SYK: – Her er jeg veldig dårlig og sliten. Jeg ligger i sin faste seng på det gamle Rikshospitalet, forteller Linn. © Privat

Hun satt på badet, og skulle på date. Likevel var hun ulykkelig. Hver dag føltes mørk, og hun var konstant stresset. Det var så mye hun måtte ta hensyn til med en tarm som ikke fungerte, og slik hadde det vært siden hun var liten jente. Nå, for eksempel, hadde hun ikke spist på to dager, for å unngå den katastrofen det ville være å bæsje på seg under daten.

Men der på badet bestemte hun seg for at nok fikk være nok: Hun ville ha pose på magen. Etter åtteogtyve år med evige bekymringer, hadde Linn Kristine Holter Andersen endelig bestemt seg.

I 1984 var Linn Kristine Holter Andersen fire år. Hun hadde vært slapp og hanglete en periode, men det skulle bli verre. En travel morgen hjemme på Råholt ropte moren, Anne, at hun må skynde seg. "Vi skal i barnehagen, og har dårlig tid!" "Men jeg kan ikke gå", svarte Linn Kristine, som krabbet rundt på badegulvet.

Kreften

Fredag 13. januar 1984 fikk hun diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Fra nå var hverdagen preget av tøffe runder med cellegift.

Hun fikk tilbakefall, og svevde mellom liv og død da hun ble rammet av hjernebetennelse. Legene sa det var et under at hun overlevde.

Med dette som bakteppe virket det kanskje ikke som noen stor katastrofe at hun måtte operere bort en stor byll som hadde oppstått på endetarmen. Men i operasjonen ble både den indre og ytre lukkemuskelen ødelagt, og Linn Kristine ble analt inkontinent – eller som hun selv sier: – Rumpa virket ikke.

Selv om hun hadde overvunnet kreften, var hun preget for livet på en måte som bare ble mer og mer krevende.

Etter to år med cellegift, og flere operasjoner, startet Linn Kristine i første klasse på Råholt barneskole. Hun hadde ikke fått håret tilbake, hadde skaut på hodet og fikk kallenavnet budeia, selv om hun ikke kan huske at hun ble mobbet.

– Men alt dreide seg om hvordan jeg kunne dekke over og skjule handikappet mitt, forteller hun. – Da jeg ble eldre hadde jeg alltid «mensen» når vi hadde gym. Jeg fikk egen garderobe, eller jeg slapp timen.

Og det ble ikke bedre med årene. I 1999 prøvde legene å reparere den ødelagte lukkemuskelen, men operasjonen var mislykket. Hun forble inkontinent og angsten for å gjøre i buksa var konstant.

 

BURSDAG: Nyoperert feirer Linn femårsdagen på Karihaugen, juli 1984. © Privat

Det vanskelige livet

 – Det var ydmykende. Jeg bar på en skam, og jeg ville bare gjemme meg bort, forteller Linn Kristine.

Pinlige historier har hun nok av. En hyggelig middag med venner på en restaurant i Oslo ble bare et vondt minne. Gjengen koste seg med fiskesuppe, og Linn Kristine skjønte at det som bare ikke måtte skje, var i ferd med å skje. Hun styrtet ut på toalettet, men rakk ikke frem i tide. Gråtende fant hun en taxi i natten.

Nok en gang måtte hun dra hjem. Og episoden er dessverre ikke enestående.

Hun dro til Amsterdam og København med søsteren, men var aldri langt fra hotellet og alltid i nærheten av et toalett. Alltid på jakt etter et toalett.

Linn Kristine prøvde det som fantes av behandlinger. Hun ramser opp det meste som markedet kan tilby, fra healing, til akupunktur, kinesiologi, homeopat, urtete og alle mulige kjerringråd. Hun fikk operert inn en pacemaker, en såkalt sacral nervesimulator. Den skulle hjelpe henne med å få kontroll på lukkemuskelen, men det ble bare et nytt nederlag.

  – Mye dreide seg om hvordan jeg skulle avverge en eventuell katastrofe. Jeg forsøke alle strategier for å komme gjennom dagen, forteller Linn Kristine. – På et tidspunkt var det kommet så langt at jeg rett og slett ikke ville leve lenger. Jeg hadde jo fått livet "på nytt" da jeg endelig ble frisk etter kreften, men jeg klarte aldri å omfavne det, for jeg fikk jo ikke noe skikkelig liv.

