FANT: Lille Josef, som Kristin fant nedgravd i sanden, er på dette bildet to år. I dag er han blitt en ung mann på 19 år.

Det er blitt natt. Stjernehimmelen glitrer vakkert over Det indiske hav, og måneskinnet lyser opp de mørke bølgene som glir inn over stranden denne natten. Norske Kristin Adeler (39) fra Nordstrand i Oslo, som den gang bare er 20 år, avslutter en avskjedsmiddag med venner på en strandrestaurant. Fra hun var 10 til 14 år hadde hun bodd i Tanzania med foreldrene, og så i fire år til mens hun har gått på den videregående skolen hun i kveld har feiret at hun er ferdig med. Om få timer går flyet hjem til Norge. Siden de er flere venner, tar de sjansen på å gå snarveien gjennom et lite skogsområde ved stranden, der man absolutt ikke bør gå. Denne natten gjør de det likevel. Stemningen er lystig. Plutselig brytes bølgesuset av noe som høres ut som en kattunge. Kristin går etter lyden. De lyser opp den brune sanden med en lommelykt. Løshunder sirkler rundt. Så får Kristin øye på den lille, tynne barnearmen som stikker opp fra sanden. Noen har gravd et hull og dekket til. Natten er kjølig og det kryr av maur i hullet. Vennene ber henne ikke røre. Det kan være en forbannelse. Like ved er det mye blodsøl, en morkake og avklippet navlestreng. Noen har åpenbart født der for kort tid siden.

– Det er et barn! roper Kristin. Hun kaster seg ned på alle fire og begynner å grave. Kald sand glir gjennom fingrene hennes. Hun er redd for hvilket syn som kan møte henne, men graver febrilsk. Tenker at det trolig er et skadet barn med store misdannelser. Nok en liten arm kommer til syne, hode, overkropp, to små føtter — en helt perfekt liten nyfødt gutt. Han lever, men er iskald og full av maur. Kristin løfter det lille barnet ut av sandgraven og tar ham forsiktig i armene. Han er så kald. Hun tuller ham inn i det lange omslagsskjørtet sitt og løper mot nærmeste sykehus. Det virker som en evighet fra hun ser den lille armen til hun kommer frem på sykehuset. Han hadde ikke overlevd stort lenger. På sykehuset får de varmet ham opp. Kristins venn blir igjen på sykehuset for å følge med på at det går bra med gutten. Kristin må dra for å rekke flyet.

Vil du hjelpe?

For 200 kroner i måneden kan du være med på å gi barna ved Kristins barnehjem en bedre fremtid. Vil du vite mer om virksomheten og hvordan du kan hjelpe, kan du gå inn på barnehjemsstiftelsens hjemmeside: www.tano.no

Raskt tilbake

Kristin gråt fra Afrika til Norge. Så for seg den fine nyfødte gutten som var begravd levende, og etterlatt for å dø. Og han hadde nok dødd, om det ikke var kommet luft til fordi den lille armen hadde funnet en vei ut av sanden. Hun ville bare være der sammen med ham. Tankene raste rundt i hodet hennes. Der og da bestemte hun seg for å gjøre alvor ut av de diffuse planene hun hadde hatt så lenge, om å starte opp et barnehjem i Tanzania.

Les om norske Jonas som lurte døden fem ganger!

– Det var ikke sånn at jeg fant et barn, og tenkte at jeg skulle redde verden. Jeg hadde jobbet på barnehjem i Dar-es-Salaam tidligere og jobbet med gatebarn. Jeg hadde lenge tenkt på å starte noe der nede med midler fra Norge, sier Kristin.

Tilbake i Norge kjøpte hun sporenstreks billett tilbake til Tanzania, og få uker etter var hun tilbake. Hun hadde et sterkt behov for å se den lille gutten igjen. Hvordan var det gått med ham?

Da hun kom tilbake var han skrevet ut fra sykehuset og levert til Mor Teresa-hjemmet. Kristin hadde selv jobbet der, og syntes det var hjerteskjærende å se alle de små barna, som var alene og forlatt i verden. Plutselig fikk hun øye på ham. Midt mellom rundt tredve barn på hans alder — hun var ikke i tvil.

– Jeg så med en gang at det var den lille gutten fra stranden. Det var så godt å se ham igjen, sier Kristin.

Han hadde fått navnet Josef. Kristin hadde lyst til å adoptere ham, men hun var ung, og det var vanskelig å få det til. Hun kjente imidlertid et tanzaniansk par som hadde mistet et barn, og som var i en adopsjonsprosess. De ville gjerne adoptere Josef.

Les historien om Lotte: Vi hadde valgt henne når som helst, sier foreldrene.

Kristin ble i Tanzania noen måneder. Hun forhørte seg med helsemyndighetene om hvordan barna på barnehjemmet hadde det, og la planer.

– Det er så mange forlatte spedbarn som trenger nærhet, kjærlighet, omsorg og mat, sier Kristin.

Hun ønsket å starte barnehjem hvor barna fikk alt dette, og hvor de skulle ha omsorgspersoner som skulle følge dem livet ut. Kristin knyttet til seg ressurspersoner her hjemme som ville være med på prosjektet. De søkte midler og organiserte seg som en stiftelse med navnet Tano trust.

– Hadde jeg ikke snakket swahili og kjent forholdene, så hadde jeg aldri tort å begynne denne prosessen. Det var ett skritt frem og to tilbake hele tiden, men vi klarte det til slutt. Nå har vi lært systemet og menneskene å kjenne. Det er gull verdt, sier Kristin.

