SKREV BOK: Ann-Christines datter skrev bok om farens forvandling fra mann til kvinne.=

SKREV BOK: Ann-Christines datter skrev bok om farens forvandling fra mann til kvinne. © Faksimile

img Del på Facebook



I gudstjenestene i kirken i Växjö i Sverige sa presten Åke det - ja, til alle sa han det: «Gud elsker deg for den du er.» Han sa det, men til ham selv nådde ikke ordene inn. Ikke før den dagen for få år siden.

- Jeg tror forsamlingen merket det, sier Ann-Christine, - at det lå en annen kraft i min preken om Guds kjærlighet. Endelig kjente jeg at ordene også gjaldt for meg. Jeg var elsket.

Leiligheten er lys. Lilla tulipaner matcher gardinene. Lilla er også Ann-Christines øredobber, øyenskyggen og neglelakken på de brede fingrene.

Nå dufter det basilikum fra gryten, hun dekker med servietter - estetikk og omhu - setter selvlaget tomatsuppe på bordet.

- Jeg har alltid likt å lage mat. Ellers hadde min kone og jeg tradisjonelle roller. Hun vasket, jeg fikset og snekret.

Etter 40 års ekteskap ble de nylig enige om skilsmisse. Sammen har de tre døtre og to barnebarn. I dag har Ann-Christine kjæresten Eva. Nå sitter de i den lyse sofaen og famler med store følelser.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta imot all din kjærlighet. Den omfavner meg, sier Ann-Christine med våte øyne.

Hun trodde aldri hun skulle finne kjærligheten slik igjen.

- Jeg var ikke innstilt på å leve med noen, hadde mer enn nok med meg selv. Å få mennesker til å forstå at min kjønnsidentitet ikke er noe jeg kan legge fra meg, prosessen har vært så tung. Kanskje var jeg redd for at en kjæreste ville få meg ut av det sporet jeg var i, sporet mot meg selv.

De to traff hverandre for et halvt år siden.

- Det oppsto en utrolig ladning.

Eva er utdannet terapeut, men for tiden sykmeldt. Underveis i sin reise hun også, sier Ann-Christine.

Eva tenker litt før hun svarer på hva hun falt for hos Ann-Christine. Nå ser hun i taket, grubler, sier sakte:

- Jeg falt for et helstøpt menneske. En jordet, ærlig, tillitsfull og respektfull person.

Nå planlegger de reiser og å oppfylle fremtidsdrømmer. Ann-Christine utredes for kjønnskorrigerende operasjoner.

Å undertrykke seg selv

Ann-Christine husker vagt at hun prøvde morens klær som liten. Hun husker følelsen av skam og spenning. Men mest av alt husker hun smerten ved ikke å være hjemme i seg selv.

- Barndommen var god, men jeg trivdes ikke i kroppen min. I puberteten ble følelsen av å være annerledes sterkere, jeg skammet meg og lengtet enormt etter hjelp. Samtidig forsto jeg at hjelp ikke fantes, jeg var jo født i den kroppen.

En dag i tenårene pratet Åke med sin mor, men ingen av dem hadde begreper for dette fremmede. Ordet transperson fantes ikke.

- Samtalen ble kort. Hun var ikke sint, men sendte signaler om tabu, og avsluttet praten effektivt. Mor trodde vel at disse følelsene ville forsvinne, og kanskje trodde jeg også det.

(Saken fortsetter under bildet.)

SAMMEN MOT DRØMMENE: - Å få kjæreste var ikke en del av planen, sier Ann-Christine med Eva ved sin side. - Jeg var redd for at en partner skulle få meg av sporet mot å bli kvinne.=

SAMMEN MOT DRØMMENE: - Å få kjæreste var ikke en del av planen, sier Ann-Christine med Eva ved sin side. - Jeg var redd for at en partner skulle få meg av sporet mot å bli kvinne. © Foto: Jørn Grønlund

Årene gikk i uro, taushet, og en kamp Åke holdt inne. Han prøvde å leve med en lengsel han ikke kunne håndtere. Løsningen ble å undertrykke.

- Jeg lengtet etter å dele tankene mine, men bar dem inni meg. På den ene siden ville jeg være den jeg var, på den annen side spurte jeg: Må jeg ha det sånn hele livet?

