Sommeren 2011: Det er god stemning på campingplassen i Stryn denne junikvelden. Nesten litt festivalstemning.

Sommerskisesongen har nettopp startet, og de som er over gjennomsnittet glad i skikjøring, har samlet seg til sol, ski og blå himmel.

Anniken Vorpenes er en av dem. Hun har stått på snowboard her hver sommer siden hun var 15. Denne helga skal hun tilbringe med tre kompiser. Det er som regel sånn - Anniken og gutta på ski.

De griller, tar noen øl og snakker med kjente. Det er sommer i dalen. Oppe på fjellet er det vinter og snø.

Rolig start

Dagen etter er det grått. Det har regnet, og Anniken og gutta bestemmer seg for å ta en rolig start. De fikser litt frokost i teltet, egg og bacon, som vanlig. Når klokka nærmer seg 13, gjør de seg klare til å kjøre opp på fjellet. Anniken tar på seg den svarte skibuksa og den oransje skalljakka, husker skibriller og hjelm.

Så reiser de til fjells.

- Vi bestemmer oss for å kjøre samme tur som vi gjorde dagen før, ned Dalsnibba mot Geiranger, men blir enige om å kjøre noen meter til siden for å ta noen bilder. Kompisene mine er litt foran meg i løypa. Jeg har ganske stor fart i en sving da jeg merker at jeg faller framover. Jeg sklir nedover på magen, med hodet først i rundt 20 meter, og ser at elva kommer nærmere. Jeg rekker bare å tenke: «Å nei, dette blir flaut. Nå blir jeg våt», før jeg braser ut i elva. Men jeg stopper ikke i elva. Jeg fortsetter å skli nedover, forteller Anniken.

Litt lenger nede i bakken står kompisene. De ser at Anniken forsvinner ut i elva, at skiene løsner og at hun forsvinner under snøen og blir borte.

NEDOVER: Anniken suser nedover fjellsiden. Ikke lenge etter sitter hun fanget i bresprekken © FOTO: Privat

Kneet er knust

Anniken er blitt dratt med ned i en bresprekk under snøen av den hissige fossen. Den høye vannføringa gjør det umulig å kjempe imot.

Anniken følger fossen nedover en lang, smal korridor inne i isbreen. Etter ti meter treffer hun ei fjellhylle med full styrke.

- Stedet der jeg lander er rundt en kvadratmeter stort. Det er skrått og glatt. På den ene siden er det en vegg av snø og is, på den andre siden er fossen. Det tar ikke lang tid før jeg er gjennomvåt. Jeg står på alle fire og, prøver å reise meg, men det går ikke. Det har skjedd noe med kneet. Kneskåla er knust.

Noen brudd er mer kompliserte enn andre. Et fall en nyttårsaften gav Marion et brudd i kragebeinet - nå har hun hatt smerter hver dag i syv år.

Under snøen

Anniken er allerede iskald. Hun tør nesten ikke å bevege seg i frykt for å falle på nytt, og på grunn av smertene i kneet. Hun ser at det er et slags grottesystem under snøen, og prøver å finne mulige utveier. Hun forstår raskt at det er umulig å ta seg opp alene. Det er altfor smalt, glatt og bratt. Det er heller ikke mulig å krysse fossen på grunn av kneet. Hun ser oppover iskorridoren, og i enden ser ut et glimt av dagslys.

Et sted der oppe står kompisene.

Hun finner telefonen i jakka og prøver å varsle dem. Hun ringer, men hører ingen ting. Støyen fra fossen er øredøvende.

«Jeg lever. Jeg er ti meter under snøen. Hjelp meg!» sier hun. Så må hun bare vente.

- Det var frustrerende ikke å vite om kompisene mine hørte beskjeden min eller ikke. Jeg var redd for at de skulle tro at løpet var kjørt. Jeg begynte å rope. Jeg skrek alt jeg klarte: Hjelp!

Planla begravelsen

Vannet fosser forbi. Anniken sitter sammenkrøpet på den lille hylla uten å røre seg. Hun er redd hun skal skli lenger ned eller fryse i hjel. Hun fryser så hun rister i hele kroppen. Tankene suser i hodet. Var det sånn det skulle ende? Skulle hun dø i en skiulykke?

