Tidlig i 2008 avslørte Mazda konseptbilen Furai; et mesterverk av et racerkonsept i karbonkompositt. Senere samme år kjørte TopGear verdens eneste tur med denne bilen. Deretter forsvant bilen på mystisk vis, og ble aldri sett igjen. Ble den sendt til en hemmelig samling, og satt inn i en glassmonter?

Ikke helt. Men først litt om bakgrunnen.

Mellom 2005 og 2008 produserte Mazda noen fantastiske konsepter som visualiserte deres nye designspråk «Nagare». Og selv om Mazda etter hvert utviklet Nagare til temaet «Kodo» med Shinari-konseptet i 2011 (som senere ble biler som CX-5 and Mazda6), gir Nagare-dynastiet fremdeles et glimt inn i en verden der Mazdas designere fikk anledning til å flytte grenser.

De hadde faktisk ingen grenser eller restriksjoner.

Furaien var på mange måter fanebæreren til Nagare, og den mest oppsiktsvekkende bilen som ble bygd etter den filosofien. Den var et konsept som skulle vise hvordan en racer til veibruk kunne se ut.

Og det mest ekstreme konseptet i sin tid. Den høstet anerkjennelse, og Furai var muligens selve definisjonen av denne æraen. Og det gjør denne hendelsen enda mer tragisk.

Så hva hendte egentlig den sommeren? Vi drar til Bentwaters Parks, 19. august 2008.

=

FØR: Slik så den ut forfra. FOTO: Lee Brimble

466 hesters wankel

Klokken 11:52 er det tid for siste opptak. Mazda Furai knurrer truende på banen. Intet ubrukelig konsept, men en ildsprutende og banebrytende bil. Under karosseriet av karbon ligger et LMP2 Courage-chassis og en 466-hesters wankelmotor. Som drikker ren etanol. Den bråker fælt. Den er veldig rask.

Akkurat nå er TopGear eneste magasin som har kjørt den. Og slik skulle det forbli.

The Stig kjørte Furaien ekstremt raskt og nikket anerkjennende til skribent Bill Thomas.

Etter at Stig dro, brukte Thomas den siste timen på å kuske bilen opp og ned under de vaktsomme øynene til Furais støtteteam, deres fører Mark Ticehurst og det lokale brannkorpset.

Med historien i boks drar Bill for å skrive ut saken, og jeg er igjen med fotograf Lee Brimble.

=

FYR HER. Der skjer noe som ikke skal skje baki der. FOTO: Lee Brimble

Hva skjer'a?!

Mens vi tok bilder, la jeg merke til at det midtre eksosrøret til Furaien spyttet ut en tynn søyle med blå flammer under nedgiring. Den ville jeg fange inn på den siste turen.

Ticehurst ble informert om ønsket, og feier av sted. Lee og jeg hopper inn i følgebilen og raser etter, mens brann- og støttegjengen står igjen ved enden av banen. Vi tar igjen Furaien over bakketoppen (banen på Bentwaters går opp på midten, noe som skal vise seg å få betydning), og følger den nedover til den andre enden mens Brimble fotograferer som en gal.

Da Ticehurst begynner å saktne farten før svingen og girer ned begynner ting å skje. Furaien begynner å låte mindre som en Le Mans racerbil, og mer som en dødelig såret elefant.

- Høres ikke bra ut, mumler Lee mens han presser ansiktet mot kameraet og følger Furaien i svingen.

Og mens Mazdaen retter seg opp, ser vi begge en stikkflamme langt nede i motorrommet nede ved skilleveggen. Uvurderlig bilkonsept. Flammer. Jaha?

=

FYR I FURAI: Den vakre bilen er i trøbbel. FOTO: Lee Brimble

=

=

=

=

- HERREGUD, DEN BRENNER! konstaterer jeg rolig, og står imot panikken.

Ticehurst kan naturligvis ikke høre meg, så jeg bånner gassen for å prøve å ta ham igjen og advare ham. Men selv en såret og rykende Furai er raskere enn en vanlig personbil. Det tar noen sekunder med vanvittig giring og hornbruk før vi kommer oss opp på siden av Furaien, som nå ulmer faretruende.

- MARK! BRANN! BRANN! KOM DEG UT FOR F***, BILEN BRENNER! hyler jeg, fremdeles naturligvis uten å få panikk.

Ticehurst slår av motoren og hopper ut før bilen har stoppet. Han begynner å løpe. Og fortsetter å løpe. Flammene har fått skikkelig tak, og omgir nå hele motorrommet. Hvor er brannfolkene?

Jeg innser at den naturlige toppen midt på banen gjør at vi ikke kan sees fra den andre enden. Brimble klatrer ut av følgebilen, mens jeg desperat prøver å få gjort brannmennene oppmerksom på situasjonen. I sladrespeilet ser jeg at den blir stadig verre ettersom sekundene tikker av sted.

