Det sies at tiden går saktere når du er i ferd med å kollidere. Jeg kan fortelle deg med én gang at det er løgn. Tiden går ikke saktere, det er bare det at adrenalinet skjerper hukommelsen din, slik at du husker hver eneste lille smertefulle detalj av alle tabbene du gjorde før du måtte begynne å tenke ut mulige unnskyldninger. Slik var det for meg: Jeg ser det skarpe røde lyset som betyr at jeg bør gire opp fra tredje gir, vrir rattet mot høyre og føler straks at hekken begynner å skli ut mot venstre. Jeg styrer imot og tenker at dette store hjulutslaget sikkert ser ganske heroisk ut utenfra. Jepp. Jeg er en slags gud bak rattet ...

Piggene i dekkene begynner å tygge seg inn i sykkelskjermene av karbonfiber med en lyd som når du kaster grus inn i en plastbøtte, og på like kort tid som det tar meg å hyle som en skremt treåring skjønner jeg at rattet ikke kan dreies lengre mot høyre. Bilen er fortsatt i rotasjon, og bakhjulene snurrer fortsatt et godt stykke inn i turbomotorens rødmarkering i tredje gir - det må tilsvare minst 170 km/t. Jeg prøver å snu hodet omtrent i samme retning som bilen nå er på vei, men hjelmen er så hardt holdt på plass av nakkestøtten at jeg ikke kan se hva jeg kommer til å treffe. Det jeg kan se, er kanten på en fjellvegg som suser forbi, litt av himmelen rammet inn av fjelltopper og en fotograf som lager en liten O med leppene mens kameraet henger glemt langs siden på ham. Jeg har ingen mulighet til å hente inn dette igjen, så jeg begynner å tenke ut unnskyldninger.

I det samme treffer jeg en veldig myk snøfonn i litt under gangfart. Den har samme konsistens som en nypisket sky, og det går opp for meg at panikkutbruddet mitt muligens var litt unødvendig. Bakhjulene spant kanskje i en fart som ellers hadde medført at jeg kunne ha blitt smurt ut over landskapet som en ekspresjonistisk vinterscene malt av Banksy, men den faktiske farten var nok nærmere 70 km/t. Jeg er jo på en isbre, og selv med piggdekk spinner bakhjulene konstant og frenetisk. Etter å ha tatt en full 360-graders svingom traff jeg omgivelsene med omtrent samme kraft som en litt irritert kattunge med akutt blodmangel. Jeg legger inn andre gir og loser biler sakte ut av fonna, mildt imponert over at jeg ikke har kvalt motoren og at Sölden-isbreen i Østerrike nå har en detaljert avstøpning av den nye KTM X-Bow R med drøyt 300 hk. Ja, nevnte jeg ikke at jeg sitter i en spesialbygd, racingpreppet KTM? På en isbre 3000 meter over havet? Ikke det?

top gear tom ford ktm x-bow r=

I BAKKEN: ""Å kjøre den opp en isbre er som å be Usain Bolt spurte på en tilta skøytebane. I stripperhøye stiletthæler"" © Justin Leighton

top gear tom ford ktm x-bow r=

LETTVEKTER: I X-Bow R er vekt et prioritert tema. Her er det karbon så langt øyet kan se. © Justin Leighton

Det er merkelig hva du kan glemme når luften holder en temperatur på minus 18 grader, slik den blir angitt på det digitale dashbordet i denne bilen uten ABS eller antispinn, men med samme bakkeklaring som en litt kortbeint skilpadde, og du er halvveis oppe i en skibakke der du gjør ditt beste for ikke å havne rett i plogen på en stor brøytebil. Det skal nevnes at bare det å komme seg hit i det hele tatt var så skummelt at det har gitt meg forbigående hukommelsestap, fordi jeg måtte konsentrere meg steinhardt om å kjøre i en noenlunde rett linje med nesa i omtrent riktig retning. Det kommer av at denne nyeste utgaven av X-Bow, kalt R, i utgangspunktet er helt spektakulært uegnet til alpine aktiviteter. Den har fortsatt Audi-motor, men nå fra S3, og den skyver ut litt over 300 hk. Å kjøre den opp en isbre er som å be Usain Bolt spurte på en tilta skøytebane. I 15 cm høye stripperhæler av gjennomsiktig plast.

