Savner Odin: - Jeg savner ham så fryktelig at det gjør fysisk vondt, men føler samtidig at jeg bærer ham med meg hver dag, sier mamma Katrine. © Privat

Hvitveisen blomstrer, men Katrine Olsen Gillerdalen har på seg vindtett jakke. For det er fremdeles kaldt når hun går ned mot kirkegården, hvor hennes eneste sønn, Odin, ligger begravet. Historien om ham — gutten som ble mobbet på to skoler uten at problemet ble tatt tak i slik den burde — rørte hele Norge da Katrine sto frem med den i fjor.

Denne dagen er to barneklasser på tur, og de stopper opp ved graven til Odin. «Er det ikke fint», spør Katrine, og sikter til at de små får snakket om sønnens død, mobbing og sorg. Hun setter seg ned på en benk, og ungene kommer mot henne. «Er du mammaen til Odin?» «Tok han livet sitt?» «Hvorfor døde han, egentlig?» «Ble han mobbet?» «Var han glad i skateboardet sitt?» En hardt prøvet mor svarer dem mildt og klokt. Da læreren kommer og spør om det er greit at barna henvender seg til henne, sier hun ja.  

Hun pleide å si at hun elsket ham herfra til månen og tilbake igjen. På gravstøtten står det: «Elsker deg høyere enn stjernene». Hun koster bort litt støv og løv som er kommet på steinen, og sier at hun ikke er ofte ved graven.  

– Det er fint å komme hit, men alltid vanskelig å gå igjen. Da føler jeg at jeg forlater Odin, forklarer hun.  

MAMMAS GODGUTT: - Odin var en glad og omsorgsfull gutt, som ikke ble for stor til å få klemmer, minnes mamma Katrine. © Privat

Glad gutt

Katrine var 24 år gammel da hun ble mor for første gang. Babyen hun fikk i armene, var en liten gutt. Odin viste seg tidlig å være en aktiv og fysisk krabat, en oppfinnertype, som elsket å bygge og lage ting.  

– Han elsket å være ute i naturen. Han hoppet på stier, klatret i trærne og løp omkring, alltid blid, tillitsfull og snill. Han begynte ikke i vanlig barnehage før han var 4 ½ år fordi vi ikke fikk plass, forteller Katrine.

Hun smiler og minnes hvor lykkelig han var da femårsklubben skulle ha avslutning med å sove ute i gapahuk.    

Sommeren etter gledet han seg til å begynne på skolen. Han så frem til å lære å lese og skrive, til å få nye venner.  

– Allerede ved juletider det året forsto jeg at sønnen min sannsynligvis hadde dysleksi. Han kunne sitte i tre timer med leseleksene. Det var et mål at alle barna skulle kunne lese etter det første skoleåret, og han slet fordi bokstavene danset foran øynene hans. Da det ble forventet at de skulle få med seg sammenhengene, ble det enda verre. Problemet var at ingen satte ord på det han slet med, oppsummerer Katrine.  

Nye lærere kom og gikk, og nye metoder skulle prøves ut. De første årene på barneskolen hadde Odin kompiser utenfor skolen, men følte ingen tilhørighet i klassen. Han begynte på fotballtrening, men måtte slutte fordi det ble for mye for ham med både lekser og idrett. Mulighetene til å være sammen med jevnaldrende skrumpet inn. Men Odin kastet seg fortsatt på sykkelen i ledige stunder, og fant noen å leke med. Han var en glad gutt; iblant tedde han seg som en klovn. Hjemme var det ironi og humor.

SPARTE PENGER: - Tre dager før han døde kjøpte Odin dette skateboardet, som han hadde spart til lenge, forteller Katrine. © Jørn Grønlund

Odinstiftelsen

Mamma Katrine Olsen Gillerdalen har startet Odinstiftelsen, som skal jobbe med bekjempelse av mobbing. Fuglen Føniks, et symbol på gjenfødelse, er en del av logoen, som et bilde på at det er mulig å reise seg, uansett hvor langt nede du er. Tanken er at hun skal reise rundt til skoler og fortelle historien om Odin. Vil du vite mer om Odinstiftelsen, støtte stiftelsen, eller ønsker å få Katrine til ditt barns skole, gå inn på www.odinstiftelsen.no.

«Det går greit»

Familien bodde i Oslo, men på et tidspunkt byttet Odin skole for at problemene skulle utredes nærmere. Han kom tilbake til «gamleskolen», og da var det konstatert lese- og skrivevansker.  