FIKK EN FREMTID: Denne lille babyen var bare noen uker gammel da han kom til barnehjemmet. I dag er han blitt fire år. Privat foto

Bor som i en familie

Kristin bodde i Tanzania med foreldrene fra hun var 10 til 19 år. Faren hennes hadde først jobbet på et fiskeriprosjekt, deretter på den norske ambassaden, før han fikk ansvaret for et vannkraft- og kaianlegg i Tanzania. I murhuset som Kristins far hadde bygd da hun var liten, startet de det første barnehjemmet Moyo Mmoja, i landsbyen Bagamoyo, litt nord for Dar es Salaam på Tanzanias vestkyst.

– Det tok et halvt år før vi fikk tildelt det første barnet. Det er femten år siden. I dag har vi 20 barn fordelt på tre hjem, forteller Kristin, som nå er blitt 39 år gammel.

Les også om Elisabeth som tilbrakte hele barndommen på barnehjem i Norge.

– Den eldste er 17 år, han var fire år da han kom dit. Den yngste er et år. De fleste barnehjemsbarna er forlatt som nyfødte, men noen er blitt forlatt som småbarn på busstasjonen i Dar-es-Salaam. Barna skal vokse opp i så naturlige omgivelser som mulig. De går på skole og ser ut som en helt vanlig familie med mange barn. Hvert av de tre husene har en "mamma" som er der døgnet rundt, og en "pappa" og en "tante" som kommer hver dag. Maten lages fra bunnen av, og klærne vaskes for hånd. Tano trust har et godt samarbeid med myndighetene.

– Det hele har en lokal forankring, og det er myndighetene som velger hvilke barn som skal til oss. Vi er opptatt av at vi ikke skal bestemme hvem som skal få hjelp og ikke, sier Kristin.

Savner barna

I tillegg til å ha ansvaret for de tre barnehjemmene i Tanzania, har hun full jobb ved Ullevål sykehus i Oslo. Hun er også mor til Jakob (12), Sigurd (2,5) og Erlend (1,5). Hadde hun vært alene om barnehjemsdriften, hadde hun aldri maktet det, forteller hun.

– Tre andre nordmenn, Frode Farestveit, Susanne Brovold Hvidsten og Olav Holten var med på å starte opp barnehjemmene, og de er til uvurderlig hjelp. De snakker flytende swahili, og er ofte i Tanzania for å følge opp driften. Ofte har vi lyst til å ta oss vann over hodet og starte flere hjem med en gang, for pågangen er så stor. Men det er viktig at vi får hjulpet de vi har ansvaret for på en skikkelig måte, og jeg vet at barna våre har det bra nå. Vi har et veldig stabilt personale, og alle "mødrene" har vært med fra starten. Det er viktig, for de er jo de virkelige mødrene til barnehjemsbarna — som stort sett har vært her siden de var nyfødte eller veldig små. Barna blir ofte funnet på en trapp eller på et marked. Så prøver politiet å finne moren, og hvis de ikke finner noen, blir barnet plassert hos oss. Moren kan ha dødd under fødselen, og så har ikke resten av familien klarer ikke å passe på. De som kommer til oss er de som ikke har noen, sier hun.

Barnehjemmene har blitt en stor og viktig del av livet til Kristin. Hun kjenner alle barna godt.

– Jeg savner barna når jeg er i Norge, og gleder meg til å se dem igjen. Det er utrolig deilig å komme og se at de har det så godt. De har en mamma som er «supermamma». En mamma de elsker. Da kan jeg med god samvittighet sette meg på flyet hjem igjen. Det føles så meningsfullt! sier Kristin.

Norsk støtte

Tano trust får støtte fra Norad, og har mange trofaste faddere i Norge. I tillegg til barnehjemmene gis det hjelp til yrkesutdanning og skolegang til alenemødre og vanskeligstilte, og støtte til vanskeligstilte familier, slik at de kan ta vare på sine egne. De har blant annet startet en systue med opplæring for unge alenemødre, som ikke har hatt mulighet å skaffe seg utdannelse og jobb.

– Det offentlige gir ingen hjelp, så det er ikke lett å overleve alene i Tanzania uten inntekt. Etter ett eller to års opplæring i systuen, får kvinnene bevis for at de er skreddere av yrke, og de får utdelt en symaskin, sier Kristin, og forteller at 400 kroner i faddergaver er nok til en tråkke-symaskin som kan danne hele livsgrunnlaget for en person. Da kan hun reise hjem og starte en systue, som gjør henne i stand til å forsørge seg og barnet.

(Saken fortsetter under bildet.)

Får mye igjen

Josef, gutten som Kristin fant hjelpeløs og nedgravd på stranden, er i dag blitt 19 år gammel. Han og adoptivforeldrene har flyttet langt inn i landet, så Kristin har ikke sett ham siden han var seks år. Men hun har jevnlig kontakt med adoptivforeldrene.

– Josef går på yrkesskole og lærer seg elektrikerfag. Han har fått en lillesøster som heter Holly, og har det veldig fint, forteller Kristin.

Hun er stolt over at planene hun hadde allerede som tenåring er blitt virkelighet.

– Jeg føler meg veldig heldig som kan være med på dette. Det har egentlig blitt akkurat slik jeg drømte om at det skulle bli. Det er jo slitsomt til tider, men jeg får absolutt igjen for strevet når jeg reiser ned for å se hva vi har fått til. Jeg ville aldri vært det foruten.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!