Denne KTM-en har selvsagt ikke noen frontrute (men det blir interessant nok ekstrautstyr fra 2012), ingen dører og ikke noe varmeapparat. Jo, det er faktisk et varmeapparat i bilen, men i akkurat dette eksemplaret er det ikke koblet til. Hvis jeg er tynnkledd nok til å merke det, kommer jeg uansett til å være død om en times tid. Men nye X-Bow har en haug med forandringer som ikke nødvendigvis er så lette å få øye på. Selvsagt er den sentrale strukturen og de fleste av bitene rundt den stort sett laget av karbonfiber, noe som er imponerende nerdete, men den nye motoren er senket og montert rett i rammen, slik at denne R-en er enda mer fartsorientert enn før. Det er mer følelse i rattet og større føling med hva som skjer under setet. Standardutgaven har en liten grad av «trygg» understyring, men den er skrudd enda lengre ned her, selv om det er vanskelig å definere hvor grensene vil gå på sommerføre - her kjører vi med vinterdekk på veldig isete asfalt. Men gassresponsen er forbedret, og det samme gjelder motorens generelle oppførsel på vei gjennom turboskyvet. Så selv om du fortsatt får et mektig dreiemoment og et tilsvarende spark i ryggen, er det hele en anelse lettere å kontrollere enn før. Det kommer særlig godt med på is.

top gear tom ford ktm x-bow r=

KLOSS HOLD: Dette er altfor nært fotografen. Altfor nært! © Justin Leighton

top gear tom ford ktm x-bow r=

KALD TYPE: Se på de øynene. Jeg har nettopp vært gjennom et veldig ynkelig krasj. © Justin Leighton

Utenpå har småvingene og spoilerne formert seg - fronten har fått noen veldig DTM-aktige flaps og «tenner», og den høye hekken har fått et stort serveringsbrett i to etasjer. Alt dette gjør X-Bow i stand til å levere skikkelig marktrykk i relativt moderat hastighet. Hvis du stirrer på den for lenge begynner den å minne om en sint, futuristisk kinesisk drage, særlig med denne stripete lakkeringen. Men det er kanskje bare meg? Det var altså veldig kaldt.

På veien hit putret vi stille og rolig gjennom østerrikske Tirol og inn i Ötztal-Alpene, og X-Bowen er mer enn myk nok til å håndtere hullete og kvisete veier uten å gi deg følelsen av å kjøre med rendyrkede racingfjærer. Den føles også stram som et trommeskinn, og du hører ikke den bakgrunnslyden av knirking og skrangling som ellers er vanlig i denne klassen av superlette biler. Hele greia føles mye mer moden enn for eksempel en Caterham - men det har sin pris. Det er ennå ikke klart hva R-en kommer til å koste, men med tanke på at en karbonisert Clubsport lett kommer opp i 850 000 kroner, skal vi nok ikke vente nevneverdig med vekslepenger på en million. Og det er før avgifter i England. Men på den annen side: Når man har kommet seg godt på plass nede i setet er det enkelt å nyte denne KTM-en uten å anstrenge seg. Her er det alburom og bredde, og det kraftige og kantete karosseriet gir samtidig en følelse av sikkerhet. Ja, man begynner nesten å tro at man kan overleve et krasj.

Jeg gjør mitt beste. Første gir i oppoverbakken ut av Obergurgl gir uunngåelig hjulspinn, andre gir betyr at enda mer av bakhjulenes anstrengelser går til spille og fører til en liten sladd. Girskiftindikatoren blinker sint og inntrengende rødt, og tredje gir øker bare pendelbevegelsen og sannsynligheten for et endelig krasj. Fjerde har samme effekt, helt til hjernen får overtaket over egoet mitt og tvinger meg til å slippe opp. Jøss, dette går lett og kjapt nå - tenk da bare hvordan det må være på en bane. En varm bane. Med noe som kan minne om veigrep.

Vinterdekk har sine begrensninger, men bilen føles allerede stabil og presis. Dette ser lovende ut, tenker jeg, mens jeg speider etter enda en stripe med forholdsvis tørr asfalt. Så ser jeg at veien slutter i et slør av hvitt. Vi krysser grensen mellom asfalt og ren snø - riktignok ryddet av en brøytebil - og jeg innser at motorkrefter kan komme til å være helt ubrukelige der jeg nå er på vei.

KTM-en har ingen bakkeklaring, så enhver hump og bakketopp løfter bare fronten (og forhjulene) opp fra bakken, slik at X-Bowen blir lite annet enn en fryktelig dyr og grenseløst overdrevet kjelke. Mønsteret i vinterdekkene tetter seg til umiddelbart, og tislutt sitter jeg og styrer med den énfingrede, trege, konstante bevegelsen fram og tilbake med rattet som vi kjenner fra femtitallets filmer. Rattet står aldri stille, selv når vi skal rett fram. Selv ubetydelig bruk av bremsene krever nøye planlegging, på samme måte som en vogntogsjåfør må ha alle hjernens varselsystemer i høyeste beredskap. Det er her man innser viktigheten av lette gasspådrag og heel-and-toe-kjøringens svarte kunst. På vinterføre er alt forsterket, og det gjelder dobbelt opp i en bil som KTM-en. Spark inn bremsene, og du kommer bare til å låse hjulene og skli i den retningen fronten peker. Gir ned uten å være forsiktig nok, og du fremkaller trøbbel i kraftoverføringen og en uventet sidebevegelse når bakhjulene ikke klarer å komme ned i hastighet like kjapt som girkassen. Du lærer deg å bruke hælen og tærne til å tilpasse motorens turtall til girskiftet, ellers ender du opp med nesa i feil retning. Hele tiden.