 

Jeg ønsket å gjøre pose på magen til en fin ting, min redning, min lykke.

Linn Kristine

Et tilnærmet normalt liv

- Vi regner med at det lever mellom 12-15000 personer med stomi i Norge. Noen av disse har fått permanent stomi, mens noen lever med midlertidig stomi som avlastning ved sykdom og medisinsk behandling, sier styreleder i Thomas Nylund i Norsk forening for stomi, reservoar og mage- og tarmkreft.

Et stomi-inngrep er en stor kroppsendring, og det er viktig at man bruker den tiden som trengs for å tilpasse seg den nye livssituasjonen.

- For mange er det en psykisk belastning i det stomien er et faktum, nettopp fordi det er en stor endring. Vårt råd å være åpen om situasjonen og snakke med profesjonelle om tøffe følelser som må takles i etterkant, sier han.

Nylund forteller at de som har levd med stomi over noen år har gjort seg erfaringer som er til nytte for den nyopererte. Derfor tilbyr foreningen jevnlig oppfølging og møter med erfarne stomi-opererte eller «likepersoner».

- Våre likepersoner råder ofte til å være åpen om situasjonen, og snakke med profesjonelle om tøffe følelser som må takles i etterkant. De fleste som gjennomgår en slik operasjon kommer raskt tilbake til livet som ble forespeilet før inngrepet. Linns historie er jo et fint eksempel på hvordan en stomi kan bli en løsning som gjør livet bedre , sier han.

Dessverre vil noen kunne oppleve komplikasjoner i etterkant, men gjennom kontakt med andre i samme situasjon er det lettere å tilpasse seg en ny hverdag med stomi, råder Nylund.

Åpenhet

Mange velger å holde informasjonen, både om sykdom og stomi, mest for seg selv. Det vil nok kunne variere hvor åpen den enkelte ønsker å være på dette, tror han.

- De fleste har før en slik operasjon gjennomgått en lengre periode med sykdom som gjør at familie og venner kjenner til sykdom hos vedkommende. Da blir det og lettere å fortelle om stomien som ble en løsning på sykdommen, forklarer Nylund.

Mange som ikke har erfaring med stomi eller sykdommer som fører til dette, kan ha forestillinger som ikke stemmer med virkeligheten.

- Vi har hørt noen eksempler, som at de tror å leve med utlagt tarm vil si at hele tarmsystemet ligger på utsiden i en stor pose. Det viktigste for oss å påpeke er at du ikke merker noe til om du er i nærheten av en stomioperert person. Du ser det ikke under klær, det kjennes ikke lukt, og den stomiopererte lever et tilnærmet normalt liv, sier Nylund.

STOMIOPERERT: Styreleder i NORILCO, Thomas Nylund. © Privat

Kjærlighet

I 2008 møtte Linn Kristine Joachim. Han spilte i band, og hun kom gjerne og så på når han spilte ute. De utviklet et godt vennskap, men Linn Kristine bar på en hemmelighet, som hun bare våget å antyde. En dag sa hun til Joachim: – Det er mye du ikke vet om meg.

– Jeg ble helt satt ut, forteller Joachim. – Hva kunne det være? Var hun alvorlig syk? Var hun egentlig en mann?

Ja, jeg skapte de underligste historier i hodet.

Men det gikk et halvt år før Linn Kristine var modig nok til å fortelle det hele. Hun gjorde det på telefonen – orket ikke se reaksjonen i ansiktet hans. Heldigvis tok Joachim det hele med fatning.

– Gudskjelov, utbøt han. – Jeg trodde det var noe alvorlig!

Linn Kristine kjente en enorm lettelse. Det gode vennskapet fortsatte, og for Joachim tok det en ny vending. Han begynte å få følelser for henne.

Men for Linn Kristine var det i denne perioden det så som mørkest ut.  Hun mistet helt livsgnisten, og fortalte moren at hun ikke ønsket å leve mer.

– Livet var bare trist. Jeg var i konstant beredskap. Alt dreide seg om toalettbesøk, Imodium, tarmskylling og å ikke spise i det hele tatt. Jeg følte redsel og skam. En dag sa mamma: "Kanskje du skal tenkte på å la deg operere?" Jeg avviste ideen kontant. Pose på magen kom ikke på tale!

