Det er 29. juli 1989. Ali nynner mens han stryker skjorta si i stua. Han skal på bursdagsparty til en god venn. Kjæreste og samboer Elisabeth står i dørkarmen og betrakter ham med et varmt smil. Jenta fra Sunnfjord har funnet sitt livs kjærlighet i den lune og hjelpsomme pakistaneren. Hun er så vakker som bare en 23-åring kan være, og så lykkelig at det sprenger i brystet. Det sprenger i magen også. Hun er sju måneder på vei med deres andre barn.

Eldstejenta Marium på 11 måneder kan både si mamma og pappa, og snart kan hun gå selv. Enn så lenge har hun to par hender å holde i.

Heldig med kjæresten

Paret leier en liten leilighet i Oslo. Elisabeth er nettopp ferdig med hjelpepleierskolen, Ali er kokk på en restaurant i Bogstadveien. Han er en som har oversikt over alt, og har bestandig tid til andre. Ofte kommer de innom ham fra jobben for å spørre om hjelp eller råd. Elisabeth tenker på hvor heldig hun er som har en så snill og god kjæreste.

De møttes første gang tre år tidligere, i trappeoppgangen ved leiligheten hun leide; hun var nyinnflyttet student i hovedstaden. Hun ble bergtatt ved første blikk.

Det tok tid å bli kjent. Hun var sjenert, og han var ekstremt høflig. Men det ble dem! Nå skal de snart gifte seg – og deres andre barn skal snart komme til verden.

Hvit skjorte for siste gang

Hun stryker over magen. Ali smiler det varme, gode smilet som sier alt. Han setter fra seg strykejernet, og tar den nye, lyse, dyre skjorten på. Han liker pene klær, men kjøper aldri for mye. Som på de fleste områder i livet sitt har han god kontroll og oversikt, også på økonomien.

Alle vennene, familien og foreldrene særlig, elsker ham. Hvordan kan man ikke elske en så god mann? De lo så de falt i snøen da de prøvde å lære ham å gå på ski på hytta med familien.

Han har stått i timevis og malt hus sammen med svigerforeldrene om sommeren, og å se ham med datteren får alle til å smile. Elisabeth beundrer den vakre mannen i stuen. Hun vet ikke at før det blir ny dag, skal den lyse skjorten hans bli farget dypt mørkerød.

Pass godt på Marium

Elisabeth velger å bli hjemme denne kvelden, mens Ali drar i bursdagsparty. Hun følger ham glad et stykke ut i sommerkvelden. De snakker om hvor høyt de elsker hverandre, sånn som de liker å gjøre. De kysser før Elisabeth snur barnevognen hjemover igjen.

«Du må ta godt vare på deg selv, og pass godt på Marium», sier han.

Hun stusser over ordene. Vel var mannen hennes ekstremt omsorgsfull, men... Visste han et sted langt der inne at de aldri mer skulle få se hverandre igjen? At dette var siste gang han kysset henne, og vinket til lille Marium?

Den mørkeste natten

På vei hjem fra festen går Ali sammen med sin bestevenn Nawaz og hans norske kjæreste, en annen pakistansk venn og to norske venninner. Rådhusklokken slår tre slag. De er muntre og har hatt en vellykket feiring.

De tar av fra Karl Johans gate og inn i Universitetsgata. En ung, polsk mann kommer mot dem og sier han vil slåss. Ali og Nawaz er kjent for å roe ned andre og unngå konflikter. De prater rolig og sier de ikke vil ha bråk.

Så skjer alt veldig fort. Polakken trekker kniv og hugger vilt mot de to pakistanerne. Folk kommer til. Nawaz’ samboer hører flere rope «Kill them! Kill them!». Gaten koker, Ali og Nawaz forsøker å komme seg unna, men de har mistet for mye blod og har ikke krefter nok.

Senere denne natten blir begge erklært døde. Ali døde av to knivstikk på 13,5 og 8,5 cm rett inn i hjertet. Ett i brystet og ett i ryggen. Også bestevennen døde av hogg i hjertet.

En ny dag

Hjemme i leiligheten våkner Elisabeth av solen som stikker innunder gardinene. Strålene treffer de nye klærne de har kjøpt til bryllupet. De henger på hver sin side langs skapdørene, så de kan se dem hele tiden. Og glede seg. Hennes kjole er lys, champagnefarget og med hundrevis av bittesmå perler. Hans dress er sort med litt mørkeblått i.

Hun har våknet flere ganger den natten, og stusset på hvorfor ikke Ali har kommet og lagt seg inntil henne. Han pleier alltid å komme hjem i rimelig tid når han er ute. Hun har en vond følelse i magen. Kler på Marium og triller bort til Nawaz og kjæresten. Der står alle lysene på. Hun puster lettet ut – der er de selvsagt, alle sammen!

Alt i henne blir blytungt igjen da ingen åpner døren. Den vonde følelsen hun har forsøkt å dytte bort. Hun går hjem. Klokken 11 ringer politietterforsker Leif A. Lier på døren. Han har fått det tyngste oppdraget. Elisabeth får det tyngste budskapet.