– For barn med lesevansker er lesetester et mareritt, og de blir psykisk og fysisk slitne av å lese og skrive. Slik var det også med Odin. Da han kom tilbake til den gamle klassen, var mange glade for å ha ham der igjen, men andre reagerte annerledes. «Du dro fra oss og trenger ikke å komme tilbake hit», ble det sagt. Etter hvert ble det tydelig for meg at Odin slet sosialt. Det som startet med litt plaging og dumme kommentarer, utartet seg. Han ville ikke på skolen, sa at han hadde vondt i hodet og magen, minnes Katrine. 

Odin fikk spesialundervisning i en gruppe som ble tatt ut av den ordinære undervisningen. Det ble lagt merke til av de andre barna. Han kom hjem og fortalte at andre barn plaget ham.  

Katrine kontaktet skolen mange ganger og fortalte om mobbingen og sønnens usikkerhet og frykt. Hun ble lyttet til, men følte seg likevel ikke tatt på alvor, for ingen ting skjedde. Odin opplevde at jakken hans ble forsøkt påtent, og at tingene hans ble ødelagt — og han ble truet på livet. Katrine tok seg fri fra jobben for å gå rundt skolen og passe på. Hun følte at han var i løvens hule, og at hun var nødt til å beskytte ham. Ingen andre gjorde det.  

– Lærerne forsto bekymringen min, men så ikke det alvoret jeg så, og de hadde heller ikke tid til å følge opp Odin spesielt. «Flere av disse barna har det vanskelig», sa de til meg, og siktet til de som ikke var snille mot Odin, forteller hun.  

«Mamma, du trenger ikke gjøre noe, det går greit». Det var det han ofte sa. Han ville ikke belemre henne med sine problemer. Han så hennes bekymring og ville ikke være en belastning. Hun sa: «Det viktigste i livet mitt er deg og Tuva». Tuva er Odins lillesøster, i dag ni år gammel.  

– Han var aldri i tvil om at jeg var glad i ham. Jeg sa det hver dag og klemte ham hver dag. Odin var et hjertevarmt barn. Han ble en typisk tenåring også, men ble ikke for stor for en klem, minnes hun.  

Foreldre må også huske at det ikke er en skam å ha et barn som mobber. Det som er en skam, er å ta på fornektelsesbrillene.

Katrine Olsen Gillerdalen (39)

ELSKET: - Odin visste hvor glad vi var i ham, sier mamma Katrine. © Jørn Grønlund

Overbeskyttende? 

Mobbingen tok ikke slutt. Nærmest usynlig fortsatte den og gjorde skoledagene tunge for en liten gutt. Katrine følte des­perasjon, for hun nådde ikke frem med budskapet sitt. Hvorfor så ingen hvor alvorlig det var? Da sønnen før sommerferien i 2012 kom hjem med en blåveis, hadde hun fått nok. De bestemte seg for å flytte ut av Oslo, til Aurskog, hvor hun hørte at det var et bra miljø på skolen. Hun, barnas far og den nye ektemannen var enige om at det var en god løsning.  

De flyttet fordi de trodde at en landsens skole var snillere, og i begynnelsen gikk det fint. Odin trivdes og fikk venner. Han drømte om å bli pilot for et redningshelikopter, og så lyst på livet.  

– Så begynte ting å skje. Barn som slet selv, plaget ham ved å si nedsettende ting om oss, familien hans. Han ville ha slutt på plagingen, men i stedet ble det verre. Til slutt følte han at han måtte se seg over skulderen overalt. De som plaget, sperret veien for ham med sykkelen og det ble intenst og ubehagelig, forteller Katrine.  

Igjen snakket hun med skolen. Igjen krevde hun at noe ble gjort. Igjen opplevde hun at hun ble lyttet til, men ikke helt tatt på alvor. Tenkte de at hun var en litt hysterisk og overbeskyttende mor, som ville løse sønnens problemer før han fikk ordnet opp selv? Kanskje. Hun ser ikke bort fra det. I tillegg til at de manglet kunnskap

Motorsykler mot mobbing

Odins far, Espen, pleide å ta med seg Odin på motorsykkelturer. Derfor var det naturlig å si ja da initiativtaker til MC Mot Mobbing, Håvar Haaby, tok kontakt. Nå blir det en årlig MC-kortesje der overskuddet av arrangementet går til Odinstiftelsens arbeid mot mobbing. Årets kortesje gikk fra Aurskog til Lillestrøm 10. mai.

Han visste han var elsket

Gjennom hele intervjuet har hun sittet på en benk på kirkegården, med ansiktet mot solen. Bare noen meter fra henne er sønnens grav. Den er pyntet med både leker, smykke og blomster, og oppå steinen står et lite brett på hjul.  

Katrine tenker tilbake. Hun sier at hun er blitt vant til den smerten som har bosatt seg i brystet, iblant føler hun at muskelen der inne er i ferd med å revne.  

