Skadet i trafikken

I løpet av sekunder ble fremtidsdrømmene knust

Pernille er ikke bitter på sjåføren.

ALTERNATIV VEI: – Så ble jeg ikke sykepleier, men kanskje hjelper jeg flere gjennom frivillig arbeid enn det jeg ville gjort på en avdeling.

ALTERNATIV VEI: – Så ble jeg ikke sykepleier, men kanskje hjelper jeg flere gjennom frivillig arbeid enn det jeg ville gjort på en avdeling. Foto: FOTO: Anne Elisabeth Næss

Publisert Oppdatert

Hun har valgt å se positivt på livet.

– Jeg kan kunsten å ha det fint, sier Pernille Villekjær (33).

Fremtidsplanene

Da unge Pernille får jobb i hjemmesykepleien, vet hun det: Det er sykepleier hun vil bli. Hun trives så godt når hun kommer hjem til folk, når hun hører historier og kjenner at hun betyr noe.

Hun er 23 år og står på terskelen til sitt voksne liv. Pernille er nesten ferdig med sykepleierutdannelsen, hun er forlovet med Ronny og full av forventninger.

Dagen det skjedde

Så er den skjebnesvangre dagen der. 11. mai 2006 setter Ronny seg i passasjersetet i den raske, nyimporterte bilen til kameraten. Pernille setter seg bak, der er det ingen nakkestøtte.

Hun fester beltet. Det går altfor fort, og minutter senere smeller det. Blodet strømmer, bilen ligger på hodet, Pernille må skjæres ut. Hun er skalpert, ryggen er brukket på to steder, én lunge er knust, den andre er punktert, og kjeven er ødelagt.

Pernille husker ingenting. Først under rehabiliteringen på Sunnaas kommer svake minner.

Hvordan måles dødsangst?

Hvor full av frykt er hun i 130 kilometer i 50-sonen?

Pernille har et slags bevis: Metallet på pungen hun holdt i hånden sekundene før ulykken, er bøyd.

Ordene går ikke inn

Et halvt døgn etter ulykken hører Pernilles mor Liv Villekjær (61) ordene som ikke når henne.

– Sjansene er uvisse, sier legene på Ullevål etter den tolv timer lange operasjonen.

– Det var som om de snakket til noen andre. Jeg oppfattet ikke innholdet, ordene var bare noe noen sa. Jeg blokkerte, skalv, bet meg i tungen for ikke å gråte, forteller Liv.

Senere kom tårene når det så ut som om datteren hadde det vondt. Samtidig var det liksom en annen som lå der i sykehussengen.

Hver gang de kom kjørende fra Østerdalen mot Ullevål, kom kvalmen hos Liv. I dag er hun imponert over datteren.

– Pernille har alltid vært sterk, og jammen får hun det beste ut av livet. Hun gjør nytte for seg, og jeg tror mye av nøkkelen ligger der – i å hjelpe andre.

– Som Pernille har heller ikke jeg vært bitter på sjåføren. Aldri.

Å velge det gode

Pernille myser mot sola over Mjøsa og smiler forsiktig.

– Er det ikke vakkert?

Blå himmel, summende bier, leken innsjø, gress så grønt som bare gress kan bli. Vakkert – jo visst. Men kan man virkelig velge det gode etter at elendigheten har rammet drømmen og helsen?

– Ja, jeg går aktivt inn for å ha det bra. Å dvele i sinne og bitterhet tar krefter, og det er krefter jeg trenger til å se lyspunktene.

Pernille er aktiv i Personskadeforbundet og andre foreninger, og i sitt frivillige arbeid treffer hun mennesker med mørke skjebner.

– Mange er bitre og sinte. Håpet ligger i å kjenne at man kan bety noe for andre – lite eller stort.

Viktig avspenning

– Jeg har hatt og har fortsatt mye smerte, og i perioder har tankekjør gjort det vanskelig å sove. Jeg planlegger å bli eldgammel, så jeg unngår medisiner og smertestillende. Hvis jeg «bruker opp» effekten av piller nå, hva skal jeg da gå på med årene…?

