Huset til familien Gramnæs i Hokksund er et fargerikt og hyggelig hjem. Her er lilla vegger og malerier som bølger i gult. Familiebildene står fremme på skatoll og henger på veggene i eneboligen i Hokksund. Mange av dem viser en smilende Kristian Gramnæs, den mellomste av de tre sønnene til Elisabeth (56) og Vidar (59) Gramnæs.

Kristian var en omsorgsfull storebror for Andreas (20), som lider av autisme og Tourettes syndrom.

- Vi pleide å leke gjemsel og gå på kafé og kino, forteller Andreas, som savner Kristian hver eneste dag.

For storebroren Alexander (35) og foreldrene var Kristian først og fremst en god venn.

- Han fikk alle til å føle seg trygge i hans nærhet, forteller Elisabeth med et trist blikk.

Familien er fremdeles preget av sorgen de føler. Selv om det er gått fire år siden Kristian døde.

Det siste hinderet

Det hele startet etter en bytur med kameratene hjemme i Hokksund. Kristian var lang og spretten, og pleide å hoppe over alle slags hindre som kom i hans vei. Men denne kvelden feilberegnet 22-åringen høyden på et gjerde. Stroppen på sandalen hang seg fast, og han smalt i bakken med hele kroppsvekten på den venstre albuen.

Andreas savner storebror Kristian hver eneste dag. Å skrive bok om sorgen har vært Andreas' måte å bearbeide følelsene.

Andreas savner storebror Kristian hver eneste dag. Å skrive bok om sorgen har vært Andreas' måte å bearbeide følelsene. © Foto: Svein Brimi

- Legen sa at han aldri hadde sett maken til armskade. Kristian måtte få innsatt støtteskinner, og hadde store, vedvarende smerter, forteller moren.

Smertene gjorde sønnen til storforbruker av sterke smertestillende medisiner, sovetabletter og antidepressive midler. Trolig ble han på et tidspunkt avhengig. Han fikk angst og søvnproblemer.

- Pillene ble tatt nærmest i vill blanding, forteller Elisabeth, - og virkningen gjorde mye med personligheten hans. Det var veldig vondt å se den sosiale og utadvendte Kristian forvandles til en lukket og stille person.

Til tross for smertene begynte Kristian på skole om kveldene og hadde planer om et fremtidig yrke innen helse og omsorg.

- Han sa han trodde det var meningen at han skulle oppleve denne smerten. For nå visste han hvordan andre som har det vondt, føler det, og han kunne bruke erfaringen til å hjelpe andre. Det var veldig typisk av ham å si noe sånt, sier Elisabeth.

Særlig Andreas viste Kristian stor omsorg for: Under et familiebesøk, det året Kristian var syk, hadde Andreas problemer med å sitte til bords på grunn av sine tics; ufrivillige bevegelser som følge av Tourettes syndrom. Han gikk derfor ut i gangen og satte seg blant skoene. Kristian fulgte etter og satte seg på gulvet sammen med ham. Der satt de begge to og knyttet lisser. Etterpå kom de inn og spiste.

Redd noe ville skje

11. desember 2004 skulle Elisabeth og Vidar sammen med sønnene i en 80-årsdag til en venn av familien. Kristian valgte imidlertid å bli hjemme. Den tidligere så sosiale gutten hadde en stund vært engstelig for å delta på aktiviteter, fordi han var redd for at "det skulle skje noe".

- Ja, han sa det flere ganger, forteller Elisabeth: - "Det kommer til å skje noe." Og det gjorde det også.

Han hadde nylig flyttet inn i familiens uthus, hvor han hadde stelt det koselig til i to av rommene. Han inviterte et par venner over for å ta et par øl og spise pizza, og da de gikk, hang han en lapp på stuedøren i hovedhuset: "Hei! Jeg har tatt en pizza. Ikke vekk meg. La meg sove til jeg våkner."

Da resten av familien kom oppstemte hjem etter en vellykket fest senere på natten, leste de beskjeden før de la seg. Neste dag hygget familien seg med småkaker og høytlesning. Alt var fryd og gammen.

- Jeg pleier å påberope meg at jeg får ting på følelsen. Men ingen av oss hadde noen følelse av at noe forferdelig skulle skje, sier Elisabeth.

