Først mistet hun mamma. 6 år senere døde pappa.
Frie var 13 år da moren døde av kreft. Da hun var 19, døde faren brått av hjerteinfarkt.
Ta vare på hverandre og fortell dine nærmeste at du er glad i dem. Livet må uansett gå videre.
Frie
- Det har vært vonde dager, men dette er livet mitt. Jeg kan ikke slutte å leve, sier Frie Sunniva Haugen (20).
Hun strekker seg bare 153 centimeter over bakken og er liten og spe. Men når hun begynner å prate, rager hun like høyt som alle de andre rundt seg. Frie har en livserfaring som gir henne ryggrad så det holder, og når hun snakker, blir hun hørt.
Hun vokste opp i Vik i Sogn sammen med mamma Adelheid og pappa Odd Roger og tre eldre brødre. Livet var godt, om enn litt annerledes enn hos de fleste andre barn. Pappa var nemlig musiker og mye på farten. Ofte var han ute på spillejobber i helgene, og siden brødrene var en god del eldre enn Frie, var hun mye alene med mamma. Også den skjebnesvangre helgen da Frie nettopp hadde fylt 12 år.
- Mamma ble så syk. Hun kastet opp og gråt. Jeg husker at jeg ringte pappa, men han kunne jo ikke komme hjem. Han ba meg gi henne noen kvalmedempende piller og få henne til sengs, sier Frie, som denne kvelden la seg bak mamma og holdt rundt henne for å trøste. Men ingenting hjalp. Mamma ble bare dårligere og dårligere i dagene som fulgte, og snart ble hun innlagt på Haukeland sykehus.
- Det var kreft. Den hadde spredd seg så mye at legene ikke kunne gjøre noe. Men mamma var uansett like blid hele tiden. Hun gjorde alt hun kunne for at vi ikke skulle bli bekymret.
Noen uker før Frie fylte 13 år, døde moren.
- Livet mitt raste sammen. Det var en tung tid som jeg heldigvis ikke husker så mye av i dag. Mamma var syk i åtte måneder, men det føltes som mange år. Mye av denne tiden var hun på sykehuset, og selv om jeg var forberedt på at hun kom til å dø, var det likevel et sjokk da det skjedde.
Pappajente
I tiden etter at moren døde, måtte Frie venne seg til en ny tilværelse. Nå var hun eneste jenta i en flokk med mannfolk, og hun var midt i puberteten. Ting ble av og til flaut og vanskelig, og det tok tid før Frie fant sin plass. Men etter hvert ble Frie og faren Odd Roger sterkt knyttet til hverandre. Frie hadde alltid vært en pappajente, og nå blomstret forholdet mellom far og datter. De pratet mye sammen og ble hjertevenner, som Frie kaller det.
- Det hjalp at jeg begynte på musikkskolen og lærte å spille gitar. Det knyttet oss nærmere hverandre. For nå drev jeg med noe han hadde peiling på. Han kunne hjelpe. Da jeg også fattet interesse for fotball, fikk vi nok en felles interesse, sier Frie, som gjerne så fotballkamper på TV-en sammen med faren og yngstebroren Trym.
Vennskapet mellom Frie og pappa var sterkt og godt, og Frie omtaler faren som sin bestevenn. Da hun flyttet til Aurland fordi hun fikk jobb der, snakket de i perioder sammen hver eneste dag på telefonen.
- Pappa tenkte aldri på seg selv. Han var alltid mest opptatt av at vi hadde det bra.
Døyver sorgen
Men av og til slår lynet ned to ganger på samme sted. I fjor sommer, mens Frie var på jobb i Aurland, ringte telefonen. Frie fikk beskjed om å komme seg til Vik med én gang. Broren Trym hadde funnet pappa livløs på stuegulvet.
- Jeg skrek og skrek, og kjørte så fort jeg kunne. Men allerede da jeg var i Myrkdalen, 40 minutter fra Vik, kom telefonen som fortalte at det ikke var noe håp. Pappa var død, bare 57 år gammel.
- Da jeg kom hjem, var politi og sykebil kommet. Jeg ville så gjerne se pappa, men da jeg prøvde å gå opp trappene til stuen, knakk jeg fullstendig sammen. En politimann måtte hjelpe meg opp. Det eneste jeg trøster meg med, er at pappa trolig døde veldig raskt. Han lå ved pianoet sitt.
Helt fra Frie var et par år gammel har hun hatt to reserveforeldre, Jorunn (63) og ektemannen Asbjørn Nordeide (70). De var gode venner av Fries foreldre og det er hos dem Frie har funnet trøst og omsorg når livet har vært tungt.
- De har betydd alt for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem, sier den unge jenta, og ser bort på reserveforeldrene sine, som hun nå kaller for besta og besten.
Jorunn Nordeide gråter når Frie forteller. Det er sterkt for henne også. Hun og ektemannen mistet en god venn og de har sett hvor vondt Frie har hatt det. Hun må flere ganger tørke tårene bak de mørke brillene. Hjemme hos dem har Frie et eget rom, og hun kan komme og gå som hun vil. Hun er som en datter i huset, og det gode forholdet er til glede for dem alle tre.
- Det har vært mye motgang, men jeg har det godt i dag. Ikke minst på grunn av besta og besten. Her har jeg et hjem å komme til. Dette har alltid vært hjemme, selv når mamma og pappa levde, sier Frie.
Jorunn og Asbjørn er så uendelig glad i Frie. Det barnløse ekteparet har sett på henne som en datter. Her har Frie kommet og gått som et familiemedlem, og ofte har hun hatt med seg venner på besøk. Men da Fries far døde, var paret på ferie i Spania.
- Gråtende ringte jeg og ba dem om å komme hjem med én gang. Jeg måtte ha dem her. Og det var så godt da de kom. Å ha de to rundt meg, døyver sorgen. De kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, sier Frie.
Viktig med familie
Frie ønsker at vi skal ta turen oppom kirkegården der foreldrene ligger begravet. Gravstenen står på en høyde, litt over de andre gravene. Utsikten er fantastisk. Herfra kan du skue ut over Vik og Sognefjorden, eller oppover mot fjellene. Et bilde av foreldrene preger gravstenen.
- Da pappa døde, var jeg så langt nede. Jeg trodde at jeg aldri mer skulle få se lyset. Men du må jo stå opp om morgenen. Og for hver dag, blir det litt bedre. Jeg kunne jo ikke slutte å leve, sier Frie, som har en helt egen evne til å skinne.
Hun har en energi som gjør at omgivelsene virker lysere og sterkere. Som om hun er sterk nok til å bære all verdens byrder på sine skuldre og likevel se det positive i livet.
- Mamma og pappa lærte meg hvor viktig det er med familie. At om du er frisk og tar vare på familien din, så blir livet bra. Og det er ingen selvfølge at vi får være friske. Se, her kan du se hvor mye familien betyr for meg, sier Frie og bretter opp ermene på jakken. På underarmen har hun fått tatovert inn navnet på faren, brødrene, Jorunn og Asbjørn.
- Og her er mamma, sier hun og viser skulderen sin. Her har hun tatovert inn en tekstlinje fra Beatles’ nydelige sang Blackbird. «Take these broken wings and learn to fly».
I dag er Frie forlovet og lykkelig. Selv om det ennå er vonde dager, ser fremtiden lys ut. Geir Hov (27) kom inn i Fries liv like før faren hennes døde. Han representerer en ny epoke i livet.
- Han kjente ikke mamma og pappa. Han rakk aldri å møte pappa før han døde. Derfor er det vanskelig å prate med Geir om foreldrene mine og alt jeg har hatt sammen med dem. Men han var der for meg da pappa døde, og han har støttet meg i tiden etterpå. Jeg kan prate med ham om alt annet, og det er så godt. Om jeg vil prate om mamma og pappa, har jeg besta og besten, sier Frie og smiler til Jorunn og Asbjørn.
Les også:
For Odins skyld må jeg kjempe videre
Morens alkoholisme tok barndommen fra Elisabeth
Karin hadde ingen planer om å falle for Per