Tallet på drepte i trafikken

135 personer mistet livet i trafikken i 2016, viser foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er 18 flere enn i 2015. Antall drepte i trafikken har gått nedover de siste ti årene. Tallet på hardt skadde i trafikken er vesentlig høyere enn på de som mister livet.

Pernille ler og kikker mot Mjøsa. Sammen med mannen Ronny og sønnen Jasper (6) bor hun i Hamar.

Når kvelden kommer og tankekjøret hindrer søvnen, hører Pernille på lydbånd med avspenningsteknikker.

– Jeg har lært metoder og funnet verktøy. Livet ble hardt, men gode øyeblikk kommer hele tiden. Jeg ser dem. «Mamma », roper sønnen min og løper mot meg. Han nusser meg på kinnet og sier at han er glad i meg. Tenk at jeg får oppleve det! Yndlingssitatet mitt går slik: Livet er kanskje ikke den festen vi håpet på, men mens vi er her kan vi like godt danse.

Knuste drømmer

Sykepleier, minst to barn, reiser, menneskemøter, opplevelser – livet slik det ble, speiler ikke hennes unge forventninger.

Men Pernille tror at om noen av de tre i bilen skulle rammes, var det best at det ble henne.

– Mannen min er en mer utålmodig type, smiler hun.

Det er mannen Ronny Aamodt (37) enig i.

– Pernille er sterkere psykisk, jeg hadde nok krøpet lenger ned.

Han tenker med gru på de første ukene etter bilulykken, da han satt alene hjemme i redsel og uvisshet. Stundom tenker han på skillet mellom livet før og etter.

– Det er hardt for henne ikke å kunne jobbe, så det imponerer meg at hun ikke gnager på ulykken og bruker den som unnskyldning i livet.

Ingenting å tilgi

– Så ble jeg ikke sykepleier, men kanskje hjelper jeg flere nå gjennom frivillig arbeid, er Pernilles positive vinkling.

Tilgivelse? Hun legger skjerfet rundt seg og tar en slurk av kaffen.

– Klart det er ergerlig at andres dårlige valg gikk ut over meg. Men det er ikke så mye å tilgi. Jeg har sortert tanker og følelser: Ulykken skjedde. Jeg tok en annen dør i livet. Så ble det ikke to barn, det er en sorg. Da Jasper vokste, innså jeg gradvis min begrensning. Om jeg må ha to barn for å få et vellykket liv, og det går utover familien, blir det feil.

– Men, sier Pernille og får blikket fullt av tanker.

– Da det nylig var avslutning i barnehagen, slo tanken meg: Det er siste gang! Jeg kjente følelsen av tap.

Prisen å betale

Da Pernille traff Ronny på et vorspiel halvannet år før ulykken, var det som å finne veien hjem.

– Ronny er en fantastisk mann. Følelsene har blitt enda sterkere etter ulykken, vi deler noe avgjørende. Dessverre går mange forhold fløyten etter en skade som den jeg fikk.

Gjøremålene hennes må tilrettelegges for å forebygge smerte. Når hun nå blir intervjuet, krever det mye av henne.

– I morgen må jeg ta det rolig.

Ordene flyter fint, men når servitøren avbryter og spør oss om mer kaffe, er det krevende for Pernille. Hun må gjenfinne ordene – ord som går omveier etter hodeskaden.

Tilpasning

Hun var så optimistisk og så for seg full jobb måneder etter ulykken.

– Jeg forsto ikke omfanget av skadene, og skjønte ikke hvorfor jeg hadde så vondt i hodet. Jeg var sliten og amper, sier hun.

- Jeg har tenkt på døden, men ikke fryktet den. Sånn sett kan jeg føle at jeg er et annet sted i livet enn mine jevnaldrende. Mine spørsmål er andre enn deres: Om døden, og om det faktum at jeg aldri mer kan jobbe som før, reflekterer Pernille.

- Jeg forventer ikke at verden skal tilpasses meg. Det er enklere at jeg tilpasser meg den.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag