Karin (77) hadde ingen planer om å falle for Per (77), men til slutt fant hun ingen grunner til å holde igjen

So­len strå­ler over den ny­de­li­ge ene­bo­li­gen på Nord­strand. Ut­sik­ten over Os­lo­fjor­den er for­mi­da­bel, og i ha­gen foran meg dan­ser et godt vok­sent par av lyk­ke på den ny­klip­te ple­nen.

– Vi møt­tes på en dan­se­sko­le. Jeg let­te etter en dan­se­part­ner, og Per var le­dig, strå­ler Ka­rin Mad­sen og in­stru­e­rer den stram­me 77-år­in­gen til å svin­ge henne i dan­sen. Trin­ne­ne er nøye inn­stu­dert. Dan­se­sko­len er blo­dig al­vor for de to pen­sjo­nis­te­ne.

– Vi rei­ser mye. Over hele ver­den, fak­tisk. Men kun i ja­nu­ar. For da har dan­se­sko­len fri. Vi skul­ker ikke dan­se­ti­me­ne, sier de to al­vor­lig. To gan­ger hver enes­te uke, året rundt, går Ka­rin og Per på Bjørg Gretes dan­se­sko­le i Oslo. Det var også her de møt­tes en dag for syv år si­den.

– Det var ingen ro­man­tis­ke bak­tan­ker. Jeg øns­ket meg bare en dan­se­part­ner, sier Ka­rin, som had­de bedt sine fem barn om å fin­ne en mann til seg. Døt­re­ne dan­set, og Ka­rin had­de be­stemt seg for å gjen­opp­ta gam­le dan­se­kuns­ter fra ung­dom­men.

– Jeg var fak­tisk dan­se­in­struk­tør ved Svaes dan­se­sko­le da jeg var ung.

Men å fin­ne en pas­sen­de mann å dan­se med, er ikke alltid like en­kelt. Så hun ba døt­re­ne være på ut­kikk.

Løskaren fra As­ker

Da dan­se­sko­len had­de fel­les ju­le­bord med blant annet dan­ser­ne fra Slem­me­stad i Røy­ken, kom mur­mes­ter Per Hel­ge­sen også. Han had­de be­gynt å dan­se etter at kona døde av kreft. De had­de vært gift i 47 år. Nå var han alene og øns­ket å kom­me i form.

Gammel kjærlighet ruster ikke

– Det var søn­nen min som sa det. At jeg ikke måt­te set­te meg på kjøk­ke­net og se på at klok­ka tik­ket av gårde. Jeg måt­te fin­ne på noe, sier Per, som møt­te opp på dan­se­sko­len i As­ker uten part­ner.

På samme tid, hjemme på Nord­strand, trip­pet Ka­rin rundt på stue­gul­vet og drøm­te om å få dan­se igjen. Da døt­re­ne hennes gledestrålende ring­te og for­tal­te at de had­de fun­net ham, dan­se­part­ne­ren, ble hun glad og litt skep­tisk. De had­de gitt ham te­le­fon­num­me­ret hennes. Han kom sik­kert til å rin­ge.

– Du kan jo ikke bare byt­te dan­se­part­ner, så det var vik­tig for meg at vi lik­te hverandre.

Da Per ring­te like før jul, had­de ikke Ka­rin tid til å møte ham. Det fikk bli se­ne­re. Per ring­te igjen på ny­å­ret, og de to av­tal­te å mø­tes på bå­ten Mid­natt­sol. Der spis­te de re­ker og pra­tet lenge før de gikk på kino og så Max Manus sammen.

– Vi had­de det vel­dig hyg­ge­lig, det må jeg inn­røm­me, sier Ka­rin, som skjøn­te at hun had­de fun­net dan­se­part­ne­ren sin. Hver ons­dag møt­tes de til dan­se­ti­mer. Og hver ons­dag spis­te de mid­dag sammen før tre­nin­gen. I et halvt år var de bare dan­se­part­ne­re, selv om Ka­rin kan for­tel­le at hun mer­ket en gry­en­de for­els­kel­se fra Per.

– Men jeg holdt igjen. Jeg var ikke ute etter en kjæ­res­te, sier Ka­rin, som had­de vært alene si­den hennes yng­ste barn Ørjan var to år gam­mel. Det var i 1972!

– Det er klart det var tøft å skil­le seg og sit­te alene med fem barn, men vi klar­te oss. Jeg had­de en sik­ker inn­tekt og fan­tas­tis­ke for­eld­re og svi­ger­for­eld­re som hjalp meg. Da jeg møt­te Per, var jeg vant til å være alene.

Ro­man­tisk som­mer­natt

Men sankthansnat­ten for syv år si­den var det ikke mu­lig å hol­de for­svars­ver­ket oppe lenger. Ka­rin had­de in­vi­tert Per hjem til Nord­strand. Hun treng­te hjelp av en mu­rer til å få opp en ny peis og skor­stein. Tu­ren ble hyg­ge­lig på alle må­ter.

– Jeg hus­ker at jeg ble så im­po­nert over Per. Jeg fikk se ham på en annen måte mens han ar­bei­det, sier Ka­rin og le­ner seg mot den flot­te man­nen ved si­den av seg. Per leg­ger ar­men rundt henne og smi­ler. Det gjør han hele ti­den.

