverdagsheltprisen fra hjemkommunen i fjor, og er tidligere kåret til Årets ildsjel i VG. Hun skryter ikke av det, heller.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!