Åke forelsket seg, og ble gift 21 år gammel. Tidlig i ekteskapet fortalte Åke sin kone om lengslene. Men han sa han ville se ut som kvinne.

- Jeg sa aldri sannheten: At jeg ville være kvinne.

Kona oppmuntret ham til å snakke med en psykolog. Han gjorde det, men uten særlig hell. I perioder var han taus og deprimert. Han gikk til forbønn med tanken om at dragningen var en defekt som Gud kunne helbrede. Men han gjorde det med en redsel: «Om Gud kan helbrede dette, vil det gjøre meg til en annen enn den jeg er.»

Det kristne miljøet er ikke tolerant overfor annerledeshet, likevel ble Åke prest.

- Troen var alltid viktig for meg. I det kristne miljøet opplevde jeg det mange erfarer: Jeg overtok andres verdisyn; deres tabuer ble mine. Jeg ble min egen verste fordømmer. Når noe kjennes uhåndterlig, kan forsvaret bli å fordømme, forklarer Ann-Christine.

Kampen mot seg selv

Åke hegnet om konservative verdier, for eksempel var han overbevist om at kvinner ikke skal være prester.

- Jeg kjente stadig at jeg prediket teologi på en måte som ikke var i samsvar med meg selv. Som om jeg prøvde å leve opp til noe. «Hva vi kjemper mot, legges maktløst for vår fot», sier salmen. Men det Åke kjempet mot, ble ikke maktløst. Det fantes der så levende.

Om jeg bare bekjenner min synd for Gud, så vil Han tilgi meg, trodde Åke.

- Hva sa Gud?

- Jeg bærer deg, sa han. Da som alltid. Sakte innså jeg at synden finnes, men at min utfordring ikke var synd. Den prosessen tok 20 år. Endelig kjente jeg at teologien nådde hjertet. At Guds ord gjaldt meg selv, ikke bare andre.

Datteren Esther utga nylig den selvbiografiske boken «Min pappa Ann-Christine». Hun beskriver tapet av den faren hun kjente. En nærværende, men også sint far.

- Ja visst. Et sted måtte jeg få ut frustrasjonen. Jeg forsto ikke sammenhengen da, oppfattet ikke meg selv som sint. Mine døtre var nok redde for å prate med meg når jeg var i det mørke hjørnet.

Men Esther sier i boken at faren var den hun kunne prate med. Der beskriver hun også øyeblikket da hun skulle ordne med dåpen av sin nyfødte sønn:

«Hej, jag skulle vilja boka kyrka till vår sons dop.

- Ja, det ska vi ordne.

- Men min pappa är präst, och vi vill att han döper.

- Ja, helt okej, vad heter han?

- Ann-Christine Roxberg.

- Jaså, jag tyckte du sa din pappa.

- Ja.

- Jaha.»

FANT SEG SELV SOM KVINNE: - Jeg har alltid likt å lage mat, sier Ann-Christine Roxberg, og serverer hjemmelaget tomatsuppe.=

FANT SEG SELV SOM KVINNE: - Jeg har alltid likt å lage mat, sier Ann-Christine Roxberg, og serverer hjemmelaget tomatsuppe. © Foto: Jørn Grønlund

I dameklær

Andre august 2010 gikk Åke ut som Ann-Christine for første gang: Blå kjole, sort veske, langt kjede og halvlang parykk. Hun vandret rundt i Malmøs gater, ventet nervøst på reaksjoner.

- Men ingen stirret, ingen sa noe.

På jobben skulle det gå seks måneder fra Åke fortalte om Ann-Christine til hun introduserte seg.

- Enkelte kolleger var veldig negative. Fortsatt kan jeg få henvendelser fra folk som vil omvende meg. «Om jeg bare lytter til dem og leser Bibelen, så vil jeg forstå.» Det kjennes krenkende.

- Og noen av mine gamle venner er negative, forteller Eva.

Ellers møter de to bare positive reaksjoner.

I starten slet Ann-Christine med etikettene: En transvestitt fremsto som noe fjollete og ekstremt, hun følte seg ikke hjemme i den kategorien. Men folk og media omtalte henne som en, og hun tenkte at «Ja ja, så må jeg vel tåle det».