«Det hjelper ikke å si ifra, for de gjør ikke noe med det uansett», sa Odin til henne. Han så en mor som hele tiden forsøkte å holde løftet hun hadde gitt ham, om å gjøre alt hun kunne for at han skulle få det bedre. Han så en mamma som ikke tålte at han hadde det vondt.  

Heldigvis hadde han mange venner også. Han hadde en familie som omsluttet ham med kjærlighet, og venner som han storkoste seg sammen med. Hva han tenkte på den dagen, 19. mars i fjor, da han kom hjem fra skolen, og gikk på badet og avsluttet sitt eget liv, vet ingen, men at fortvilelsen og maktesløsheten drev ham inn i en desperat handling, er det ingen tvil om.  

– Det er ikke sikkert at han mente å ta sitt eget liv. Jeg tenker at selvmordet sannsynligvis var impulsivt. Tre dager før hadde han kjøpt et skateboard han hadde spart lenge til, og som han var så stolt av. Odin var et affektbarn, som ble sint fort og raskt glad igjen. Jeg tror at mange som begår selvmord tenker at alle andre har det bedre uten dem, men det klarer jeg ikke å tro at gjaldt ham. Han visste hvor glad vi var i ham, sier Katrine.  

Gunn Gravdal Elton

June sto frem som mobbeoffer

June Gulli (19) opplevde at vennene plutselig begynte å ignorere henne.

Det skal ikke skje igjen

Da han døde, falt foreldrenes og søsknenes verden sammen. Sjokk og sorg slo ut som fysiske smerter. Katrine følte seg sint. Hvorfor hadde ingen hørt på det hun hadde å si? Noen måneder senere ble det åpnet tilsynssak.

– Det ble feil rekkefølge på oss. Barn skal ikke dø før sine foreldre. Barn skal ønske seg livet, ikke å komme seg bort fra det, sier mammaen. Hun har sittet rolig under hele samtalen vår, og fremstår som samlet og sterk. Men hun forstår det ikke helt når folk sier at hun er sterk, for hva er det å være sterk? Det hun gjør, er å holde seg oppe fordi hun må. Hjemme har hun og ektemannen to barn å ta vare på. Og så er det Odin. Han skal ikke bli glemt.  

– Det som skjedde min sønn, skal ikke skje igjen. Vi kan ikke få flere Odin-saker, fortsetter hun. Katrine forteller at hun har sluttet i jobben hun hadde i Statoil. Nå vil hun bruke tiden på å jobbe mot mobbing. Hun vil fortelle historien om Odin, og gjennom det gi enda større mening til sitt og hans liv.  

– Jeg føler en dyp og uoverkommelig sorg som gir seg utslag i hjertebank, smerter i brystet, og numne hender og føtter. Samtidig føler jeg en slags ro. Jeg vet hvem Odin var og hva han sto for. Der er han er nå, har han ikke vondt eller er lei seg. Jeg snakker med ham hver dag. Det kjennes som om han er med meg overalt, hele tiden. Jeg hører latteren hans og han henger på skulderen min, forklarer hun. I stille stunder sitter hun og jobber med en bok om Odin. Hvis alt går etter planen, kommer den til høsten.  

– Er du bitter? 

– Å være sint og bitter koster for mye krefter, og derfor er jeg bevisst på ikke å være noen av delene. Uansett hvor sint jeg er, får jeg ham ikke tilbake. Da Odin døde, måtte jeg finne noe å bruke tiden på som gir mening til livet mitt. Å ta vare på Tuva og å jobbe mot mobbing er det jeg konsentrerer meg om nå. Jeg skal sørge for at ingen glemmer den fantastiske gutten min, og forhåpentligvis skal jeg bidra til at andre ikke opplever det samme som oss, sier hun med fast stemme.

Hun understreker at saken til Odin dessverre ikke er unik.  

– Det finnes mye skjult mobbing, og mange barn lever i utrygghet. Det er viktig at de som melder fra om slikt, blir tatt seriøst. Foreldre må også huske at det ikke er en skam å ha et barn som mobber. Det som er en skam, er å ta på fornektelsesbrillene. Og sist, men ikke minst, folk må ikke være redd for å bry seg. Vi skal bry oss, og vi trenger nabokjerringer, sier Katrine.◆

Les også:

Jeg ble mobbet for mitt hvite hår

Det kan komme gode ting ut av motgang

Min søsters død reddet livet mitt

VED GRAVEN: - Jeg er ikke så ofte her. Hver gang jeg skal gå igjen, føles det som om jeg forlater Odin, sier Katrine. © Jørn Grønlund

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!