top gear tom ford ktm x-bow r=

MANNDOMSPRØVE: Rattet står aldri stille, selv når vi skal rett fram. Selv ubetydelig bruk av bremsene krever nøye planlegging. © Justin Leighton

top gear tom ford ktm x-bow r=

VERDT ET FORSØK: Forsøkene på å be ble bedømt som «litt pysete, kanskje» © Justin Leighton

Denne finurlige bruken av pedalene skal vise seg å medføre visse vansker når du har på deg digre støvler og tre par sokker, pluss varmesåler som kjærlig forstyrrer knoklene og senene i foten. Enda mer bekymringsverdig er det at du egentlig ikke kan kjenne føttene dine i det hele tatt. På vei opp mot breen føles det som om lemmene mine har avgått ved døden. Slikt gir normalt grunn til bekymring, men akkurat nå er jeg mer opptatt av at jeg ikke har noen følelse i deler av ansiktet. Og jeg liker det ansiktet, det er kjempepraktisk å ha. Det hadde vært litt ergerlig å miste det. På tide å komme seg ned fra løypa - dagslyset svinner.

Før vi har fått tid til å foreta retretten, faller mørket på med den alpine skarpheten som kan ripe glass, og vi trekker oss tilbake fra bakken. Jeg har vært lur nok til bare å ta med et kraftig sotet hjelmvisir med seriøs speileffekt - perfekt til bilder, litt verre enn ubrukelig en natt der du helst vil ha en slutt på at den superkalde stormen prøver å spise fjeset ditt og du ikke kan se hvor du kjører. Hvis du da åpner visiret i navigasjonsøyemed, fryser tårene fast i øynene og kulda biter deg i kinnene så hardt at de senere på kvelden utvikler blemmer og sår, slik at du blir seende ut som en halvstekt tunfiskfilet. Her skal du få et råd: Ikke smør antiseptisk krem på blodig hud rett under øynene. For det første svir det som bare pokker, for det andre kommer du til å få noe av kremen i øyet, slik at du snubler halvt blindet ut fra badet, plasserer foten i hjelmen som ligger der og faller gjennom dørene til klesskapet mens du hyler som en liten jente. Men det er en annen historie.

top gear tom ford ktm x-bow r=

SKIVEBOM: Er det -18 det står? Men jeg har jo bare med meg shorts . © Justin Leighton

top gear tom ford ktm x-bow r=

ALT I EN: Multifunksjonsdisplayet er bilens hjerne. Her vises all nødvendig info. © Justin Leighton

Neste morgen angriper vi selve breen. Vi snor oss opp til veisperringen og setter på vårt hemmelige våpen: pigger. Vi har lånt dekk med Monte Carlo-pigger (kortere enn Sverige-pigger, lengre enn lovlige pigger) av et vennligsinnet rallyteam, og de er snart montert på X-Bowen. I temperaturer under null er det fint med hjul som bare festes med en senterbolt. Forsvarlig kledd for anledningen stormer vi opp den isete veien til heisstasjonen gjennom en tunnel boret gjennom fjellet - der piggene mot den tørre asfalten spruter gnister som døende ildfluer - og ut på isbreen akkurat idet solen går opp. Utsikten hadde sikkert tatt pusten fra meg hvis jeg hadde hatt pust igjen. Solen maler landskapet i livlige toner av oransje mens den klorer seg opp over dalsiden. Snøen rundt oss er fagert blå, KTM-en ser ut som om den kommer fra en annen planet. Vi stopper opp litt og ser etter livstegn rundt oss. Ingenting. Hele området er innhyllet i en dyp stillhet. Det er så stille at man nesten hører solskinnet plaske over breen som et ildfullt tidevann. Foran oss ligger det en diger skråning som fører opp til selve slalåmbakken, og stupene er sikret med store snøfonner. Det hadde jo vært uhøflig ikke å prøve ...

Og slik er det jeg befinner meg i denne 300-hesters KTM X-Bow R på piggdekk på vei opp en skibakke klokka seks om morgenen, mens jeg legger meg forover i setebeltene for liksom å hjelpe til. Jeg spinner stadig lengre oppover i traseen under stolheisen, men snart blir det for vanskelig. X-Bowen brøler fortsatt lykkelig, takket være turboen, men med ingenting annet enn snø og atter snø under hjulene, må selv piggdekkene se seg slått. Vi sukker og innser at vi har tapt. Men vi gliser bredt på vei ned igjen. Hvem skulle ha trodd det.

Les også:

Norges kaldeste biltur

Se flere spennende saker fra Top Gear her

Full nakenhet i Pirelli-kalenderen

Derfor mister nordmenn lappen

Slik får du billigere drivstoff

top gear tom ford ktm x-bow r=

RASFARE: Høylytt sportseksos kan fremkalle snøskred. Oisann ... © Justin Leighton

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!