12 år gammel så Cecilie Nygård moren bli pint til døde av en giftmorder.

Han så hva som skjedde, hvor grusomt mamma led. Han kunne stoppet det. Men han bare observerte. Sa ingenting. Gjorde ingenting.

- Derfor hater jeg ham, sier Cecilie til bladet Kamille..

Levde i frykt

Cecilies mamma var herlig barnslig. Begynte det å snø, hendte det at Inger Lise Bakken ba døtrene skifte til bikini, og så løp de tre hylende av latter ut for å snøbade.

Jentene hennes betød alt for Inger Lise. Hun var skilt fra pappaen deres, men de bodde i nærheten av hverandre, så jentene gikk inn og ut av husene deres på Angelltrøa i Trondheim. Det turbulente forholdet til naboen Terje Wiik var endelig over. Det hadde vært slutt før, men hun hadde blitt en stund til etter at han truet med selvmord.

Selv om hun nå var singel, levde Inger Lise og døtrene i frykt for Wiik. Sivilingeniøren overvåket Inger Lises minste skritt. Derfor levde de med gardinene igjen for å få et slags privatliv.

SOMMER: Cecilie og moren på den siste ferieturen før hun ble syk.

SOMMER: Cecilie og moren på den siste ferieturen før hun ble syk. © FOTO: Privat

Dro moren på butikken, ringte Wiik for å pumpe døtrene for informasjon. Hvor skulle moren, og hvem var hun sammen med? Av og til sa han ingenting, bare pustet tungt inn i røret. Den daglige telefonterroren var så ille at Inger Lise som oftest måtte trekke ut telefonkontakten.

«Pass deg, du vil vel ikke at noe skal skje med ungene dine?» truet han. Da hun sa hun ville skifte lås om hun ikke fikk tilbake nøkkelen han hadde lånt, svarte han: «Det gjør du ikke. Da vet du ikke hvem du har med å gjøre».

Smertehelvete

«Thalliumforgiftning fører til en svært smertefull polynevropati (skader i det perifere nervesystemet). Andre symptomer kan være sløvhet, uklar tale, synsforstyrrelser og generell kraftløshet.» Fra Wikipedia.

I juni 1998 ble Inger Lise brått dårlig. Hver morgen lå store tuster av hår på puta, og hun hadde ulidelige smerter.

Legene var rådville. Mengder med smertestillende hjalp lite. Om nettene hørte Cecilie moren gråte av smerter og rope om hjelp fordi hun led slik. Det eneste hun ville var å løpe inn og klemme mammaen sin, men hun kunne ikke en gang stryke henne over kinnet, for selv den minste berøring gjorde vondt.

Fortvilet dro Inger Lise fra spesialist til spesialist i håp om å få hjelp. En gang var det Terje Wiik som kjørte henne. Glemte døtrene å låse døra etter seg, var han innenfor med én gang. Da kunne han observere smertehelvetet han hadde påført ekskjæresten.

40-årsdagen hennes kom - og gikk.

Døtrene hadde spleiset på brødboksen hun hadde ønsket seg. I flere år etter lå gaven uåpnet i en kjeller. Moren var for svak til å åpne den.

«Inger Lise ba om at barna ikke måtte gråte. Hun sa at det ikke var så farlig med livet hennes, bare jentene kunne ha det godt. Hun var redd for hvordan det skulle gå med dem.» Fra vitneprovet til Inger Lises mor.

TIL MAMMA: Cecilie skrev dette kortet, som hang ved sengen hennes. Tanken på at moren kunne dø, streifet henne aldri.

TIL MAMMA: Cecilie skrev dette kortet, som hang ved sengen hennes. Tanken på at moren kunne dø, streifet henne aldri. © Privat

Etter hvert ble Inger Lise så dårlig at hun ble lagt i respirator på Regionsykehuset i Trondheim. Like før hun mistet bevisstheten, klarte hun å hviske til eksmannen: «Det er Terje som har gjort det.»

Inger Lises søster var den som først fikk mistanke om nøyaktig hva Terje Wiik hadde gjort. Konjakken i flasken hjemme hos Inger Lise var mistenkelig grumsete. Og Inger Lise hadde da visselig blitt dårligere rett etter at hun hadde drukket av den?

Søsteren ba politiet om å analysere innholdet.

«Bare få milligram kan framkalle alvorlige forgiftninger. Dødelig dose for voksne er cirka ett gram.» Fra Wikipedia.

17. februar 1999 døde Inger Lise Bakken av organsvikt. Dagen etter fikk Cecilie vite at moren i lengre tid hadde blitt forgiftet av Wiik.

Som betrodd medarbeider på Statoils forskningssenter, hadde han fått tak i 125 gram thallium.

