Ta vare på hverandre og fortell dine nærmeste at du er glad i dem. Livet må uansett gå videre.

Frie

DYPT SAVNET: Adelheid og Odd Roger fikk begge et kort liv. © Privat

- Det har vært vonde dager, men dette er livet mitt. Jeg kan ikke slutte å leve, sier Frie Sunniva Haugen (20).

Hun strek­ker seg bare 153 cen­ti­me­ter over bak­ken og er li­ten og spe. Men når hun be­gyn­ner å pra­te, ra­ger hun like høyt som alle de andre rundt seg. Frie har en livs­er­fa­ring som gir henne rygg­rad så det hol­der, og når hun snak­ker, blir hun hørt.

Hun voks­te opp i Vik i Sogn sammen med mam­ma Adel­heid og pap­pa Odd Ro­ger og tre eld­re brød­re. Li­vet var godt, om enn litt an­ner­le­des enn hos de fles­te andre barn. Pap­pa var nemlig mu­si­ker og mye på far­ten. Ofte var han ute på spil­le­job­ber i hel­ge­ne, og si­den brød­re­ne var en god del eld­re enn Frie, var hun mye alene med mam­ma. Også den skjeb­ne­svang­re hel­gen da Frie nettopp had­de fylt 12 år.

- Mam­ma ble så syk. Hun kas­tet opp og gråt. Jeg hus­ker at jeg ring­te pap­pa, men han kun­ne jo ikke kom­me hjem. Han ba meg gi henne noen kval­me­dem­pen­de pil­ler og få henne til sengs, sier Frie, som denne kvel­den la seg bak mam­ma og holdt rundt henne for å trøs­te. Men in­gen­ting hjalp. Mam­ma ble bare dår­lige­re og dår­li­ge­re i da­ge­ne som fulg­te, og snart ble hun inn­lagt på Hau­ke­land sy­ke­hus.

- Det var kreft. Den had­de spredd seg så mye at le­ge­ne ikke kunne gjø­re noe. Men mam­ma var uan­sett like blid hele ti­den. Hun gjor­de alt hun kun­ne for at vi ikke skul­le bli be­kym­ret.

FAMILIE: – Det er så viktig å ta vare på hverandre, sier Frie, her sammen med sin yngste bror Trym. I dag er det han som bor i barndomshjemmet i Vik. © Gunn Gravdal Elton

Noen uker før Frie fyl­te 13 år, døde mo­ren.

- Li­vet mitt ras­te sammen. Det var en tung tid som jeg heldigvis ikke hus­ker så mye av i dag. Mam­ma var syk i åtte må­ne­der, men det føl­tes som mange år. Mye av denne ti­den var hun på sy­ke­hu­set, og selv om jeg var for­be­redt på at hun kom til å dø, var det likevel et sjokk da det skjedde.

Pap­pa­jen­te

I ti­den etter at mo­ren døde, måt­te Frie ven­ne seg til en ny til­væ­rel­se. Nå var hun enes­te jen­ta i en flokk med mann­folk, og hun var midt i pu­ber­te­ten. Ting ble av og til flaut og van­s­ke­lig, og det tok tid før Frie fant sin plass. Men etter hvert ble Frie og fa­ren Odd Ro­ger sterkt knyt­tet til hverandre. Frie had­de alltid vært en pap­pa­jen­te, og nå blomst­ret for­hol­det mellom far og dat­ter. De pra­tet mye sammen og ble hjer­te­ven­ner, som Frie kal­ler det.

- Det hjalp at jeg be­gyn­te på mu­sikk­sko­len og lær­te å spil­le gi­tar. Det knyt­tet oss nær­me­re hverandre. For nå drev jeg med noe han had­de pei­ling på. Han kun­ne hjel­pe. Da jeg også fat­tet in­ter­es­se for fot­ball, fikk vi nok en fel­les in­ter­es­se, sier Frie, som gjerne så fot­ball­kam­per på TV-en sammen med fa­ren og yng­ste­bro­ren Trym.

