Redd Barnas kampanje «Skoleaksjonen»
- Norske barn er overbeskyttet, overstimulert og overelsket
Det sier Oslo-rektor Ellen Lûhr fra Redd Barnas beredskapsgruppe, som mener det skal lite til for å gjøre andre barns liv bedre.
Rettferdighet finnes ikke i verden. Det mener Ellen Lühr. - Norske barn er overbeskyttet, overstimulert og overelsket, sier hun også. Ellen Lühr er rektor på Grünerløkka skole i Oslo, men i tyve år har hun reist jorden rundt for å hjelpe barn i kriser. På reisene til krigsrammede og fattige land, har hun møtt barn i forferdelige situasjoner og stor nød.
Ellen er medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe, som ble etablert i 1996. Dette er en gruppe som består av høyt kvalifisert personell med høy kompetanse på barn, og de jobber med beskyttelse av barn og utdanning i humanitære kriser. Gruppens 20 medlemmer er tilgjengelige for oppdrag både i umiddelbare og mer langsiktige kriser, og i de periodene de er tilgjengelige, skal de kunne reise ut innen 72 timer. Første gang Ellen reiste ut på oppdrag, gikk turen til Kirgisistan. En tidligere del av Sovjet, på grensen mot Kina.
- Jeg hadde bare vært ute og reist som turist før, og visste ikke hva som ventet meg da jeg dro dit for å jobbe med funksjonshemmede barn. Barna med funksjonshemning bodde stort sett på institusjon og forholdene var forferdelige, forteller hun.
Skole er avgjørende
Ellen forteller at hun særlig husker en liten jente som lå i sengen med tvangstrøye på. Hun hadde sår i ansiktet etter å ha klort seg selv, og det gjorde Ellen vondt å se. Da hun bøyde seg over henne, smilte jenta, og Ellen fikk et nytt vondt sjokk. Alle tennene i jentas munn var råtnet bort.
- Hva gjør slike ting med deg?
- Jeg hadde ikke dratt på disse oppdragene hvis jeg ikke brydde meg og ønsket å gjøre en forskjell, men jeg har heldigvis en evne til å ta et profesjonelt skritt tilbake. Hadde jeg involvert meg følelsesmessig i hvert enkelt barn, ville jeg ikke klart å gjøre jobben min, forklarer hun.
Nå er det nesten tyve år siden Ellen var i Kirgisistan, og hun håper og tror at den mer lokalbaserte rehabiliteringen de jobbet for å få til den gangen, er satt i et system. Hun håper også at flere av de funksjonshemmede barna der etter hvert har fått muligheten til å bo hjemme hos familiene sine.
- Når vi reiser ut på slike oppdrag, er det for å bidra til positiv endring. Jeg har sett og erfart at det skal lite til for å gjøre barns liv bedre. Det skal også veldig små summer til for at et barn skal få muligheten til å lære å lese og skrive. Å gi dem skolegang er noe av det aller viktigste vi kan bidra til. Utdanning for det enkelte barn er nødvendig både for å gi menneskene der en fremtid, og for å bygge opp et land. Når et barn lærer å lese, lærer det samtidig å skaffe seg kvalifisert informasjon. Det kan føre til mer kritisk tenking. Det trengs både tilgang på skole og gode skoler som lærer barna å reflektere og å stille spørsmål. I en flyktningleir gir dessuten skolegang en struktur i dagen, og bringer tankene mot en lysere fremtid.
- Noen historier bærer jeg med meg, sier hun. - Noen spesielle møter har brent seg fast. Jeg møtte en jente i Nord-Kenya, som bodde sammen med moren sin i en flyktningleir. Faren og broren var drept. Mor og datter hadde flyktet fra Somalia og kom bort fra hverandre under flukten. Jenta på 14-15 år ble voldtatt av grensevakter og var ødelagt nedentil etter den seksuelle mishandlingen. Heldigvis fant hun og moren tilbake til hverandre, og jeg kom inn i tilværelsen deres etter at de hadde etablert seg i leiren. Da hadde jenta vært gjennom et nytt traume. For å komme seg til skolen måtte hun passere en vannpost, som var et møtested for kvinner og menn. Hennes mor var valgt til leder for det kvartalet, men en mann ønsket å overta hennes posisjon. Han tok med seg noen hjelpere og banket opp den unge jenta, i håp om å skremme moren fra lederrollen, forteller Ellen.
