Mer enn det du ser

I boken "Alle er mer enn det du ser" forteller Elisabeth Holen sin historie.

Boken ble gitt ut av Bymisjonen i Drammen i høst. I den for­tel­ler 12 men­nes­ker om sine liv. Eli­sa­beth Ho­len er en av dem. Bo­ken fås kjøpt i norske bok­hand­ler el­ler via Bymisjonens nettsider www.bymisjonen.no/Byer/Drammen

Skillingsvisene. Hun husker dem ennå. Det er nesten så hun kan høre de ansatte på barnehjemmet synge når hun tenker tilbake på da de sto og vasket opp.

– De gode minnene er i overtall, konstaterer Elisabeth. Hun er NAV-direktør i Buskerud, og ser det som sin oppgave å vise at livet gir muligheter til de fleste av oss. For henne ble Glemmen og Fredrikstad Barnehjem i Østfold den muligheten hun trengte.

Ordet barnehjem vekker følelser. Det går en automatisk tankerefleks til savn, sorg, fortvilelse og frykt. At barn ønsker å bo sammen med sine foreldre, nærmest uansett, er noe vi bare «vet». At det ideelt sett er best for barn å få vokse opp med en mor og far, er udiskutabelt, rett og slett. Kanskje fordi vi vil ha det slik?

– Jeg forsto tidlig at det ikke ville være bra for meg å komme hjem. Da jeg ble stor nok til å se situasjonen min, ønsket jeg å bli på barnehjemmet i ordnede forhold. Samtidig møtte jeg jevnlig foreldrene og søsknene mine. Vi holdt kontakten hele veien, forteller hun.

Vi skal nesten 59 år tilbake i tid, til da to foreldre ble fratatt omsorgen for til sammen fem barn. Først som voksen fikk den yngste vite hva som skjedde og hvorfor.

– Min mor kom fra en storgård, men hadde ikke odel, og giftet seg med min far, som kom fra helt andre forhold. Han var en fattiggutt som hadde mistet moren i barselseng, og som ble overlatt til han som eide gården der han ble født. Han vokste opp på legd, som det het den gangen. Da foreldrene mine giftet seg, reiste de rundt og var avløsere på gårder. De hadde svært få ressurser, men fikk fem barn. De to eldste ble på et tidspunkt tatt hånd om av barnevernet, og da faren min ble syk og mistet både jobben og boligen, ble det umulig for min mor å ta vare på oss tre yngste, sier Elisabeth.

Hun har en nøkternhet i stemmen og det er ro over måten hun forteller på. Det finnes ingen dramatiske uttrykk, tonen er mild og blikket rolig.

– Overfor mine nærmeste har jeg alltid vært åpen om min bakgrunn. Når jeg nå går ut offentlig føles det skummelt, men jeg gjør det i visshet om at å dele både gir trøst og styrke. Når en person forteller sin historie, gir det andre frihet til å gjøre det samme. Jeg håper også å bidra til at det fjernes noen myter om barnehjem, sier hun, og minner om noe viktig: Gjennom årenes løp har mange fantastiske mennesker viet livet sitt til barn som vokser opp uten foreldre.

– Jeg synes ikke at de har fått den kreditten de fortjener, poengterer hun.

Les også: Høy terskel for å varsle barnevernet

Regler og kjærlighet

Ragnhild Elisabeth Johansen, som hun ble døpt, var halvannet år da hun kom til barnehjemmet sammen med to eldre søsken. De to andre ble etter hvert flyttet til andre steder — hun ble igjen. Rundt henne var det mange andre barn. Noen kom og andre gikk.

GODE MINNER: På barnehjemmet var de ansatte opptatt av å gi høytidene innhold. Elisabeth minnes julene med glede. Her har hun et av de minste barnehjemsbarna på armen. © Privat bilde

– Jeg husker ikke så mye fra de første årene av livet mitt. Det jeg husker er følelsen av å være annerledes, og den kom da jeg begynte på skolen. Bestyreren vi hadde da, kledde oss i utdaterte klær og gamle lærsko, og det ble tydelig hvor vi kom fra. Det var mange fordommer knyttet til det å bo på barnehjem. «Hva har du gjort for å havne der?», var spørsmålet mange var fristet til å stille. Man trodde det var vanskelige barn som havnet på institusjon, forteller hun.

Omsorg, hva er det? Elisabeth fikk omsorg, men måtte også forholde seg til mange regler. De tre voksne som arbeidet og bodde på barnehjemmet, hadde mange barn å ta vare på, og måtte rydde opp i ressurskrevende situasjoner. Det var ikke mye tid igjen til nærhet og kjærlighet av den typen foreldre ofte gir sine barn.

