Psykoselidelser

Schizofreni er den klart vanligste og viktigste sykdommen i denne gruppen.

Psykoser er kjennetegnet først og fremst av symptomet vrangforestillinger, men også av hallusinasjoner, tankeforstyrrelser og betydelig funksjonsfall.

Manglende sykdomsinnsikt, uro, avvikende adferd og aggressivitet kan være kompliserende faktorer.

En vrangforestilling er en åpenbart feil, gal eller uriktig oppfatning som for den enkelte har absolutt sannhetsverdi, og som er upåvirkelig av fornuft, logikk og argumentasjon.

Paranoide psykoser (vrangforestillingslidelser) skilles fra schizofreni ved at en kun har en enkelt («smalsporet») vrangforestilling. Når det gjelder andre områder av livet er tankegangen helt normal.

Akutte og forbigående psykoser ser en vanligvis som følge av ekstreme psykiske påkjenninger.

Kilde: Helseleksikonet.no

Det er mange nordmenn som lever med psykiske lidelser. Tidligere har vi fortalt historien til Frøydis som er bipolar, denne gangen har ukebladet Hjemmet intervjuet Kjersti Matre (26), som har vært schizofren siden barndommen. 

- Om jeg ikke hadde fått så fantastisk hjelp, hadde jeg neppe levd i dag, sier Kjersti Matre (26).

Vonde avskjeder

I barnehagen var avskjeden alltid lik: Lille Kjersti ville ikke ut av mammas favn. Motvillig ble hun tatt bort fra armene hennes, og måtte holde i en voksenhånd til hun var ute av syne. Hver morgen var hun like ulykkelig, men ingen visste at denne ulykken stakk dypere.

- Redselen for avskjed har preget meg hele livet, sier Kjersti til Hjemmet.

- Fortsatt ringer jeg mamma når det tårner seg opp.

Kjersti er stolt i dag, for hun mestrer mye. Stemmen bobler når hun forteller om jobbintervjuet forleden.

- Det var 136 søkere til kaféjobben, og jeg er innkalt til annengangsintervju! Jeg kjente det idet jeg gikk ut derfra, at det gikk så utrolig bra!

Det sier hun som hver dag i mange år trodde at hun skulle dø ung. Som fikk diagnosen paranoid schizofren, som har vært innlagt halve ungdomstiden, som prøvde å ta sitt liv, som kjente seg så mislykket.

- Føler seg heldig

- Jeg føler meg heldig. Behandlerne mine har vært fantastiske. Jeg var nok en veldig krevende pasient, malte og malte om det samme. Men de realitetsorienterte meg med riktige spørsmål, prøvde å rokke ved mine tvangsforestillinger.

To skritt frem, ett tilbake. Eller to frem, tre tilbake. Det tok år å overbevise Kjersti om at demonene ikke finnes.

- Fortsatt kan jeg kjenne tvil. Forskjellen er at jeg ikke lar tvangstankene styre meg lenger.

I dag kjenner Kjersti at smerte er erfaring, tross alt. Hun vet hva vi mennesker kan gjemme.

- Jeg har sett så mange skjebner. Når jeg har mørke stunder, lysner jeg ved tanken på alle dem som sliter, men kjemper og mestrer. I begynnelsen trodde jeg at jeg var alene, følte meg så annerledes.

Min greie var selvmordstanker; å tenke «dette går ikke» ble en vane. Fortsatt kan jeg få slike tanker, men nå står jeg i det og går videre.

Kjersti Matre har vært schizofren siden barndommen.

TØFT: - Å høre datteren sin om igjen og om igjen be om tillatelse til å dø… En føler seg hjelpeløs, sier Kristin Isachsen om datteren Kjersti. © FOTO: Jørn Grønlund

Farvel med mor

Kjersti vokste opp med mor, far og tre søsken i Asker. Hun spilte fotball, elsket matte, lo ofte, hadde mange venner. Men mens andre barn hadde ritualer av typen «ikke tråkke på streken», og «må sove med kosebamsen», var Kjerstis flere og alvorligere.

At andre barn ikke hadde det sånn, forsto hun ikke. Så når hun måtte skru bryteren av og på et riktig antall ganger, når hun måtte repetere spesielle ord, når hun måtte krysse dørterskelen et antall ganger som gikk opp i fire, når hun måtte rispe huden så blodet rant - da trodde Kjersti at alle har det sånn.

- Jeg levde med følelsen av at hver dag var den siste, og trodde det var vanlig. Begrepet «tvang» forsto jeg ikke da. Jeg tenkte ikke at det var noen galt med ritualene. De bare var slik, sier Kjersti.

Hun beskriver seg selv og foreldrene som «skikkelig familiekjære», og tok det tungt da foreldrene ble skilt da hun var elleve år. Men hun kjenner seg heldig fordi forholdet til begge foreldrene er så nært. Likevel: avskjedene med moren var ille.

- Jeg var sikker på at noe forferdelig ville skje, at jeg aldri skulle se mamma igjen hvis jeg ikke gjennomførte en rekke tvangshandlinger. Jeg skjulte tvangen, mamma og pappa trodde nok at jeg bare var lei meg. Men etter hvert gikk jeg inn i min første psykose.

Styrt av demoner

Kjersti forsvant mer og mer inn i uvirkeligheten. Hun var forfulgt. Djevelen og hans demoner styrte henne og alt og alle. Til og med moren.

