Jeg har bitt meg merke i at mitt forhold til kjøtt er i endring. Den store linjen er at det går fra mye til mindre.

Det er ikke resultat av en bevisst prosess, men beveget av preferanser. Og jeg tror jeg har gått igjennom, eller er midt i, en klassisk smaksbevegelse. Da jeg var barn, det vil si under 20 år, spiste jeg ikke mye grønnsaker. (Tross mange år med lite grønt er jeg sunn og frisk. Selv med det i bakhodet, forsøker jeg av all kraft å få guttungen til å spise mer grønt - og jeg lurer han på denne måten).

Spiste ikke fisk

Jeg spiste heller ikke mye fisk. Det gikk mest i fiskepinner (du lager dem lett selv), fiskeboller i hvit saus og fiskekaker. Av og til var det ihjelkokt torsk med smeltet smør og gulrøtter - som alle kjenner igjen, men det var ikke akkurat fest da det ble satt på bordet.

Om jeg får torsk med poteter, gulrøtter og smør i dag har pipa en annen låt (med mindre den, så klart, er ihjelkokt, se hvordan du unngår det). Nå synes jeg det er supert!

Og det er, i motsetning til fleskepannekaker, ikke fordi det er nostalgisk, og ikke, som med rakefisk, fordi jeg har vent meg til det. Det er fordi jeg, nå, plutselig, mange år senere har begynt å like det. Faktisk foretrekker jeg trukket torsk framfor kjøtt. Ikke alltid, men oftere og oftere.

Ligner på "voksne"

Jeg begynner å ligne på "de voksne". De som valgte fisken på menyen, frivillig. Det var komplett uforståelig for en pjokk som med største selvfølge bestilte biff og koteletter med pommes frites.

Grønnsaker og fisk er vanskelig for barn. De kan ikke få noe bedre enn pasta carbonara - en rett med bacon og pasta og ikke noe grønt i mils omkrets.

Når jeg dekker et bord med småretter, som jeg har for vane, har jeg altså sett at kjøttet stadig tar mindre plass. Det har også tatt litt andre former. Jeg spiser gjerne skinke, så dyre jeg har råd til. Men, det andre er mer oppsiktsvekkende. Jeg spiser stadig mer rått kjøtt.

Carpaccio, heter det

Jeg spiser det som på menyer i inn- og utland kalles carpaccio. I sin enkleste form er det ikke noen stor forskjell på min, idiotens eller huleboerens variant. Dette er rått kjøtt.

Det finnes muligens noen strengere definisjoner enn andre. Skal carpaccio alltid være skiver? Eller holder det med at det hakket?

Navnet carpaccio er opprinnelig en referanse til den uvitende, italienske maleren Vittore Carpaccio. Retten ble, etter sigende, oppfunnet på Harry's Bar i Venezia. Grevinne Amalia Nani Mocenigo var på besøk. Og legen, som var veggis, mente hun bare skulle spise rått kjøtt. Det fikk hun, med litt sennepssaus. Og da var, mente barinnehaveren, at fargene var slående like med de på bildene til Carpaccio - og dermed var navnet gitt.

Du kan lage carpaccio av hva som helst, men svinekjøtt og kylling styrer de fleste unna. Vilt funker fint (den her med hjort, for eksempel), men det vanligste er storfe (oksekjøtt).

Noen liker å fryse kjøttet først for å sikre seg mot bakterier. Det gjør ikke jeg og det har gått fint så langt.

Oppskriften, om du trenger en, finner du nedenfor.

Jeg liker å lage mange, små firkanter som jeg har litt forskjellig på. I Madrid fikk jeg plutselig en med sesamolje på og det likte jeg godt. Ellers er litt nyrevet parmesan, en skive reddik, hakket sylteagurk og eggeplomme noen av veldig mange muligheter.

Erik Hannemann

Sjuves carpaccio

Det er rått enkelt.

Ingredienser:

100 g storfe kjøtt, (alt fra flatbiff til indrefilet)

salt

parmesan

reddik

Høyde (px): Bredde (px):

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!