– Men det var en forutsigbarhet i min hverdag, som gjorde meg trygg. Jeg visste hva som ble forventet av meg. Og fordi jeg var flink på skolen og i idrett, gikk det bra med meg, sier hun.

Les også: Mange vokser opp uten en eneste stabil relasjon

Mennesker er forskjellige. Denne setningen kommer Elisabeth til å si flere ganger i løpet av intervjuet vårt. Hun sier det for å peke på hvorfor barn kan oppleve den samme oppveksten på helt ulik måte.

– Jeg var så liten da jeg kom på barnehjemmet at jeg ikke bar med meg vonde opplevelser som jeg kunne huske. Mange av de andre hadde triste historier med seg, og selvfølgelig gjorde det alt vanskeligere for dem, sier hun.

– Men savnet du ikke å ha egne foreldre, det samme livet som de andre jentene du gikk på skole med?

– Jeg dagdrømte om å være født inn i et annet liv, med en rik mamma og pappa som kunne ta vare på meg og gi meg alt. Men samtidig hadde jeg en voldsom lojalitet til foreldrene mine. Selv om de ikke kunne ta vare på meg, og jeg ikke ville bo hos dem, var jeg glad i dem, forklarer hun.

Det var ikke mye nærhet da Elisabeth vokste opp. Kanskje en klem nå og da, men ikke et fang å sitte på, og lange, fortrolige stunder.

– Både foreldrene mine og de ansatte på barnehjemmet var imidlertid stolte av meg. Jeg fikk ros og ble sett. I tillegg fikk jeg mulighet til å være med på mye fordi barnehjemmet ble sponset av folk og bedrifter. Jeg spilte piano, og fikk ros når jeg opptrådte, og jeg deltok i idrett, som jeg lyktes i. Jeg grep sjansene jeg fikk, og kom inn i den gode sirkelen, resonnerer hun.

FEM SØSKEN: De var fem søsken, som barnevernet tok fra foreldrene. De hadde imidlertid kontakt med moren og faren, og iblant fikk de møtes hjemme hos dem. © Privat bilde

"Spis opp maten din!"

Likevel kan det også hentes frem fæle historier fra Elisabeths oppvekst. En gang våknet hun med en strikkepinne i det ene låret. Hendelsen førte til at hun fikk sitt eget soverom, og det var en jo en luksus for en som hadde sovet i sovesal. Elisabeth pleide å ta med venninner hjem til barnehjemmet, og var stolt fordi hun hadde sitt eget værelse.

– Det var selvfølgelig et system i alt. Vi barna hadde faste oppgaver. En uke vasket vi opp, en annen uke tørket vi opp, den tredje uka ryddet vi, den fjerde måtte vi pusse alles sko. Reglene gjaldt samtlige. "Spis opp maten din" var en regel — noen satt i timevis ved bordet og slet. I dag kan jeg tenke at det var tull å kreve slikt av et barn, men jeg har ikke farget minnene mine med den typen opplevelser.

Elisabeth smiler og sier at hun var en tilpasningsdyktig jente, som fant en stille unnskyldning hvis hun ikke likte maten, eller hun snek seg unna ting hun ikke ville være med på. Etter at hun lærte å lese, satte hun seg ofte i et hjørne med en bok. De hadde kvalitetslitteratur på barnehjemmet, som hun nærmest slukte.

Likevel var det en slags skam som fulgte henne. Hun skammet seg over klærne, og når foreldrene hentet henne for samvær, var hun flau over dem også.

Så fikk barnehjemmet en ny bestyrer, som forsto at ungene måtte få vanlige klær som jeans og tøysko for ikke å bli stigmatisert. Da ble alt bedre på skolen. Brått følte hun seg ikke så veldig annerledes. Bestyrer Bodil, som kom til hjemmet da Elisabeth var ni år, fikk en viktig rolle i tilværelse hennes. Hun ble så viktig for Elisabeth at de beholdt kontakten i alle år siden også.

Det jeg husker er følelsen av å være annerledes, og den kom da jeg begynte på skolen. Bestyreren vi hadde da, kledde oss i utdaterte klær og gamle lærsko, og det ble tydelig hvor vi kom fra. © Siri Walen Simensen

– Når jeg tenker tilbake, ser jeg at oppveksten ga meg mange gode verdier. Det ble lagt stor vekt på å gi høytidene innhold, og dette er ting jeg tok med meg videre da jeg stiftet min egen familie. Det samme gjelder skillingsvisene jeg lærte ved oppvaskbenken, og bøkene som ble lest for oss. De ansatte på barnehjemmet gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det så bra som mulig, mener hun.

Elisabeths aller sterkeste minner er fra somrene på barnehjemmets feriested på Hvaler. De løp glade omkring, det var ingen bekymringer, bare lek, sol og svaberg. Den røde hytta med tyve sengeplasser var paradiset.

