Noe av det kvinner frykter mest før fødselen er nettopp å få alvorlige fødselsrifter.

Noen gjør det de kan for å unngå det. Ikke alle vet at det finnes en oversikt over hvilke kvinner som er i risikosonen.

Det er juli og to uker siden Vibeke kom hjem fra sykehuset med nyfødte Kasper. Det er storesøster Andrea som fanger oppmerksomheten hennes idet hun løftet opp babyen. «Mamma, nå bæsjet du på gulvet.»

Hun snur seg, og til sin store forskrekkelse oppdager hun at 3-åringen har rett. Hun har bæsjet på gulvet. Uten å merke noe som helst.

Dagen etter er familien samlet ved frokostbordet. Vibeke reiser seg opp, og da skjer det igjen. Buksa er fylt opp. Hun får panikk og ringer legen.

Oppdaget noe galt

Allerede noen timer etter fødselen oppdaget sykehuslegene at noe var galt. Et hematom (blodansamling) kom til syne i mellomkjøttet. Legene la på ispose og noterte i journalen at dette måtte følges opp. Men det ble aldri gjort. «Har ikke rukket det i dag», står det i journalen, og dagen etter ble Vibeke skrevet ut.

De neste dagene blir hematomet liggende som en propp rundt endetarmen, og trykket ødelegger alle nerver i endetarmsmuskulaturen.

Vibeke fikk beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre med skaden. «En død nerve er en død nerve», lød beskjeden.

De neste årene ble Vibeke fanget i sitt eget hjem. Hun gikk ikke engang i postkassa.

- Jeg gjorde alt for å skjule det, samtidig som jeg prøvde å avfinne meg at det ville forbli sånn. Det var grusomt, forteller Vibeke til Foreldre & Barn.

Analinkontinens

FORAN I DO-KØEN: Innehaveren av dette kortet har en kronisk lidelse som gir behov for hurtig tilgang til toalett, står det på dette kortet som slipper Vibeke frem uten lange forklaringer. © FOTO: Bjørg Hexeberg

Her får du hjelp

  • Nofus.no - interesseorganisasjon for deg som sliter med ufrivillig lekkasje
  • Ahus.no - bekkensenteret ved Akershus universitetssykehus
  • Unn.no - Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom ved Universitetet i Tromsø
  • Vibeke Sætherskars Facebook-gruppe «Fødselsskader»

Endte med skilsmisse

- Jeg var gift og hadde to nydelige barn. Jeg skulle jo være glad! Men jeg visste bare ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tenk å være 27 år og skulle skifte på seg selv hver natt. Smyge seg ned i kjelleren og vaske sengeklær med bæsj på. Det er ikke babyen som har bæsjet, det er du.

Om nettene, når Vibekes kropp slappet av, tømte den seg fullstendig.

- Jeg var oppe flere ganger om natta. Jeg gråt og gråt mens jeg stappet skittent tøy i maskinen. Jeg var livredd for at mannen min og ungene skulle våkne.

Analinkontinensen var den direkte årsaken til at Vibeke ble skilt. De hadde aldri kranglet, men Vibeke taklet ikke lenger å være nær noen. Hun var redd for å lukte. Tanken på intimitet, og at det skulle komme noe, var uutholdelig.

- Jeg ville ikke involvere mannen min, jeg følte at lekkasjen var mitt problem. Men konsekvensen ble vår.

Etter skilsmissen ble Vibeke tvunget ut. Hun måtte handle mat og levere i barnehagen, alt eksmannen hadde gjort. Iblant måtte hun ringe til barnehagen og be dem komme ut i bilen med ungene, fordi hun hadde bæsjet på seg. Løsningen ble å spise de dagene barna var hos faren, og sulte seg de dagene de var hos henne. Det neste halvannet året spiste hun bare to til tre ganger i uka. Fordelen var at hun nesten ikke hadde avføring, ulempen var at hun til slutt var nede i 47 kilo.

- Jeg sultet meg nesten til døde. En natt svimte jeg av mens 4 år gamle Kasper lå i senga. Da tenkte jeg at nok er nok. Morgenen etter oppsøkte jeg hjelp.

Spiseproblematikken henger igjen ennå. Vibeke blir rett og slett ikke sulten, fremdeles sliter hun med å huske å spise.

Analinkontinens

ÅPEN OM PROBLEMENE: - Jeg kan være meg selv nå, jeg kan stå for at jeg lekker. © FOTO: Bjørg Hexeberg

Sliter sosialt

Forsker og lege Mona Rydningen gjennomfører nå en studie om kirurgisk behandling av avføringslekkasje etter fødselsskade.

- Vi vet at 40 prosent av de 1500 norske kvinnene som årlig får rift i lukkemuskelen under fødsel, vil få avføringslekkasje. Mange av dem kvier seg for å oppsøke hjelp, og mange sliter med å være sosiale og i jobb, sier Mona Rydningen.

Over 30 prosent har lekkasje av både urin og avføring. Mona Rydningens råd er å ta kontakt med fastlege, som kan henvise videre til et senter som utreder og behandler lidelser i bekkenbunnen.

Vil du å vite mer om studien til Mona Rydningen eller å delta selv? Skriv til mona.rydningen@unn.no.

