Når bestevennen dør:
Sorgen som ikke helt anerkjennes
Omgivelsene synes ikke sorgen er like alvorlig når det er en venn som dør.
Det siste livstegnet fra venninnen kom med et pip på mobilen lørdag formiddag 17. september i 2011. Kvelden før hadde venninnene skålt i champagne fordi Åse Jægtvik var erklært kreftfri.
Dagen etter varsler meteorologene rekordvarme. Fjellelsker Margrethe Schut bestemmer seg for å bestige et nytt fjell. Som vanlig går hun på tur alene. Kl. 11.15 kommer tekstmeldingen: «Takk for i går. Nå står jeg ved foten av Luten med brød fra Bondens marked i sekken. Ha en fin dag!».
Noen timer senere når en lett solbrent Margrethe toppen. Bildene hun tar av seg selv, 968 meter over havet, viser at hun er i lykkerus. Hun har den fantastiske fjellutsikten helt for seg selv. Klokken 18.30 samme kveld blir hun funnet død i bratt terreng av tre jegere som tilfeldigvis er i området. Margrethes fall var trolig på 80–90 meter.
Jægtvik skuer utover den blågrå horisonten der hav møter himmel og fjellene ligger som mørke skygger i sørvest. Det var på den høyeste toppen, på fjellet Luten, at hun mistet sin beste venninne.
Uerstattelig venninne
Savnet etter bestevenninnen dukker opp i utallige hverdagssituasjoner, men det gjør ikke fullt så vondt som før, merker Åse. Det siste året har hun klart å legge fra seg sorgen litt.
– Jeg klarer til og med å tenke at jeg har vært heldig som har opplevd et så unikt vennskap i løpet av livet. Jeg har selvsagt også andre venner, men ingen kom meg så tett på livet som henne, sier Åse. I starten tenkte hun mye på at hun ville møte Margrethe igjen. At hun satt oppi himmelen og passet på.
– Men det var en trøstetanke. Jeg har ingen religiøs tro om et nytt liv etter døden, selv om jeg skulle ønske det var sånn. Vi må derfor ta godt vare på det ene livet vi har, så lenge vi kan. Som Margrethe ville sagt det «Nyt utsikten — lev ditt liv». Det var nettopp dét hun var så flink til.
Fra kollegaer til hjertevenner
Det var ikke gitt at Margrethe og Åse skulle bli mer enn vanlige kollegaer da de møttes i 1997. Den nyutdannede fysioterapeuten Margrethe var singel, snakket haltende norsk, ettersom hun kom fra Nederland. Den syv år eldre Åse var gift og travel tobarnsmor.
– Ytre sett var vi veldig ulike og hadde hver vår stil. Margrethe var også mer stille enn meg, men jeg merket fort at hun hadde et stort hjerte. Hun var lett å bli glad i, forteller Åse.
Særlig da Åse etter kort tid gikk gjennom et tøft samlivsbrudd, fikk hun merke Margrethes lojalitet, hjelpsomhet og omsorg.
– For sønnene mine ble hun fort som en nær tante. For meg som en selvvalgt søster jeg kunne dele alt med. Vi hadde mange fine skravlekvelder. Margrethe var mester i små hverdagsoverraskelser. Plutselig kunne det ligge en tulipanbukett, en vinflaske eller snacks på trappa til Åse og Christian midt i uken. Ingen gledet seg nemlig mer enn Margrethe da Åse traff en ny mann og datteren Kirstine kom til verden. Margrethe fikk rollen som ekstramamma.
Familiens redning
Med Åses kreftsykdom i 2009 ble båndene enda tettere.
– Margrethe var den som fikk familielivet vårt til å fungere under de ni cellegiftkurene jeg hadde. Hun var også med meg på tre av kurene på Radiumhospitalet. Når jeg lå syk her hjemme, kunne hun komme innom i lunsjen med oppskåret frukt for å få meg til å spise. Hun gjorde alt for at jeg og de andre i familien skulle ha det bra. «Ikke glem deg selv, Margrethe», sa jeg ofte og følte jeg aldri fikk gitt henne nok i gjengjeld. Det har jeg tenkt på i ettertid, sier Åse.
Venn og pårørende
Tre og et halvt år har gått siden Åse fikk den uvirkelige telefonen om dødsulykken i fjellet.
– Jeg måtte se Margrethe etter at hun var fraktet ned fra fjellet for å forstå at hun var død. To døgn etter at vi hadde skålt for livet i champagne låste jeg meg inn i leiligheten hennes for å finne klær hun skulle ha på i kisten. Det var så vondt, så vondt.
De første ukene brukte Åse mye tid og krefter på å finne ut hva som kunne hadde skjedd. Hvilken rute hadde Margrethe valgt? Hvor var det hun mistet fotfeste? Sammen med én av jegerne som fant Margrethe, var Åse og familien på funnstedet hvor de tente lys og la ned blomster. Kartleggingen av bestevenninnens siste timer ble en måte å bearbeide sjokket på.
Å oppleve at ens beste venn eller venninne dør, gjør noe med oss for resten av livet, sier Hans-Jørgen Wallin Weihe, forfatter og professor i sosial arbeid ved høgskolen i Lillehammer.
Som en del av sin mangeårige sorgforskning har Weihe intervjuet mange mennesker om det å leve med livslang sorg.
-For noen kan en grav eller et minnested gjøre sorgen litt lettere å håndtere. En del føler et slags nærvær med den som er død når de oppsøker bestemte steder, sier Weihe.
Ensom sorg
Som leder for helsetjenesten for barn og unge i Kristiansund vet Åse en del om sorgarbeid. Som voksen i dyp sorg etter det plutselige tapet av sin nærmeste venninne, fikk hun ny innsikt i «faget».
Det har tatt meg veldig lang tid å takle tomrommet som oppsto etter Margrethe. Uten å sette det ene opp mot det andre, opplevde jeg det som like vondt å miste henne som det var å miste faren min for 20 år siden. Margrethe og jeg visste alt om hverandre og delte alt, forteller Åse.
– Det er fortsatt langt lettere å få anerkjennelse for familiesorg. Dette familiefortrinnet ved dødsfall gjenspeiler seg også i arbeidslivet, hvor for eksempel velferdspermisjoner og fri ved begravelser er avgrenset til at den som dør er i nær familie. sier Weihe.
– Hun gikk jo inn og ut hos oss i 13 år og var som et familiemedlem, sier Åse.
Nær kontakt med søsteren
Åse føler det har vært god terapi å ha kontakt med Margrethes familie, særlig søsteren Harmke som har vært på flere besøk til Norge. Harmke og Åse kan sitte til langt på natt hvor de mimrer, ler og gråter. Det var under en slik tårefylt kveld de fikk ideen om å sette opp minnebenken på Innlandet i Kristiansund.
– Når jeg sitter her, tenker jeg ofte på hvor skjørt livet er. Jeg vet at Margrethe var veldig redd for at jeg skulle dø da jeg hadde kreft, og så ble det hun som plutselig døde fra meg og oss, sier Åse.
Saken ble først publisert i Hjemmet Tema Helse, et blad som alle abonnenter får i tillegg til Hjemmet.
Denne saken ble første gang publisert 28/03 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.