- Dypt der inne visste jeg kanskje at det er kvinne jeg vil være, fullt og helt. Å være Ann-Christine var min dypeste og innerste lengsel. Den uroet meg, men samtidig var hvert skritt mot Ann-Christine en bekreftelse på at det er hun jeg er.

Ved et senter for seksuell helse i Malmø, møtte Ann-Christine endelig kunnskap om kjønnsidentitet.

- Hva er det verste som kan skje om du bestemmer deg for å akseptere deg selv, spurte de.

- Alle kommer til å vende meg ryggen, svarte jeg.

- Tror du det?

- Så tenkte jeg etter. Nei, det kommer de ikke til å gjøre. Ingen av mine venner har vendt meg ryggen, som jeg vet om.

Under en vanlig gudstjeneste pleier det ikke å være trengsel i Växjös kirke. Men den februardagen i 2011 da Åke inviterte menigheten til å treffe Ann-Christine, spise sjokoladekakene hun hadde bakt, og høre henne fortelle om seg selv, kom det 70 mennesker.

- Det er mange, det kjentes fint.

Ann-Christine unnskylder seg og går til badet. Minutter senere kommer hun tilbake med oppfrisket sminke. Hun tar seg litt til håret, forteller om praktiske utfordringer:

- Jeg eide ikke et kvinneplagg. Hvilken stil har du, spurte de i butikken da jeg ba om kjøpehjelp. «Hvordan skal jeg vite det?» spurte jeg. Jeg visste bare hva jeg ikke ville ha: Blonder, blomster og rysjer.

- Hvorfor skapte Gud deg som Åke om du egentlig er Ann-Christine?

- Det vet jeg ikke, men ingen stiller slike spørsmål til mennesker som er svaksynte eller kortvokste. Om du har et handikap, får du hjelpemidler, ingen synes det er rart. Jeg tror mennesker med en funksjonshemning ville følt seg dypt krenket om de ble spurt hvorfor Gud skapte dem slik. Jeg har hatt mange samtaler med Gud om dette, men ikke vært sint. Gud har tatt hånd om meg.

Sakte innså jeg at synden finnes, men at min utfordring ikke var synd.

Om jeg angrer på noe? Svaret kommer raskt:

- At jeg har dømt uten å sette meg inn i menneskers liv. For eksempel da en kollega var i et vanskelig ekteskap, og jeg sa at skilsmisse ikke var bra. Kirken har holdt mennesker, særlig kvinner, i relasjoner som de ikke skulle blitt i. Jeg var en del av kirkens fordommer, jeg var innskrenket og snever.

Ann-Christine og Eva drømmer om felles opplevelser, vandringer og kultur. Og Ann-Christine lengter etter mer tid med barnebarna.

- Mine to barnebarn er de eneste som får kalle meg morfar. Og mine tre døtre de eneste som får kalle meg pappa. Resten får si Ann-Christine, sier hun og danderer håret litt.

Eva er utdannet terapeut, men for tiden sykmeldt. Underveis i sin reise hun også, sier Ann-Christine.

Eva tenker litt før hun svarer på hva hun falt for hos Ann-Christine. Nå ser hun i taket, grubler, sier sakte:

- Jeg falt for et helstøpt menneske. En jordet, ærlig, tillitsfull og respektfull person.

Nå planlegger de reiser og å oppfylle fremtidsdrømmer. Ann-Christine utredes for kjønnskorrigerende operasjoner.

Å undertrykke seg selv

Ann-Christine husker vagt at hun prøvde morens klær som liten. Hun husker følelsen av skam og spenning. Men mest av alt husker hun smerten ved ikke å være hjemme i seg selv.

- Barndommen var god, men jeg trivdes ikke i kroppen min. I puberteten ble følelsen av å være annerledes sterkere, jeg skammet meg og lengtet enormt etter hjelp. Samtidig forsto jeg at hjelp ikke fantes, jeg var jo født i den kroppen.

(Saken fortsetter under bildet.)