- Igjen og igjen sa mamma at det ikke var sant, men jeg trodde henne ikke. Og jeg ble så sint; skjelte og smelte. Folk måtte ikke tro at jeg var dum, at jeg ikke gjennomskuet spillet!

Mari Parelius Wammer

Vår psykiater svarer deg gratis

Rare lyster, terapi og latskap - her er noe av det du kan lese om i forum for psykiatri.

- Delvis mente jeg at mamma var styrt uten å vite om det selv. Delvis trodde jeg at hun var med på det, og bare spilte at hun var glad i meg. Jeg var desperat; i konstant tankekjør og kaos.

En dag da hun var 16 år gammel, var hun alene hjemme. Moren satt i møte på jobben, og Kjersti ringte og spurte om å få ta litt is? Moren sa nei, og dermed falt verden sammen. Plutselig styrte følelsen av å være mislykket handlingene hennes.

- Å gå rundt i huset og samle alt som var av piller, føltes så naturlig. Livet var ikke noen big deal. Jeg ringte en venninne og ba henne minne mamma og pappa på at jeg var glad i dem. Hun kom med én gang, og jeg husker hvordan vi kranglet om den siste pillen. Jeg vant.

I ambulansen lå Kjersti og frøs. Hun ble sint da de måtte klippe i genseren hennes for å sette kanylen i armen. Det var yndlingsgenseren hennes; sort fleece med høy hals.

- Mitt livs verste øyeblikk var da mamma kom til sykehuset og så hvordan det var fatt med meg. Hun hadde blodskutte øyne etter alle tårene. Jeg hadde bloduttredelser etter pumpingen. Gulvet var dekket av oppkast.

- Jeg hadde bestandig trodd at jeg bare var slitsom og vanskelig, at jeg tok mye plass. Nå så jeg på mamma og forsto at det ikke var slik.

Måtte dø

I Kjersti var ikke døden en følelse, men en visshet. Like logisk som tallkodene hun elsket å knekke, like logisk var det at hun skulle være i sentrum, verden dreide rundt henne, hun var styrt.

Demonene sa at om hun ikke tok livet sitt, så ville andre dø.

- Da venninnen min døde av en overdose, var jeg overbevist om at det var min skyld.

Når Kjersti stadig hørte om andre som ikke fikk hjelp, kunne hun ikke forstå det. Selv ble hun jo innlagt hver gang. I dag forstår hun.

- Jeg husker en utskrivningssamtale på Blakstad. Da jeg begynte å snakke om at jeg var styrt av demonene til å ta de foreskrevne pillene, sa legen: Du skal ikke skrives ut likevel.

- Jeg var innlagt i årevis... I ettertid kan jeg lure: Overdrev jeg? Var det virkelig så alvorlig? Kastet jeg bort ungdomsårene mine?

Kjersti har vært schizofren siden barndommen.

BEDRING: For tre år siden snudde det endelig. - Yrkesdrømmen er å kombinere psykiatri og ungdom, kanskje som lærer. Jeg ønsker å bruke erfaringen min, sier Kjersti Matre til Hjemmet. © FOTO: Jørn Grønlund

Vendepunktet

For tre år siden snudde det endelig, Kjersti tok lange skritt fremover. Ingen tilbake. I dag løper hun nesten: Hun har kjøpt leilighet, fått samboer og fått lappen tilbake. Hun trener, har trappet ned på medisiner og er nok Østlandets mest entusiastiske jobbsøker. Hun elsker å være sammen med niesen Natalie (9) — og hun ler støtt.

- Natalie og jeg har omtrent samme humor. Når vi setter i gang, da høres det. Vi elsker å svømme; flere ganger har jeg tatt henne med til badehotellet i Langesund. Da gir vi oss bare motvillig etter mer enn syv timer i vannet.

Ved Nakuhel i Asker, aktivitetssenteret for natur, kultur og helse, har Kjersti fått arbeidspraksis og selvtillit. Et veiskille.

- Bare å si at «Nei, jeg må legge meg tidlig for jeg skal på jobb i morgen», det er deilig, det! Og å kjenne at jeg er til nytte, at det er behov for meg!

- Når jeg treffer gamle kjente fra årene i behandling, er det så gøy å si at det nytter.

Blir avhengig

- Mamma har alltid vært der. Når jeg sliter, snakker hun meg tilbake. «Nå ser alt svart ut fordi er du sliten, du må bremse», sier hun. Jeg vil så mye, farten kan bli for høy. Det hender jeg ikke ser begrensningene mine før det er for sent. En ting om gangen, det må jeg lære. Når jeg er utslitt, kommer tankene om at jeg er mislykket, og da ringer jeg mamma, sier Kjersti.

- Jeg er en sånn type som blir avhengig av ting. Da jeg var 18 år, var det en kort periode med alkohol. Før det var det selvskading. Mat har alltid vært vanskelig, jeg har brukt mat både som trøst og til feiring.

- Yrkesdrømmen er å kombinere psykiatri og ungdom, kanskje som lærer. Jeg ønsker å bruke erfaringen min.

Kjersti sitter i sentralstyret for Mental helse ungdom.

- Et krevende verv, som jeg håper å mestre.

Hun beskriver gjerne seg selv:

- Glad og lattermild, faktisk. Snill, omsorgsfull. Og veldig smart, ler hun.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!