Sankthanskvel­den på Nord­strand var så vak­ker at Ka­rin og Per be­stem­te seg for å sove uten­dørs. De la seg i hver sin mad­rass på ve­ran­da­en og så opp på den vak­re som­mer­nat­ten. Men Per had­de et blikk til si­den også. Tid­lig om mor­ge­nen had­de mo­tet og for­els­kel­sen tatt over­hånd og Per krøp bort un­der dy­nen til Ka­rin.

– Du var så mo­dig! Jeg had­de aldri turt noe slikt, smi­ler Ka­rin, som fra det øye­blik­ket ble kjæ­res­ten til Per. Si­den har de vært uad­skil­le­li­ge.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

– Vi vil ikke bo sammen. Jeg har mitt hjem og min fa­mi­lie på Slem­me­stad. Jeg har to barn og seks bar­ne­barn. Ka­rin har sitt hjem og sine fem barn og 11 bar­ne­barn rundt seg på Nord­strand. Men vi er sammen hver enes­te dag likevel. Det tar meg ikke lang tid å rei­se hit med bå­ten fra Od­den Ma­ri­na og trik­ken opp hit. Og som pen­sjo­nist kan jeg rei­se for 32 kro­ner. Det er jo omtrent gra­tis, forteller Per.

Men selv om de to be­dy­rer at de ikke vil flyt­te sammen, er de innimellom på ut­kikk likevel. Det er jo ikke ulov­lig å drøm­me litt, og kanskje en dag duk­ker drøm­me­hjem­met opp. Da kan det jo hen­de prin­sip­pe­ne må vike.

Liv­lig dame

Så hva var det ved Ka­rin Per falt for?

Fikk livet snudd på hodet

– Hun er så full av liv. Det skjer noe hele ti­den, sier Per, som helt ty­de­lig er minst like for­els­ket nå som da de møt­tes for syv år si­den. Han li­ker at Ka­rin har ben i nesa. Og så har de mange fel­les in­ter­es­ser. De går i fjel­let og rei­ser mye. Begge els­ker å dan­se, og så er de glad i mu­sikk. To gan­ger har de be­søkt Pers søs­ter i Au­stra­lia. Og begge gan­ge­ne har de be­søkt ope­ra­en i Sydney. Hjemme er de med­lem av Jazz­fo­rum i Røy­ken.

– Vi er så sam­stem­te. Vi krang­ler aldri og har det så godt sammen. Jeg li­ker Per vel­dig godt. Han er så ro­lig. Jeg had­de aldri trodd at vi skul­le fin­ne kjær­lig­he­ten, men til slutt klar­te jeg ikke å fin­ne noen grunn til å hol­de igjen, sier Ka­rin, som els­ker å være i ak­ti­vi­tet. I vin­ter del­tok hun i VM i lang­renn for ve­te­ra­ner. Fire bron­se­me­dal­jer ble re­sul­ta­tet. Ka­rin har også gått Skar­ve­ren­net 40 gan­ger og Bir­ke­bei­ne­ren 30 gan­ger. På som­me­ren spil­ler hun ten­nis og syk­ler — mest for moro skyld. Men dan­sen — den er al­vor.

– Når du blir eld­re, blir du gjerne litt tre­ge­re. Du tren­ger mer tid på å lære. Derfor får vi dan­se to gan­ger hver uke i ste­det for én. For det vi hol­der på med, er ganske avan­sert dans. Stan­dard­dan­ser, for­kla­rer Ka­rin, som sier at hun og Per er de de­si­dert eld­ste på dan­se­sko­len.

– Vi har den mest fan­tas­tis­ke dan­se­læ­re­ren du kan ten­ke deg. Bjørg Gre­te er så om­tenk­som og flink. Vi er som en enes­te stor fa­mi­lie alle sammen, sier de to.

De del­tar i kon­kur­ran­ser og film­inn­spil­lin­ger. De dan­ser overalt — med gle­de. Enten det er på dan­ske­bå­ten eller på stran­den.

– Vi opp­le­ver at folk stan­ser opp og tar bil­der av oss. Vi vek­ker nok litt opp­merk­som­het når vi går ut på dan­se­gul­vet, smi­ler de to, som også had­de opp­vis­ning da de in­vi­ter­te 90 gjes­ter til cow­boy­par­ty i for­bin­del­se med 75-års­da­ge­ne sine. Og cow­boy­an­trek­kene deres ble inn­kjøpt i New York.

Full klaff

Kjærlighet på skinner

Så hva skal til for å lyk­kes i et mo­dent kjær­lig­hets­for­hold?

– Jeg tror det er vik­tig å være seg selv — helt og hol­dent —for at det skal fun­ge­re, sier Ka­rin og ser på Per som nik­ker. Hun har for­søkt seg på noen kjær­lig­hets­for­hold i åre­nes løp, men det har ikke klaf­fet. Ikke før for syv år si­den.

– Du ven­tet på meg, du, sier Per og blun­ker til Ka­rin.◆

Les også:

Sannheten om Mikis og meg

Flyttet på landet og fikk tilbake livsgleden

Tante Tulle var ikke kjæreste med Kong Haakon