Bedre med Pacemaker

Fra 2001 til 2006 ante ikke Vibeke at det var noe å gjøre med nerveskaden. Men da en privat lege henviste henne til Kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom i Tromsø, fikk hun en annen beskjed: De kunne operere inn pacemaker i hoften. Den ville gi beskjed tre-fire minutter før hun måtte på do.

- Pacemakeren hjalp veldig, selv om jeg fremdeles ikke kunne knipe. Uhellene ble færre, og etter hvert tolket hjernen min når jeg måtte på do, forteller Vibeke.

Endelig fikk hun gjort ferdig hovedoppgaven i homøopati, og med bleier, analpropp, salver og tømmeballong kom hun så smått i gang på akupunktørklinikken. Men gleden varte ikke lenge.

Av uviss årsak sluttet kroppen å reagere på pacemakeren. Dermed måtte hun slutte som akupunktør, og i 2010 orket ikke kroppen mer. Den tok ikke til seg næring lenger.

- Jeg var et skjelett og orket ikke engang å bli med ungene ut og leke.

Ingen erstatning

- Så lenge en lege sier at fødselen er årsaken til skaden, har du ikke rett til erstatning for tapt arbeidsinntekt eller nedsatt livskvalitet, sier Vibeke.

Det har vært en langt kamp i rettsvesenet, og saken er fremdeles uavklart. Vibeke vant i Oslo tingrett i 2011, men pasientskadenemnda anket. Neste år skal saken opp i lagmannsretten. Vibeke har skrevet brev til statsministeren i håp om at lovverket skal endres.

I dag mottar Vibeke uførepensjon. Det var et nederlag ikke å kunne jobbe lenger, hun følte seg ubrukelig. Men nå finner hun motivasjon i å forsøke å hjelpe andre. Hun har opprettet Facebook-gruppa «Fødselsskader», og oppfordrer alle i samme situasjon til å søke hjelp raskt.

Flere mødre forteller også om hvordan de sliter med analinkontinens i vårt forum Barn i magen.

Ydmykende uhell

- Det er først nå jeg er sterk nok til å hjelpe andre. Det er ikke sjelden jeg møter damer i 60-7 0-årsalderen som har levd et helt liv med dette. Noen har ikke vært ute av døra på 40 år.

Selv har Vibeke to faste matbutikker og ett kjøpesenter - der hun vet hvor doen er. Hun har alltid med seg et kort som viser at hun må komme først i køen.

- Det synes jo ikke på oss at vi ikke kan holde igjen, sier Vibeke.

Hun må alltid være rask i butikken og kjenner ofte på savnet av å bare «gå og titte». Frykten for offentlig ydmykelse er for stor. Minnet om den gang hun begynte å lekke på postkontoret, sitter i.

- Jeg skyndet meg ut. Heldigvis hadde jeg baby i vogna og barn på søskenbrettet, så alle trodde det var dem det luktet av.

Barna har taklet morens funksjonshemning fint. I mange år prøvde hun å skjule det for dem, men nå er det blitt en del av livet deres.

- I dag er jeg åpen overfor alle. Det er ikke min feil at jeg ble skadet, sier Vibeke.

Mye av dagene hennes går med til nøye planlegging av dorutiner. Skal hun utendørs, må hun bruke analpropp. Hun jobber med å stabilisere magen på en diett uten melk, sukker og hvete.

- Jeg går ikke lenger i kjelleren for hvert uhell. Men selv om jeg har vært på do og skyllet meg, får jeg fremdeles hjerteklapp av å gå ut.

Har fått kjæreste

Det er liv i huset med to barn, katt og kaniner. Vibeke konsentrerer seg om å være en god mamma som har middag på bordet og er klar for leksehjelp når barna kommer hjem. Tidligere levde hun et aktivt liv med skigåing og løping.

- Jeg er ikke bitter lenger. Jeg kan være meg selv nå, jeg kan stå for at jeg lekker, sier hun og tar ned buksa, så vi får se pacemakeren under huden.

I bokhylla står bøker om urtemedisin, kosthold og selvutvikling. Gjennom yoga og meditasjon har Vibeke blitt kjent med seg selv på en ny måte.

- Det er klart jeg gjerne skulle vært dette foruten, det har vært en stor sorg. Men hvis det ikke hadde skjedd, hadde jeg nok ikke tatt meg tid til å gå inn i meg selv.

Den nye kjæresten er blitt en positiv del av Vibekes liv. Før orket hun ikke tanken på kjæreste, men etter at hun fikk mer kontroll over kroppen sin, åpnet hun seg også for det.

- Vi bor hver for oss, og i perioder møtes vi ikke fordi jeg er for dårlig. Analinkontinensen styrer hele livet mitt.

En gang må Vibeke få utlagt tarm. Kanskje blir det i overgangsalderen, når musklene blir enda slappere.

- Utlagt tarm er en stor operasjon og en psykisk belastning. Dessuten er ikke prognosene like gode for pasienter med fødselsskade, sier Vibeke.

- Men det kommer vel til et punkt der jeg ikke orker mer av diett, dorutiner og skylling.

Følg oss på Facebook - trykk på liker!

På jakt etter brukt barneutstyr? Sjekk Foreldre & Barn-Torget.

Les hele saken