- Hadde det ikke vært for at vi visste at Kristian slet med søvnproblemer, hadde vi ikke ventet så lenge med å gå inn til ham. Men ifølge legene ville det vært for sent likevel. Han døde av en uheldig blanding av alkohol og medisiner.

Elisabeth drar litt på det. Det var mannen som fant Kristian. Han satt der inntullet i det blå teppet sitt. Restene av en pizza sto igjen på bordet sammen med noen tomme flasker. Kristian var død.

- Jeg kjente en vill katastrofefølelse bre seg i kroppen som isnende elektrisitet. I løpet av sekunder var virkelighet og mareritt umulig å skille. Jeg visste ikke at der og da sluttet livet vårt, og et helt nytt begynte, skriver moren i boken om det grufulle funnet av sønnen.

Mistet språket

Bare få dager senere, etter begravelsen, kom neste utfordring for familien. Andreas kom i sjokk, og greide ikke lenger å prate. Alt han kunne si, var: "Kristian er død." De andre lydene var uforståelige.

Boken Kristian er død, skrevet av Andreas Gramnæs.

Her får du kjøpt boken

Boken "Kristian er død" er utgitt på Uranus Forlag. For mer informasjon om boken og forlaget, kan du gå inn på www.uranusforlag.no, og der kan du også kjøpe boken, hvis du ønsker det.

Symptomene på Tourettes syndrom hadde vært der en stund, men nå brøt tilstanden ut for fullt.

- Jeg ble så lei meg etter begravelsen, forteller Andreas.

I boken han har skrevet sammen med moren, forteller han nakent og ærlig om hvordan sorg oppleves.

- Mange tror at folk med diagnosene til Andreas opplever sorg annerledes enn andre. Men det gjør de ikke, sier Elisabeth.

Andreas ble innlagt på det som den gang het Spesialenheten ved Sykehuset Buskerud. Foreldrene flyttet også inn. Der bodde de tre familiemedlemmene i et halvt år, mens storebror Alexander måtte takle sorgen alene.

- Det hele var en total unntakstilstand. Når jeg ser tilbake på det, er det vanskelig å forstå at det faktisk har skjedd, sukker Elisabeth.

Personalet prøvde alt for å kommunisere med Andreas. Men ingenting hjalp.

Men så kom det første brevet til Andreas. Det var Randi, en felles venn av Kristian og Andreas, som kom på at hun ville skrive et brev.

"Jeg tenker masse på deg nå, Andreas. Jeg vet at du savner Kristian fælt. Det er rart at Kristian er død. Alle synes det er veldig trist."

- Det var et veldig fint brev som snakket direkte til Andreas. Det ble en slags mal for de andre brevene som Andreas fikk, forteller Elisabeth.

Andreas fikk opplest brevene flere ganger av personalet på sykehuset.

Det skjedde noe med ham. Han fikk ordene tilbake.

- Jeg følte meg så dum når ingen forsto meg. Men nå skjønte folk at jeg hadde det vanskelig, sier Andreas.

Etter hvert begynte Andreas å skrive selv. Elisabeth så hvilket utbytte sønnen hadde av å uttrykke sorgen. De hadde også mange fine samtaler sammen. Hun begynte å skrive ned samtalene, og la til Andreas' tekster.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kristian og Andreas var bestevenner. Andreas er første person her i landet med Tourettes syndrom og autisme som har skrevet en bok om sorg.

Kristian og Andreas var bestevenner. Andreas er første person her i landet med Tourettes syndrom og autisme som har skrevet en bok om sorg. © Privat bilde

- For andre kan det virke som om sørgeperioden vår har vart lenge, men for oss er sorgen like stor. Vi har lært oss å leve med sorgen, og vi snakker om Kristian hver dag, sier Elisabeth.

Som små dikt står tekstene på arkene i boken, med enkle illustrasjoner ved siden av. Boken "Kristian er død" ble utgitt.

- Det var veldig godt å gi ut en bok, smiler Andreas.

Like før boklanseringen holdt Andreas denne talen for sin døde bror:

"Kjære Kristian! Det er så forferdelig trist at du er død. Nå holder jeg en tale for deg her på graven din. Det er trist. Men boken er ferdig. Det er jeg glad for. Du er sikkert glad for det du også. Ha det Kristian!"

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!