Venn­ska­pet mellom Frie og pap­pa var sterkt og godt, og Frie om­ta­ler fa­ren som sin bes­te­venn. Da hun flyt­tet til Aur­land fordi hun fikk jobb der, snak­ket de i pe­ri­oder sammen hver enes­te dag på te­le­fo­nen.

VIKTIG: Fie har fått tatovert inn foreldrenes og brødrenes navn på armen. © Gunn Gravdal Elton

- Pap­pa tenk­te aldri på seg selv. Han var alltid mest opp­tatt av at vi had­de det bra.

Døy­ver sor­gen

Men av og til slår ly­net ned to gan­ger på samme sted. I fjor som­mer, mens Frie var på jobb i Aur­land, ring­te te­le­fo­nen. Frie fikk be­skjed om å kom­me seg til Vik med én gang. Bro­ren Trym had­de fun­net pap­pa liv­løs på stue­gul­vet.

- Jeg skrek og skrek, og kjør­te så fort jeg kun­ne. Men allerede da jeg var i Myrk­da­len, 40 mi­nut­ter fra Vik, kom te­le­fo­nen som for­tal­te at det ikke var noe håp. Pap­pa var død, bare 57 år gam­mel.

- Da jeg kom hjem, var po­li­ti og sy­ke­bil kom­met. Jeg vil­le så gjerne se pap­pa, men da jeg prøv­de å gå opp trap­pe­ne til stuen, knakk jeg full­sten­dig sammen. En po­li­ti­mann måt­te hjel­pe meg opp. Det enes­te jeg trøs­ter meg med, er at pap­pa tro­lig døde vel­dig raskt. Han lå ved pia­no­et sitt.

Helt fra Frie var et par år gammel har hun hatt to reserveforeldre, Jo­runn (63) og ektemannen As­bjørn Nord­ei­de (70). De var gode ven­ner av Fri­es for­eld­re og det er hos dem Frie har fun­net trøst og om­sorg når li­vet har vært tungt.

- De har be­tydd alt for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skul­le klart meg uten dem, sier den unge jen­ta, og ser bort på reserveforeldrene sine, som hun nå kaller for besta og besten.

FARVEL: Frie synes det er godt å komme til mamma og pappas grav, som ligger flott på en høyde med utsikt over Vik i Sogn. © Gunn Gravdal Elton

Jo­runn Nord­ei­de grå­ter når Frie for­tel­ler. Det er sterkt for henne også. Hun og ek­te­man­nen mis­tet en god venn og de har sett hvor vondt Frie har hatt det. Hun må fle­re gan­ger tør­ke tå­re­ne bak de mør­ke bril­le­ne. Hjemme hos dem har Frie et eget rom, og hun kan kom­me og gå som hun vil. Hun er som en dat­ter i hu­set, og det gode for­hol­det er til gle­de for dem alle tre.

- Det har vært mye mot­gang, men jeg har det godt i dag. Ikke minst på grunn av bes­ta og bes­ten. Her har jeg et hjem å kom­me til. Det­te har alltid vært hjemme, selv når mam­ma og pap­pa lev­de, sier Frie.

Jo­runn og As­bjørn er så uen­de­lig glad i Frie. Det barn­lø­se ek­te­pa­ret har sett på henne som en dat­ter. Her har Frie  kom­met og gått som et fa­mi­lie­med­lem, og ofte har hun hatt med seg ven­ner på be­søk. Men da Fri­es far døde, var pa­ret på fe­rie i Spa­nia.

 LYKKELIG: I dag er Frie forlovet med Geir og ser lyst på livet. © Gunn Gravdal Elton

- Gråtende ring­te jeg og ba dem om å kom­me hjem med én gang. Jeg måt­te ha dem her. Og det var så godt da de kom. Å ha de to rundt meg, døy­ver sor­gen. De kjen­ner meg bed­re enn jeg kjen­ner meg selv, sier Frie.