- Jeg hadde god tid til å tenke. Jeg tenkte på familie og venner, at jeg hadde sviktet dem og at det kom til å bli tøft for dem hvis jeg døde. Jeg så for meg min egen begravelse. At jeg aldri skulle oppleve å gifte meg eller få barn. Jeg var 27 år, og jeg syntes det var trist å tenke på alt jeg ikke kom til å oppleve. Dessuten begynte jeg å bli alvorlig bekymret for at jeg var så kald. Det gjorde vondt når jeg beveget meg. Jeg var helt stiv. Jeg lurte på om jeg ville takle å bli kaldere.

REDDET: Med kompisene Daniel Skjelde, Stig Hårstad Johansen og Dagfinn Holmen på sykehuset etter at alt er over. Anniken ga gutta en skikkelig støkk! © FOTO: Privat

Dramatisk redningsaksjon

Det har gått en drøy time. Ti meter lenger oppe har det samlet seg et trettitalls skikjørere. Et ambulansehelikopter har kommet fra Ålesund. Et annet har kommet fra Dombås. Nå kommer det også et Sea King-helikopter fra 330 skvadronen i Florø. Plutselig ser Anniken en av redningsmennene oppe i den lille stripa med dagslys.

- Da jeg så redningsmannen, fikk jeg ny giv. Jeg klarte å holde motet oppe, men jeg var altfor kald og redusert til å føle noen glede, sier Anniken.

En dramatisk redningsaksjon er i gang. Det er svært vanskelig forhold i Strynefjellet, og redningsmennene må sjekke snøkvalitet og rasfare. De må bolte fast hekter til redningstauene i fjellet for å kunne fire seg ned. De er spesialister i elveredning, men de må hele tiden vurdere om det er forsvarlig å gå ned i fossen. Hvor langt er de villige til å gå for å redde et annet menneske?

Du vet aldri når du vil få bruk for førstehjelp. Kit (40) visste tilfeldigvis hva hun skulle gjøre da hjertet til mannen Morten (34) stoppet.

Unnskyld

Nede på fjellhylla har Anniken bestemt seg for å overleve.

- Jeg ville ikke gi opp, og jeg tenkte: «Jeg skal leve». Jeg var så kald at jeg tror det overdøvet den psykiske smerten ved å sitte der. Kanskje det er et slags overlevelsesinstinkt som slår inn?

Etter nesten to timer ser Anniken at en redningsmann firer seg ned mot henne. Han forteller at han heter Dag og at han skal hjelpe henne opp. Dag registrerer at Anniken er helt i grenseland, og at hun ikke ville ha holdt ut mye lenger uten å miste bevisstheten.

Hun må opp. Først blir hun firt opp den smale korridoren, så bli hun heist opp i et av helikoptrene.

Det første hun gjør når hun kommer inn i helikopteret, er å beklage at hun har satt redningsmennene i en unødvendig og vanskelig situasjon. De er mest opptatt av å klippe av henne de våte klærne og få opp kroppstemperaturen.

Den var nede på 32,4 på det laveste.

På sykehus

Anniken fraktes til Førde sykehus og blir møtt av en rekke leger, spesialister og sykepleiere på akuttmottaket.

- Det føltes nesten som å være med i en scene i en dramaserie. Er det så dramatisk, tenkte jeg. Det var før jeg visste om den lave kroppstemperaturen og den knuste kneskåla, sier hun.

Hjemme i Molde har nettopp mor og far Vorpenes fått beskjed om hva som har skjedd.

- Det ble noen tårer på telefonen da jeg snakket med mamma. Jeg klarte egentlig ikke å si stort, forteller Anniken.

Det er mulig å få kontroll over egne foreldrebekymringer, ifølge psykologspesialist Leif Edward Ottesen Kennair. Men først må mødre og fedre slippe opp grepet - før barna blir voksne.

Respekt for fjellet

Nå sitter Anniken og drikker kakao på en kafé i Oslo. Over Oslofjorden flyr det et helikopter lavt.

- Hver gang jeg ser et ambulansehelikopter eller et Sea King-helikopter, lurer jeg på hva slags oppdrag de er på og på hva som har skjedd. Jeg er også blitt ekstra oppmerksom når jeg hører om lignende ulykker, forteller Anniken. Hun har fått respekt for fjellet.

- Noen ganger kan jeg se glimt fra de timene jeg satt fast i fossen. Da tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg har vært.

Les også:

- Jeg hater mammas morder

Etter fire timer på legevakta var Veronica lam opp til skuldrene

Turid overlevde "trikkedrapet"

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!