KOMMENTAR:

Jeg var ingen. Jeg hadde ingenting. Ble jeg liggende på sofaen stort lenger, ville jeg råtne, eller i alle fall utvikle et liggesår. Lyden av pusten til Storm som lå bekymringsløst ved siden av meg på gulvet var det eneste jeg kunne høre. Vi skulle bli liggende slik frem til jeg i halvfire tiden tuslet inn på kjøkkenet for å lage middag til mamma, pappa og Thea som kom hjem klokka fire. 

Turene med Storm og kokkeleringen på kjøkkenet var høydepunktene i livet mitt etter jeg fikk prolaps og flyttet hjem.

Jeg var blitt en unormal nittenåring. Jeg jobbet ikke, trente ikke, festet ikke, studerte ikke - jeg bodde hjemme hos mamma og pappa. Jeg foretok meg forsvinnende lite. Selv noe så enkelt som å dra på kino kunne jeg glemme. Ei heller turte jeg å dra på kjøpesenteret fordi jeg aldri visste med sikkerhet når de smertestillende tablettene mistet sin virkning.

Jeg tok puten som lå ved føttene mine og la den under knærne. Det var en fin måte å avlaste ryggen på, hadde fysioterapeuten sagt. 

Vilde Bratland Hansen

  • 22 år
  • Blogger på www.vildebhansen.blogg.no
  • Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant. Kommer med bok i april.

- Har du prøvd slyngetrening?

Tanken på å være sosial gjorde meg kvalm. Hver gang jeg var sammen med andre enn familien, var jeg nødt til å ta meg sammen. De ilende smertene nedover beina som gjorde at jeg mistet følelsen i tærne fulgte meg overalt.

Til og med dagen før, da jeg var på butikken for å kjøpe inn varer til middag ble jeg minnet på det. Jeg stod der og plukket tomater da min tidligere gymlærer dukket opp foran ansiktet på meg. 

- Hvordan går det med ryggen? Er du tilbake på banen snart? 

Det boblet innvendig. Likevel rakk jeg å minne meg selv på at hun spurte fordi hun brydde seg og jeg ga henne mitt innøvde svar. 

- Der går litt bedre. Men det er vanskelig å si hvor lang tid det tar. 

Jeg knøt leppene sammen. Følte meg falsk siden ingenting tydet på at jeg nærmet meg en utvei av dette marerittet. 

- Huff. Noe ordentlig drit det der, sa hun. 

Mitt andre innøvde svar. - Jepp, det er noe dritt å skade ryggen. Alt henger liksom sammen med den. 

Så kom det obligatoriske rådet fra motparten. 

- Har du prøvd slyngetrening? Mannen min hadde prolaps for noen år sia og hadde fin effekt av det. Slyngetrening og lange turer i skogen. 

Jeg hadde prøvd slyngetrening. Jeg hadde prøvd alt.

Jeg tvang meg selv til å gå en time i skogen hver eneste dag. Jeg trente de små magemusklene i slynge slik jeg ble fortalt, jeg gjorde hver eneste fuckings øvelse jeg hadde fått av fysioterapeuten, jeg hadde prøvd yoga og jeg gikk på akupunkturbehandling.

Uken før hadde jeg til og med prøvd kjerringrådet som gikk ut på å legge en muskatnøtt i baklomma for å forhindre isjiassmerter nedover beinet. Det var ingenting som hjalp. 

Det verste

Etter samtalen med gymlæreren slo jeg fast at det var best å holde seg hjemme. Forholde meg til familien, til turene med Storm som aldri stilte spørsmål. 

Å se på håndballtrening var det verste. Idet jeg så jentene på banen ble jeg minnet på hvordan relasjoner sakte, men sikkert blir utvisket i et miljø som krever at man er der på daglig basis. For det andre ble jeg minnet på hvordan jeg et par måneder tidligere selv løp på parketten og følte av jeg svevde på toppen av livet. 

Alle bekymringene

Mine gjentatte forsøk på å gjøre noe fornuftig der jeg lå på sofaen var alle mislykket. Så fort jeg satte øynene mine i en bok, falt jeg ut før jeg hadde begynt. Tilsvarende dersom jeg ga en TV-serie en sjanse. Alle tankene og bekymringene kom i en voldsom strøm som gjorde det vanskelig å konsentrere seg.

Tenk om jeg skulle bli liggende for alltid? Tenk om det var slik livet mitt skulle bli. Tenk om jeg skulle bli håndballtalentet som endte opp alene og bitter med en alvorlig ryggskade? Det eneste jeg ville var å spille håndball. Føle at jeg var på vei et sted. 

Skrekkhistoriene

Jeg dro opp iPhonen fra lommen på joggebuksa og gikk rett inn på søkemotoren på Google. Trykket på den tomme boksen. "Prolaps i ryggen tips" stod øverst på lista over nylige søk. Jeg trykket. Jeg slukte alt. Balansen mellom hvile og aktivitet. Hvordan varmekilder kun var en kortvarig løsning mot nervesmerter. Skrekkhistoriene - de som skrev på prolapsforumet at de hadde vært gjennom sju operasjoner uten bedring.

Mamma og pappa hadde bedt meg holde meg unna sidene og jeg navigerte meg unna Safariappen.

Instagram ble det neste. Det første som dukket opp var et eksotisk bilde av en venninne som befant seg på reise. Hun skrev at hun nettopp hadde besteget nabofjellet til Machu Pichu. Hun var kun en av mine jevnaldrende som var ute i verden.

Alle andre enn meg gjorde meningsfulle ting og var på vei fremover i livet. Noen reiste jorda rundt, andre surfet i Australia eller levde studentlivet på BI. De hadde dagen derpå sammen mens jeg lå på sofaen og viet livet mitt til ingenting. 

Lyden av ingenting

Raseriet vokste i meg. "Fy faen i helvete!" Jeg skrek så høyt at Storm skvatt til. Jeg slo hardt i sofaen før jeg gjentok skriket. "Jeg er så jævla lei." Storm stirret uforstående på meg mens han skakket på hodet. 

Det høye skriket ble raskt erstattet med lyden av ingenting. Stillheten som lå i huset hver eneste dag. Stillheten som gjorde meg gal.

Stillheten jeg mandag til fredag var vitne til i åtte timer. På grunn av ryggen min.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!