Etter hvert skjønner brannfolka tegninga og kjører av sted mot røykskyen med sirener og blålys. Jeg drar tilbake til Furaien, hvor alt ser mye verre ut nå. Ticehurst sitter på huk med hodet i hendene, 200 meter fra bilen, og ser flammene vokse. Når etanolen tar fyr, er leken er over. Vinden blåser inn rett bakfra på Furaien (navnet kan treffende oversettes med lyden av vind), slik at flammene uunngåelig blir ledet videre mot nesa til bilen.

Brannfolkene ankommer med en trafikkjegle fastklemt under brannbilen. Slangene dras ut og flammene roes ned mens vanntrykket blåser deler av Furaien og blottlegger skjelettet.

En brannmann tar tak i en av dørene for å komme til innsiden. Den brenner fortsatt, og faller ned på bakken. Jeg blir forbannet over hans mangel på respekt. Så innser jeg at det er som å bekymre seg for at dekksstolene på Titanic blir fuktige. Slangene spyler Mazda-merket av panseret, det blir liggende på asfalten omgitt av forkullede karbonfibre.

Tiden som gikk fra den første flammen dukket opp og til de våte, forkullede restene av en av historiens vakreste konseptbiler er mindre enn åtte minutter. Furaien er død. Død med sjokkerende fart og råskap.

Restene av Furaien samles og blir sendt tilbake til Mazdas Advanced Design Studio i Irvine, California. Hvor de befinner seg i dag er det få som vet.

Men jeg har fremdeles en bit av en forkullet Furai på pulten min; en påminnelse om hvor raskt stygge ting kan skje.

Mazda ville ikke at denne episoden ble offentliggjort på den tiden, men det at de nå lar oss fortelle historien markerer kanskje et nytt kapittel i Furai-historien.

Hvis det finnes et konsept som fortjener å stige opp av asken, er det dette.

=

TRAGEDIE: De triste restene av Furai-en. FOTO: Lee Brimble

Ferrari Enzo

Noen eksempler på flere av våre mest flaue øyeblikk

Den med Enzoen

Hvor: London

En eksklusiv dobbelttest av to av de mest etterspurte bilene som finnes. Et fotoopptak for omslaget, dagen før deadline, og ingen reserveplan. Og jeg hadde skrytt til alle om hvor egnet jeg var til å bedømme dette.

Ferrari Enzo mot Maserati MC12: Testen som selv ikke Ferrari og Maserati var i stand til å organisere - eller var villige til. En MC12 ble levert rett fra fabrikken til den lukkede testbanen vår.

Og deretter en telefon: Enzoen, som var på vei til opptakene, var påkjørt av en buss. Ikke med lakkskader og slikt, men nesten delt i to. Og avskrevet. Alle om bord var uskadde, men bilen var ferdig.

Det som deretter skjedde forbauset meg. Innen to timer fant art director Charlie Turner og jeg en annen Enzo, mot alle tenkelige odds. Masse organisering sørget for at to av de mest spennende bilene på den tiden møttes til holmgang. Og det viste seg å bli en minneverdig dag, full av hylende motorgalskap. Jeg er ennå ikke sikker på hvordan vi klarte det.

Ferrari Enzo

Den med GT-R og RS6...

Hvor: Isle of Man

Vi kjørte flere ganger forbi fotografen for å få bilde av fire biler sammen. Veien var avstengt, så vi kunne rygge tilbake. Fotografen ønsket mer fart, så jeg ville ha lengre tilløp. Jeg må ha trodd at Jason Barlow i en Audi RS6 Avant, bak min Nissan GT-R, var tankeleser. Det var han ikke. Han stoppet der vi hadde stoppet før. Så jeg rygget inn i ham.

Jeg ringte Nissan som minnet meg på at dette var den eneste GT-R i landet, og at den skulle vises fram for tusener av fans neste weekend. Jeg ringte Audi, og de sa det samme om RS6. Det vanvittig dyre karbonfiber-panseret til GT-R-en var ugjenkallelig sammenkrøllet. Støtfangeren i plast spratt tilbake til omtrent riktig form, og ingen av oss sa noe. Inntil nå.

=

RS6 vs GT-R

Den med Ferrari 575 Superamerica

Hvor: Monaco

To blondine-modeller er plassert i en Ferrari 575 Superamerica til to millioner, og fotografen og jeg går om bord i følgehelikopteret. Mens vi visper over Ferrarien, ser jeg en rusten Citroën BX på vei til Monaco.

Mens Citroënen nærmer seg, bremser jentene opp, og Ferrarien stopper. Den som ikke stopper er XM-en som måker inn i hekken på Ferrarien med et smell. Så blir det stille, bare avbrutt av piloten som mumler «merde».

Da vi ankommer åstedet, sitter blondinene på en rasteplass, og bruker en ødelagt Ferrari 575 SA som solseng. Føreren av Citroënen innrømmet skyld; kanskje på grunn av en åpnet flaske med rosévin i koppholderen.

=

Ferrari 575 Superamerica vs Citroën BX.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!