Å være uføretrygdet

- Jeg er uføretrygdet, og skjemmes ikke

"Det er på tide at vi som er uføretrygdede tar tilbake stoltheten vår."

Foto: FOTO: Privat
Sist oppdatert

Aud Marilin Havnes

  • Bosatt i Fræna i Møre og Romsdal
  • Utdannelse som bachelor i politikk og samfunnsendring
  • Liker å skrive artikler og historier, drømmer om å bli frilansjournalist
  • Trener yoga og meditasjon
  • Elsker å danse
  • Å gå turer i skog og mark gir meg påfyll i hverdagen
  • Hekler og strikker, en hobby som gir mye glede
  • Bidrag til skrivekonkurransen med tema "Styrke"

KOMMENTAR:

Jeg er uføretrygdet, og skjemmes ikke av det, selv om jeg vet at samfunnet synes jeg skal gjøre det. Det er liksom ikke helt stuerent å være uføretrygdet i dag. Det er lov å se ned på og mistenke oss for å være unnasluntrere og latsabber. Det gjøres helt opp i regjeringskontorene, så hvorfor ikke?

Vel, jeg mener det er på tide at dette stopper. Det har blitt så vanskelig å få uføretrygd i Norge i dag at hvis du greier å lure det til det, ja da fortjener du en Oscar for tidenes beste rolle. Vi har et system i Norge som sikrer at du ikke får uføretrygd med mindre du virkelig har behov for det.

Liker å jobbe

Jeg begynte å jobbe som 19-åring, har en bachelor i politikk og samfunnnsendring og har alltid likt å jobbe, men en kronisk revmatisk sykdom gjorde at kroppen sa stopp. I dag er jeg uføretrygdet, og å komme hit har vært en tung prosess.

Da tenker jeg ikke på alt jeg må gå gjennom hos Nav eller leger. Nei, jeg tenker på sorgen jeg måtte gjennom i det jeg innså at ikke lenger er i stand til å jobbe. Detgikk lang tid før jeg godtok det kroppen min prøvde å si meg. Jeg har bestandig vært flink i jobben min. Da er det ekstra tøft å ikke kunne på grunn av helsen.

Jeg ER ikke sykdommen

I dag har jeg forsonet meg med tanken.

På gode dager kan jeg gjøre ting, på dårlige dager kan jeg ta det med ro uten dårlig samvittighet. Det er så altfor lett å la seg oppsluke av sykdom når den er en så stor den av hverdagen, men jeg prøver også å huske at livet består av annet enn sykdom. Jeg HAR en sykdom, men jeg ER meg. Jeg har mine interesser og ting som engasjerer meg.

En annen sannhet

Dessverre er misunnelse en ting som er med på å bygge opp stigmaet rundt oss uføretrygdede. Misunnelse over det som ser ut til å være vår «ubegrensede frihet». Til å «gjøre hva jeg vil når jeg vil». Med penger fra staten.

Jeg skjønner det på et vis. Du må jobbe for pengene og har tilmålt fritid. Med en slik vinkling kan hver og en av oss bli litt misunnelig og ønske de forbannende uføretrygdede et visst sted. Hadde bare sannheten vært så enkel.

Skjuler de dårlige dagene

Den ubegrensede friheten som ser så forlokkende ut for en frisk person, har ikke samme innhold når du er kronisk syk. Dagene er uforutsigbare.

De fleste kronisk syke velger å kun vise seg når de har gode dager, og skjuler for andre enn de nærmeste hvordan de har det på de verste dagene.

Siden du bare ser den uføretrygdede på de gode dagene når hun er ute blant folk, er det lett å anta at alle dager er slik.  Det du ikke ser, er all smerten, alle de søvnløse nettene og fortvilelsen over sykdommen.

Du må være frisk for å kunne dra nytte av en «ubegrenset frihet».

Støtte til mange

I Norge har vi et velferdssystem som skal ta vare på oss. Det heter at du skal yte etter evne og motta etter behov. Og de uføretrygdede er da ikke de eneste som mottar støtte fra staten. Helt friske kvinner mottar inntil ett års full betaling fra staten for å få barn. De samme barna mottar barnetrygd helt til de blir 18 år. Har du barn, får du gratis skolegang, helsehjelp, tannlege frem til de er voksne. Noen får også kontantstøtte. Hvorfor er det verre og mer stigmatiserende at syke mennesker får uføretrygd?

Nei, jeg tenker det er på tide at vi som er uføretrygdede tar tilbake stoltheten vår. Vi er syke og kan ikke jobbe av den grunn. Det er ingen ting å skjemmes over.

Denne saken ble første gang publisert 27/05 2016, og sist oppdatert 25/06 2017.

Les også