Banekjøring er - uansett hvor flink du er - like spennende som å jage en tiger som har tatt lommeboka di, og vi i TopGear er veldig heldige som får gjøre det. For noen uker siden var vi invitert av Bernie Ecclestone for å kjøre F1-banen i Monaco, og selv for en amatør som meg var det en storartet opplevelse.

Så igjen: Heldige gutter som vi er, har vi fått kjøre baner over hele verden i alt fra beskjedne stasjonsvogner til fullblods Formel 1-biler, og mens eventuelle skjulte racertalenter som jeg måtte besitte har vist seg å være utrolig godt gjemt og neppe vil komme fram i lyset, kan jeg med absolutt sikkerhet si at opplevelsen det er å kjøre på hvilken som helst bane, i enhver bil, alltid er herlig.

Men likevel vil jeg hevde at det å kjøre på en bane aldri er så rikholdig og med så stor dybde og lagvise avsløringer som kjøring under en handletur på en lørdag.

Nylig lånte jeg konas Fiat 500C for å foreta en handleekspedisjon til Cheltenham med de to døtrene mine. Og jeg kjørte rett inn i et kontinuerlig angrep, med mobbing og trakassering fra andre bilførere. Folk plaget meg bakfra, raste forbi den lille hvite Fiaten min, bråbremset foran meg, og fikk meg til å føle meg som et mobbet barn på en lekeplass.

En mann i en Peugeot presset meg mer eller mindre av veien da vi kom til byen. Til slutt svingte jeg inn på en parkeringsplass, redd for å komme i bråk med døtrene ombord, og så ham kjøre forbi. Han var feit og svett, med en lakserød golfskjorte, uten særlig mange naturlige fibre i seg. Han hadde sannsynligvis en ansvarsfull jobb. Noen ville kanskje til og med giftet seg med ham, tross utseendet og pondusen og svetten. Kanskje han var morsom eller noe sånt.

Men han hadde nettopp tvunget en annen mann med to små barn til å kjøre ut av veien og gjemme seg for hans idiotiske angrep. Jeg ønsket at forferdelige ting skulle skje ham da han kjørte forbi. Men ingen av ønskene ble oppfylt, fordi de var ganske spesielle og ville garantert ha kommet på nyhetene om de skulle skje i virkeligheten.

Da jeg kom hjem spurte jeg kona mi om hun jevnlig ble plaget og jagd rundt omkring når hun kjørte Fiaten. Niks, det skjedde aldri. Det viste seg at Mindy pusler rundt i den lille Fiaten i en lykkeboble, og ikke framkaller selv de minste bølger i motorhavet. - Men du forteller meg alltid hvordan en lastebilsjåfør nesten presset deg av veien, eller at en mann med kassebil raste inn foran deg? spør jeg. Jo, men bare med Range Roveren. Og aldri da hun kjørte Fiaten.

Jeg tenkte tilbake på morgenen, og lette etter en forklaring. Disse angriperne var alle menn. Og de var alle menn av en spesiell type: Store, skallete, svettete - veldig mannete, om du skjønner hva jeg mener. De kjørte van, eller BMW eller Mercedes, eller praktiske Peugeoter. Jeg var en annen mann, men jeg var i en liten, hvit Fiat med cabriolet. Og med to små jenter. Og så gikk jeg gjennom andre ganger da jeg hadde kjørt samme rute til Cheltenham uten å motta så plagsom oppmerksomhet.

Jeg hadde alltid brukt Range Roveren eller en annen stor, sporty eller aggressiv bil. Så dette var svaret: Førerne responderte på hele bildet. Ser de en mann som kjører i en mannebil; helt greit. Ser de en kvinne som kjører en typisk kvinnebil; kult. Men ser de en mann i jentebil, tennes det varsellys i hodene deres, og de angriper som forvirrede vaktbikkjer. Ser de en kvinne i hva de på sin neandertal-måte mener er en mannebil, gir den lille hjernen deres ordre om å slå, fordi de ikke forstår.

Image er egentlig alt der ute, så det fungerer også den andre veien.

Da jeg kjørte til en venn, var jeg tvunget til å kaste Range Roveren inn i en hekk da en Toyota Prius rundet en sving fra motsatt retning i flere millioner kilometer i timen. Mannen som kjørte den var sent i middelalderen, med sammenbitte kjever.

Jeg har lagt merke til dette med stadig flere Prius-førere. Kanskje de vet at hybridbilen deres blir sett på som puslete av mange, og dermed vil motbevise dette ved å kjøre med en grad av aggresjon som burde være forbeholdt stridsvognførere. Så innebærer dette at jeg nå, klok av skade, vil reagere overfor alle Toyota Priuser jeg treffer med at de er ute etter å kutte hodet av meg?

Etter å ha tenkt gjennom dette, har jeg kommet til at kjøreopplæringen ikke er omfattende nok. Jeg mener at vi bør få alt det lette med å behandle selve bilen unna først. Og deretter følge opp med et fire års psykologistudium.

Les også:

Tidenes råeste biltest av Range Rover Evoque

Slik er nye Porsche 911

Jaguars Porsche 911-killer

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!