Var levende død

Hvordan kan et menneske leve videre og reise seg etter noe slikt? Vi treffer Elisabeth Gallerfoss (49) på Bryggen i Bergen. 26 år er gått siden hun mistet sin elskede i det som regnes som ett av Norges første rasistdrap.

– Gråten kan overta hele livet om man ikke klarer å tenke positivt, sier Elisabeth.

– å tenke positivt er ingen tom frase eller klisjé. Det virker, og er viktig for å leve videre etter stor sorg. Jeg var en levende død lenge. Ofte måtte jeg klype eller slå meg selv i kinnene for å vite at jeg faktisk var her, forteller hun.

Hun har gitt ut bok om livet sitt, «Kill them! Kill them! Blodige tårer.....».

Med den ønsker hun å hjelpe andre som står fast i sorg og traumatiske hendelser. I boka har Elisabeth skrevet om hva som skjedde den grusomme natten, og veien videre etterpå. To små barn var blitt farløse.

Også små barn sørger

Lenge etter at Ali ble drept, løp lille Marium til døra hver gang hun hørte at noen var i ferd med å åpne den. Hun håpet det var faren. Elisabeth så skuffelsen fordreie ansiktet til ettåringe hver gang det ikke var pappa som kom. Ikke denne gangen heller.

Hun sluttet etter hvert å rope på ham også. Selv så små barn kjenner sorg.

– Jeg måtte ta tak i meg selv. Etter å ha født sønnen vår, som selvsagt fikk navnet hans, Ali, eksisterte jeg kun for barna mine. De hadde det bra, men selv var jeg helt død innvendig. Jeg fikk masse hjelp av familie og venner som kom til meg, enten jeg ville eller ikke. De stilte opp. Det har betydd mye. Jeg prøvde psykolog, men det passet ikke for meg, men jeg forsto at noe måtte gjøres. Jeg måtte begynne å leve igjen, i det minste for barnas skyld, sier hun, og fortsetter:

- Jeg gikk dermed inn i sorgen for fullt, jeg tror man må det for å komme igjennom den. Det finnes ingen omveier eller snarveier. Jeg trådte gate opp og gate ned til steder vi hadde vært sammen; Frognerparken, yndlingsrestauranten vår, diskoen – alle steder vi hadde vært mye. Alle minnene fikk lov til å bore seg inn i meg, og kom ut igjen med mange, mange tårer, forteller Elisabeth.

Hun tror også det var viktig å begynne å jobbe igjen tidlig, og ikke flytte eller rømme fra minnene, for ikke å la sorgen få hovedrollen resten av livet.

sorg, sorgmestring

ET VALG: Elisabeth har valgt å ikke la hatet og bitterheten får plass i livet sitt. I stedet dyrker hun gleden og kjærligheten.

ELSKER Å MALE: «Hvordan kan bildene dine være så lyse når du har opplevd så mye vondt?», hender det folk spør Elisabeth. Å male, gir henne glede og ro.

Ligner på pappa

– Positiv tenkning har reddet hver celle i kroppen min, sier Elisabeth.

Hat og bitterhet mot gjerningsmannen, og slik livet hennes ble, har hun kjent på – og lagt fra seg.

– Da hadde jeg ikke klart å være verken en god mor eller et godt menneske. Det ble avgjørende for meg å legge all energi i at barna skulle få en fin hverdag, for å få et godt liv selv. Barna har vært, og er, selve meningen med livet: Min glede og min stolthet – og det jeg har igjen ved siden av minnene om mitt livs kjærlighet, forteller Elisabeth, som etter hvert fikk to flotte barn til med en ny mann.

De siste årene har hun vært singel.

– Jeg tenker fortsatt på Ali hver dag. å se inn i øynene til sønnen vår, er som å se ham. De har den samme fine, lune personligheten.

Elsker livet

Arbeidet med å hjelpe andre som sliter i livet, gjennom samtaler, fotsoneterapi og healing, har også betydd mye for Elisabeth. Hun sier hun elsker livet, barna og jobben.

Hun henter også mye glede og styrke gjennom det å være ute i naturen. Her går hun turer, tar inn alt det vakre, roen – og tenker. Det vonde vil aldri forsvinne, men hun har lært seg å dyrke kjærligheten, positiviteten og gleden. Ikke sorgen.

Barna hun har sammen med Ali, føler de kjenner faren gjennom morens mange historier og bilder.

– Det var vondt å få den brutale sannheten, forteller sønnen Ali.

– En stund var jeg redd for at det samme kunne skje meg, siden drapet var rasistisk. Det er jeg ikke redd for lenger, det bare ødelegger livet. Det vil jeg ikke, sier han, med det lune, varme smilet jeg kan forestille meg at faren hans også hadde.

– Uansett hvor dårlig en dag er, så klarer moren vår alltid å lage den vakker likevel, sier barna.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!