Vik­tig med fa­mi­lie

Frie øns­ker at vi skal ta tu­ren oppom kir­ke­går­den der for­eld­re­ne lig­ger be­gra­vet. Grav­stenen står på en høy­de, litt over de andre gra­ve­ne. Ut­sik­ten er fan­tas­tisk. Herfra kan du skue ut over Vik og Sog­ne­fjor­den, eller oppover mot fjel­le­ne. Et bil­de av for­eld­re­ne pre­ger grav­ste­nen.

- Da pap­pa døde, var jeg så langt nede. Jeg trod­de at jeg aldri mer skul­le få se ly­set. Men du må jo stå opp om mor­ge­nen. Og for hver dag, blir det litt bed­re. Jeg kun­ne jo ikke slut­te å leve, sier Frie, som har en helt egen evne til å skin­ne.

Hun har en ener­gi som gjør at om­gi­vel­se­ne vir­ker ly­se­re og ster­ke­re. Som om hun er sterk nok til å bære all ver­dens byr­der på sine skuld­re og likevel se det po­si­ti­ve i li­vet.

- Mam­ma og pap­pa lær­te meg hvor vik­tig det er med fa­mi­lie. At om du er frisk og tar vare på fa­mi­li­en din, så blir li­vet bra. Og det er ingen selv­føl­ge at vi får være fris­ke. Se, her kan du se hvor mye fa­mi­li­en be­tyr for meg, sier Frie og bret­ter opp er­me­ne på jak­ken. På un­der­ar­men har hun fått ta­to­vert inn nav­net på fa­ren, brød­re­ne, Jo­runn og As­bjørn.

- Og her er mam­ma, sier hun og vi­ser skul­de­ren sin. Her har hun ta­to­vert inn en tekst­lin­je fra Beat­les’ ny­de­li­ge sang Black­bird. «Take these bro­ken wings and learn to fly».

Fries blogg

På blog­gen Friesunniivaa.blogg.no skri­ver Frie:

Mitt liv har ikkje alltid vert ein dans på ro­ser. Eg vil at folk skal ten­ke at ein må ta vare på det ein har. Eg trudde eg skul­le ha pap­pa­en min og mam­ma­en min i li­vet mitt til eg blei 40 år og had­de unga og var gift, men sånn skul­le det ikkje bli. Eg skul­le øns­ke pap­pa og mam­ma fekk opp­le­ve å bli mor­far og mor­mor, og at pap­pa fikk lov å føl­ge meg opp til al­ters når den ti­den had­de kom­me. For ein ten­ke ikkje over at sån­ne ting kan ram­me seg sjølv i ein tra­vel kvardag. Men alt kan skje, så eg håpa alle som lese detta tek vare på dei rundt seg. For­tell dei du e glad i kor my­kje dei be­tyr for deg, og kor glad du e for at du har dei i li­vet ditt. Sett pris på dei dik­ka har rundt dik­ka, for dik­ka har dei ikkje for alltid.

I dag er Frie for­lo­vet og lyk­ke­lig. Selv om det ennå er von­de da­ger, ser frem­ti­den lys ut. Geir Hov (27) kom inn i Fri­es liv like før fa­ren hennes døde. Han re­pre­sen­te­rer en ny epo­ke i li­vet.

- Han kjen­te ikke mam­ma og pap­pa. Han rakk aldri å møte pap­pa før han døde. Derfor er det van­ske­lig å pra­te med Geir om for­eld­re­ne mine og alt jeg har hatt sammen med dem. Men han var der for meg da pap­pa døde, og han har støt­tet meg i ti­den etterpå. Jeg kan pra­te med ham om alt annet, og det er så godt. Om jeg vil pra­te om mam­ma og pap­pa, har jeg bes­ta og bes­ten, sier Frie og smi­ler til Jo­runn og As­bjørn.

 

Les også:

For Odins skyld må jeg kjempe videre

Morens alkoholisme tok barndommen fra Elisabeth

Karin hadde ingen planer om å falle for Per

 

 RESERVEFORELDRE: Jorunn og Asbjørn Nordeide har vært viktige støttespillere for Frie. De var venner av Fries mamma og pappa. © Gunn Gravdal Elton

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!