Men mamma hadde nok sådd et frø. Hvis alternativet var å ikke leve, så var det vel verd å prøve? Jeg leste all informasjon jeg fant. Hos bandagisten hentet jeg stomiutstyr og prøvde til og med å «ha på pose på magen».

Så stilte jeg meg foran speilet og sa til meg selv at jeg var fin. Det ble en lang og fin prosess frem til operasjonen, utdyper Linn Kristine. Jeg ønsket å gjøre pose på magen til en fin ting, min redning, min lykke.

Men det var først da Linn Kristine satt på badet før daten, at hun tok den endelige avgjørelsen. Og det var ingen lett avgjørelse. Hun var kvalm, svimmel, trist og livredd, men grep telefonen og ringte sykehuset.

Hun vil ikke vente et minutt lenger enn nødvendig. Kirurgen hadde tatt juleferie, men Linn Kristine fikk formidlet budskapet til sykepleieren. Hun hadde bestemt seg: Det måtte bli pose på magen.

På Rikshospitalet oppsøkte Linn Kristine en stomisykepleier, hun ville være godt forberedt.

"Tror du jeg klarer dette?" spurte hun.

"Du klarer det du vil. Jeg tror du kunne blitt statsminister," svarte sykepleieren.

– Familien og venner hjalp og støttet meg hele tiden, forteller Linn Kristine.

I februar 2012 blir hun trillet inn på operasjonsstuen på Ahus. Legene utfører et kikkhullsinngrep. Det gikk etter planen. Da Linn våknet opp hadde hun pose på magen.

– Jeg var fryktelig sulten minnes hun, og hun spurte sykepleieren om å få noe mat.

Hun kom tilbake med loff og jordbærsyltetøy. Linn Kristine jublet, og sykepleieren så forvirret ut og trodde hun var ironisk. Men dette var det beste måltidet pasienten hadde fått på det hun kunne huske. Og jubelen bare fortsatte. For det var nå det gode livet begynte.

– Jeg kaller det lykkeposen min, smiler Linn Kristine. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor bra livet mitt er blitt etter inngrepet. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke gjorde dette for mange, mange år siden. Jeg føler glede, mestring og lykke, sprudler Linn Kristine.

Hun har vært «flink pike» i mange år, dekket over, unngått og uteblitt. Likevel har jenta fra Råholt fått til utrolig mye på tross av plagene sine. Hun har tatt en mastergrad i markedsføring, internasjonalisering og ledelse.

Og kanskje aller mest imponerende: Til tross for alt hun selv har slitt med, har hun i snart ti år vært støttekontakt for en jevnaldrende dame. Hun vil gjerne hjelpe andre.

Nå deler Linn Kristine sine erfaringer.

Jeg blogger om stomien, og jeg har hjulpet flere. Noen må ha stomi. Andre kan velge det selv, men det kan være et vanskelig valg. Det er viktig for meg å få ut budskapet om at man kan få et godt liv med pose på magen. For meg har det å velge pose på magen, vært å velge kontroll – velge livet.

 

OPPLAGT: Selvfølgelig vil jeg bli kjæresten din, svarte Joacim da han fikk se T-skjorten med spørsmålet fra Linn Kristine. © Marianne Otterdahl-Jensen

Dobbel lykke

En høstkveld året etter operasjonen var det klart for nok et valg. Linn Kristine og Joachim satt i sofaen hjemme hos henne, og puslet med sitt, da det pep inn en bildemelding på Joachims telefon.

Artig nok var den fra jenta i andre enden av sofaen. Hun hadde sendt ham et bilde av seg selv. På seg hadde hun en t-skjorte med et spørsmål på. Og Joachim behøvde ikke tenke seg om før han svarte: "Selvfølgelig vil jeg være kjæresten din!"

 – Jeg tror nok ikke du var så overrasket over det svaret, ler Joachim til Linn Kristine.

En tid etter intervjuet får Hjemmet en epost fra Linn som forteller at hun og Joachim er i lykkelige omstendigheter. Og ikke bare venter de barn, ultralyden viser tvillinger.

– Kan vi skrive det, spør vi?

– Absolutt, skriver Linn Kristine. – Kjør på! Vi gleder oss stort, både Joachim og jeg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!