Ordet fosterhjem ble ikke brukt den gangen. Hun ble fortalt at det var en som ønsket å adoptere henne, men Elisabeth ville ikke adopteres. Hun ønsket å bli på barnehjemmet.

– Jeg var et reservert barn og lærte å ikke knytte meg for sterkt til voksne. Instinktivt visste jeg at det var lurt å ha en avstand, å ikke bli for glad i noen. For øvrig var jeg på vakt, og det kostet krefter. «Hva tenker de andre» tok stor plass i hodet mitt, og jeg var redd for å få skjenn, sier Elisabeth.

Hun berømmer læreren hun fikk på barneskolen — hun følte at klasseforstanderen passet ekstra godt på at ingen ertet eller var slemme mot lille Elisabeth.

– Det hendte at ordet «barnehjemsbarn» ble sagt til meg, og det var et skjellsord, husker hun.

FORSIKTIG: Elisabeth var en forsiktig jente, og knyttet seg ikke lett til voksne. © Privat bilde

Det sies at Elisabeth har uoffisiell norgesrekord i oppvekst på barnehjem — atten år er lang tid for et barn å være i en institusjon. Hun minner imidlertid om at atten år er minst like lenge å være i et dysfunksjonelt hjem.

– Tenk hva barn opplever bak nedrullede gardiner og låste dører i norske hjem. Ting skjer der også. Sett i forhold til alt som kunne ha hendt, var min barndom flott. Den ble ikke ideell, men var god nok for meg. Det gikk bra med meg, tross alt, sier hun.

Mange av dem Elisabeth ble kjent med som barn, har senere fått erstatning for en tapt barndom. Det har ikke vært et tema for henne.

Men ting skjedde. Grusomme ting skjedde. Den ene hendelsen har hun aldri klart å glemme. En far kom til barnehjemmet i 1968 for å besøke sine to sønner. De to brødrene hadde allerede vært vitne til at faren drepte moren og søsteren deres. Faren, som var psykisk syk, hadde permisjon fra fengselet, og tok sønnene med ut. Det som skjedde, skapte store avisoverskrifter i alle aviser den sommeren. Pappaen slo de to guttene på åtte og tolv år i bakhodet med en flaske og kastet dem i elva. Den eldste gutten forsøkte å redde lillebroren, men klarte det ikke.

– Jeg har tenkt mye på den eldste. Han ble på barnehjemmet, og jeg husker at vi var redd ham fordi han pleide å vandre hvileløst frem og tilbake om natten, sier Elisabeth. Hun sukker lavt og blir stille.

– Det var mye som skjedde, men sannheten er at jeg husker lite av det som var trist. Jeg tror jeg har fortrengt mye, og hvis jeg har det, skal jeg ikke forsøkte å hente det frem. Noe skal få ligge fortrengt. Å hente frem triste ting er ikke til hjelp for meg. Jeg har aldri ønsket å gå i terapi for å bearbeide, poengterer hun.

Og her kommer Elisabeth inn på noe viktig — muligheten til å velge å ta med seg det som har vært bra.

– Jeg snakket tidlig positivt om det å bo på barnehjem. Det var viktig for meg at andre ikke syntes synd på meg, at jeg fremsto som normal. Medlidenhet hadde jeg ikke behov for. Intuitivt forsto jeg at barnehjemmet var et bedre sted for meg enn å bo hos foreldrene mine, forklarer hun.

På barnehjemmet kom det en ny ansatt, som hun knyttet seg til. Minna ga varme og nærhet og de knyttet uløselige bånd. Da Elisabeth fikk barn selv, ble hun Beste-Minna for barna hennes, på samme måte som Bodil ble Beste-Bodil.

– Begge foreldrene mine døde før jeg ble mor. Jeg hadde kontakt med dem hele veien. Et nært forhold hadde vi nok ikke, men det var bånd mellom oss. Å ha venner og andre rundt meg ble derfor ekstra viktig. Minna og Bodil, som begge er døde nå, fikk en sentral plass i livet mitt, og jeg har kontakt med søsknene mine, forteller hun.  

Elisabeth tror at bakgrunnen hennes har gjort henne til et romsligere menneske imøte med personer som faller utenfor A4-formatet, og det har hun dratt nytte av i jobbene hun har hatt. Hun har vært lærer og rådgiver i Aetat, og har vært bistandsarbeider i 14 afrikanske land. Hun bygde opp Introduksjonssenteret for flyktninger og innvandrere i Drammen, og i dag er hun direktør i NAV Buskerud. 

– Vi skal være forsiktige med å dømme folk, og lytte til det de har å si. Det er min erfaring at litt forståelse kan gjøre en forskjell, sier hun.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!