EN LANG REISE: Presten Åke måtte til slutt innse at han virkelig var en annen: Ann-Christine. 2. august gikk hun for første gang ut i Malmøs gater som kvinne, i blå kjole og sort håndveske. - I dag kan jeg endelig være meg selv, sier hun.=

EN LANG REISE: Presten Åke måtte til slutt innse at han virkelig var en annen: Ann-Christine. 2. august gikk hun for første gang ut i Malmøs gater som kvinne, i blå kjole og sort håndveske. - I dag kan jeg endelig være meg selv, sier hun. © Foto: Privat

En dag i tenårene pratet Åke med sin mor, men ingen av dem hadde begreper for dette fremmede. Ordet transperson fantes ikke.

- Samtalen ble kort. Hun var ikke sint, men sendte signaler om tabu, og avsluttet praten effektivt. Mor trodde vel at disse følelsene ville forsvinne, og kanskje trodde jeg også det.

Årene gikk i uro, taushet, og en kamp Åke holdt inne. Han prøvde å leve med en lengsel han ikke kunne håndtere. Løsningen ble å undertrykke.

- Jeg lengtet etter å dele tankene mine, men bar dem inni meg. På den ene siden ville jeg være den jeg var, på den annen side spurte jeg: Må jeg ha det sånn hele livet?

Åke forelsket seg, og ble gift 21 år gammel. Tidlig i ekteskapet fortalte Åke sin kone om lengslene. Men han sa han ville se ut som kvinne.

- Jeg sa aldri sannheten: At jeg ville være kvinne.

Kona oppmuntret ham til å snakke med en psykolog. Han gjorde det, men uten særlig hell. Så gikk årene uten at Åkes utfordringer var noe tema. I perioder var han taus og deprimert. Han gikk til forbønn med tanken om at dragningen var en defekt som Gud kunne helbrede. Men han gjorde det med en redsel: «Om Gud kan helbrede dette, vil det gjøre meg til en annen enn den jeg er.»

Det kristne miljøet er ikke tolerant overfor annerledeshet, likevel ble Åke prest.

- Troen var alltid viktig for meg. I det kristne miljøet opplevde jeg det mange erfarer: Jeg overtok andres verdisyn; deres tabuer ble mine. Jeg ble min egen verste fordømmer. Når noe kjennes uhåndterlig, kan forsvaret bli å fordømme, forklarer Ann-Christine.

Kampen mot seg selv

Åke hegnet om konservative verdier, for eksempel var han overbevist om at kvinner ikke skal være prester.

- Jeg kjente stadig at jeg prediket teologi på en måte som ikke var i samsvar med meg selv. Som om jeg prøvde å leve opp til noe. «Hva vi kjemper mot, legges maktløst for vår fot», sier salmen. Men det Åke kjempet mot, ble ikke maktløst. Det fantes der så levende.

Om jeg bare bekjenner min synd for Gud, så vil Han tilgi meg, trodde Åke.

- Hva sa Gud?

- Jeg bærer deg, sa han. Da som alltid. Sakte innså jeg at synden finnes, men at min usikkerhet omkring min kjønnsidentitet ikke var synd. Den prosessen tok 20 år. Endelig kjente jeg at teologien nådde hjertet. At Guds ord gjaldt meg selv, ikke bare andre.

Datteren Esther utga nylig den selvbiografiske boken «Min pappa Ann-Christine». Hun beskriver tapet av den faren hun kjente. En nærværende, men også sint far.

- Ja visst. Et sted måtte jeg få ut frustrasjonen. Jeg forsto ikke sammenhengen da, oppfattet ikke meg selv som sint. Mine døtre var nok redde for å prate med meg når jeg var i det mørke hjørnet.

Men Esther sier i boken at faren var den hun kunne prate med. Der beskriver hun også øyeblikket da hun skulle ordne med dåpen av sin nyfødte sønn:

«Hej, jag skulle vilja boka kyrka till vår sons dop.

Ingen av mine venner har vendt meg ryggen, som jeg vet om.

- Ja, det ska vi ordne.

- Men min pappa är präst, och vi vill att han döper.

- Ja, helt okej, vad heter han?

- Ann-Christine Roxberg.

- Jaså, jag tyckte du sa din pappa.

- Ja.

- Jaha.»