Da hun møtte mor og datter, torde ikke jenta å gå på skolen. Hun var redd for å bli banket opp igjen, og mor og datter var satt på en liste over mennesker som hadde et akutt behov for bosetting i et annet land.
- Jeg vet ikke hvordan det har gått med dem, men har tenkt på jenta siden, sier Ellen.
Ellen er rektor på Grünerløkka barneskole i Oslo og har daglig, tett kontakt med norske barn. Hun ser hvor ekstremt heldige de er.
- Men jeg ser også at barn her hjemme er veldig solidariske og omtenksomme. De ønsker å gi. Her på skolen har vi årlig en kampanje i forbindelse med FN-dagen. Da fokuserer vi på barns rettigheter og snakker om barn i krig og konflikt. Alle tegner en tegning, som henges opp på skolegjerdet. Etter en uke tar de tegningen med hjem og selger den til foreldrene. Pengene vi får inn, går til funksjonshemmede barn i Moldova. Jenter og gutter på alle klassetrinn viser interesse og engasjement, sier hun.
Redd Barnas kampanje «Skoleaksjonen»
Redd Barna arrangerer Skoleaksjonen den samme uken som skolene starter opp etter sommerferien i august. Målet er å synliggjøre kontrastene mellom norske barn, som får gå på skole, og de barna i andre deler av verden som ikke har samme mulighet. I løpet av august er målet å samle inn penger til å gi 20 000 barn skolegang. 150 kroner er nok til å sende et barn på skole i ett år. Redd Barna håper at barn over hele Norge samles til dugnad, enten gjennom å holde basar, eller andre aktiviteter. I fjor samlet norske barn inn 2,4 millioner kroner for å hjelpe andre barn.
De som vil støtte aksjonen gjennom å holde basar, kan gå inn på nettsidene: www.reddbarna.no/127. Det er også mulig å gi gjennom en SMS: Send «SKOLESTART» til nummer 2434. Da gir du automatisk 150 kroner. Eller du kan gi et bidrag på web: www.reddbarna.no/skoleaksjonen.
I krig og katastrofer er barn den mest sårbare og utsatte gruppen. Fattige barn har ekstremt dårlige liv, og ofte har de ingen omsorgspersoner til å ta vare på seg.
– Her hjemme kjøper en av ti jenter seg dyre designvesker og mange tror at alt kan løses med ting. Men å ha alt, betyr ikke automatisk at du er lykkelig. Er det noe jeg blir minnet om på mine reiser, så er det at det skal lite til for å bidra til glede og økt livskvalitet. Og her handler det ikke om materielle goder, understreker Ellen.
Viktige endringer
Heldigvis har Ellen også mange hyggelige historier å fortelle fra flyktningleire. – Mange barn har bodd på avsidesliggende gårder med dårlig tilgang til mat, vann og skole, og opplever leiren som et sted med lek og venner, poengterer hun.
Overraskelser har hun også fått, og hun er blitt minnet om at mye er likt over landegrensene. - Da jeg var i Afghanistan for beredskapsgruppen, ville jeg lære barna noen norske leker med tråd. Det viste seg at de kunne det fra før. De hadde de samme klappelekene også.
Når Ellen tenker seg om, kjenner hun at hun føler seg privilegert som får lov til å gjøre en positiv forskjell for barn.
– Å gi barn skolegang og utdannelse setter viktige spor og skaper varige endringer. Jeg synes det er fantastisk å bli kjent med mennesker i andre land, og ha kolleger i alle verdenshjørner. Når jeg ser 20-åringer, som setter seg i klasserommet for å lære å lese og skrive, blir jeg rørt. Arbeidet ute har lært meg en masse som jeg har tatt med meg inn i livet mitt i Norge, forteller hun.
Ellen vet aldri hvor hun blir sendt neste gang hun skal ut på oppdrag, og det har hendt at hun har følt seg både ensom og redd i møte med et fremmed sted der det råder uro og problemer. Likevel klarer 62-åringen å ikke fokusere på det hun forsaker og risikerer.
– Jeg har valgt dette selv, og jeg vet at jeg kan reise fra stedet igjen. Det kan ikke barna jeg møter, eller de innfødte jeg jobber sammen med, avslutter hun.
Les også:
Jeg prøver å gjøre en forskjell
Lille Josef inspirerte meg til å hjelpe
Denne saken ble første gang publisert 15/08 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.