I dameklær

Andre august 2010 gikk Åke ut som Ann-Christine for første gang: Blå kjole, sort veske, langt kjede og halvlang parykk. Hun vandret rundt i Malmøs gater, ventet nervøst på reaksjoner.

- Men ingen stirret, ingen sa noe.

På jobben skulle det gå seks måneder fra Åke fortalte om Ann-Christine til hun introduserte seg.

- Enkelte kolleger var veldig negative. Fortsatt kan jeg få henvendelser fra folk som vil omvende meg. «Om jeg bare lytter til dem og leser Bibelen, så vil jeg forstå.» Det kjennes krenkende.

- Og noen av mine gamle venner er negative, forteller Eva.

Ellers møter de to bare positive reaksjoner.

I starten slet Ann-Christine med etikettene: En transvestitt fremsto som noe fjollete og ekstremt, hun følte seg ikke hjemme i den kategorien. Men folk og media omtalte henne som en, og hun tenkte at «ja ja, så må jeg vel tåle det».

- Dypt der inne visste jeg kanskje at det er kvinne jeg vil være, fullt og helt. Å være Ann-Christine var min dypeste og innerste lengsel. Den uroet meg, men samtidig var hvert skritt mot Ann-Christine en bekreftelse på at det er hun jeg er.

SIN EGEN VERSTE FIENDE: - Verst av alle fordommer var mine egne mot transseksuelle, sier presten Ann-Christine.=

SIN EGEN VERSTE FIENDE: - Verst av alle fordommer var mine egne mot transseksuelle, sier presten Ann-Christine. © Foto: Jørn Grønlund

Ved et senter for seksuell helse i Malmø, møtte Ann-Christine endelig kunnskap om kjønnsidentitet.

- Hva er det verste som kan skje om du bestemmer deg for å akseptere deg selv, spurte de.

- Alle kommer til å vende meg ryggen, svarte jeg.

- Tror du det?

- Så tenkte jeg etter. Nei, det kommer de ikke til å gjøre. Ingen av mine venner har vendt meg ryggen, som jeg vet om.

Under en vanlig gudstjeneste pleier det ikke å være trengsel i Växjös kirke. Men den februardagen i 2011 da Åke inviterte menigheten til å treffe Ann-Christine, spise sjokoladekakene hun hadde bakt, og høre henne fortelle om seg selv, kom det 70 mennesker.

- Det er mange, det kjentes fint.

Ann-Christine unnskylder seg og går til badet. Minutter senere kommer hun tilbake med oppfrisket sminke. Hun tar seg litt til håret, forteller om praktiske utfordringer:

- Jeg eide ikke et kvinneplagg. Hvilken stil har du, spurte de i butikken da jeg ba om kjøpehjelp. «Hvordan skal jeg vite det?» spurte jeg. Jeg visste bare hva jeg ikke ville ha: Blonder, blomster og rysjer.

- Hvorfor skapte Gud deg som Åke om du egentlig er Ann-Christine?

- Det vet jeg ikke, men ingen stiller slike spørsmål til mennesker som er svaksynte eller kortvokste. Om du har et handikap, får du hjelpemidler, ingen synes det er rart. Jeg tror mennesker med en funksjonshemning ville følt seg dypt krenket om de ble spurt hvorfor Gud skapte dem slik. Jeg har hatt mange samtaler med Gud om dette, men ikke vært sint. Gud har tatt hånd om meg.

Om jeg angrer på noe? Svaret kommer raskt:

- At jeg har dømt uten å sette meg inn i menneskers liv. For eksempel da en kollega var i et vanskelig ekteskap, og jeg sa at skilsmisse ikke var bra. Kirken har holdt mennesker, særlig kvinner, i relasjoner som de ikke skulle blitt i. Jeg var en del av kirkens fordommer, jeg var innskrenket og snever.

Ann-Christine og Eva drømmer om felles opplevelser, vandringer og kultur. Og Ann-Christine lengter etter mer tid med barnebarna.

- Mine to barnebarn er de eneste som får kalle meg morfar. Og mine tre døtre de eneste som får kalle meg pappa. Resten får si Ann-Christine, sier hun og danderer håret litt.

img Del på Facebook



Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!