PSYKOPAT: Tirsdag 1. februar 2000 skrev VG at Wiik er hva folk flest kaller en psykopat. Han lider ifølge de sakkyndige av alvorlige personlighetsforstyrrelser men var ikke sinnssyk da han forgiftet Inger Lise Bakken. © Faksimile: VG

I retten hevdet han at han ville gjøre ekskjæresten skallet så hun ble mindre attraktiv for andre menn. Minst tre ganger mellom juni og desember året før hun døde, låste eller brøt han seg inn og drysset thallium i konjakkflasken og glass med cola. Så bivånet han de grufulle effektene.

«Terje Wiik er dømt for kaldblodig og beregnende å ha pint og til slutt tatt livet av Inger Lise Bakken.» Fra VGs dekning av rettssaken.

«Wiik er hva folk flest kaller en psykopat, ifølge de rettspsykiatrisk sakkyndige og han var ikke sinnssyk da han forgiftet Inger Lise Bakken. Han lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser. Han viser ingen tegn til anger. Han kan komme til å begå forbrytelser igjen. Han mangler sperrer når en kvinne vender ham ryggen, mener psykiaterne Michael Setsaas og Andreas Hamnes.» VG, tirsdag 1. februar 2000

Det kunne vært meg

14 år er gått da vi møter Cecilie Nygård (27) hjemme hos seg selv. Sønnen Adrian (5½) er en herlig skøyer som elsker alt som har med filmen Biler å gjøre.

FAMILIELYKKE: Cecilie med Adrian (5 ½ og Aida (1) hjemme i Trondheim. Hun bor i samme område som i oppveksten.

FAMILIELYKKE: Cecilie med Adrian (5 ½ og Aida (1) hjemme i Trondheim. Hun bor i samme område som i oppveksten. © FOTO: Lena Knutli

Cecilie Nygård

Er i dag 27 år, og samboer med Thomas Jensen (28).

  • De har barna Adrian (5½) og Aida (1).
  • De bor på Angelltrøa i Trondheim.
  • Cecilie var 12 år og søsteren Renate var 9 da moren ble drept.

Datteren Aida (1) smiler med tannløse gommer og krabber frydefullt rundt i stua. Rekkehuset er lyst og moderne, og det som må være Cecilies favorittfarge, turkis, går igjen i dekoren. Hun har skapt seg et eget liv, et lykkelig liv. Men hatet og sorgen ligger like under overflaten.

Det Terje Wiik gjorde mot moren, kan ikke tilgis. Selv bruker hun aldri navnet hans. Omtaler ham bare som «han». Det er en måte å skyve ham vekk på.

Når hun tenker på ham, får hun hjertebank, klamme håndflater og føler seg skjelven. Den vonde klumpen i magen kommer tilbake. Det er så mange følelser i ett: sterkt sinne, oppgitthet, provokasjon.

Som voksen har hun tenkt mer over at hun og søsteren like gjerne kunne forsynt seg av colaglasset. Eller av den forgiftede Farris-flasken som politiet fant i morens kjøleskap.

- Hadde han bare vært ute etter mamma, skulle man trodd at han holdt seg til å forgifte konjakken. Men han tok ikke slike hensyn. Jeg skulle ønske han aldri slapp ut av fengsel. Det er skremmende at han skal slippe ut. 14 år er altfor lite for det han gjorde, sier Cecilie til bladet Kamille.

Det er et vanskelig tema, vonde minner rippes opp, men hun ønsker å få fram hvorfor hun hater.

Klager i fengsel

«Aktor gikk hardt ut, og omtalte tiltalte Terje Wiiks handlinger som «utspekulerte, hjerteskjærende og avskyelige».» Fra VGs dekning av rettssaken.

Han ble dømt til 21 års fengsel og frigis etter all sannsynlighet i år, etter to tredels soning.

RØMTE: Saken skapte store overskrifter i avisene - selvsagt også da Terje Wiik rømte fra fengselet.

RØMTE: Saken skapte store overskrifter i avisene - selvsagt også da Terje Wiik rømte fra fengselet. © Faksimile: VG

I løpet av årene i fengsel har han skiftet advokat minst fem ganger, rømt for å klage saken sin inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og høylytt klaget på soningsforholdene. Erstatningsbeløpet han ble dømt til å betale, klaget han helt til Høyesterett, det samme gjorde han med forvaringsdommen. Han fikk medhold i begge sakene.

Han saksøkte også Statoil for «usaklig oppsigelse» da han ble oppsagt for å ha skaffet seg giften via dem.

- Alt styret rundt ham er veldig provoserende. Det viser godt hva slags menneske han er. Han tenker bare på seg selv, sier Inger Lises datter.

Hele slekta hennes er redd for ham og gruer seg til dagen han er en fri mann. De mener han er typen som blir veldig fornærmet og er redd han har hevntanker. De stoler ikke på uttalelsen hans om at: «Trøndelag er fullstendig utelukket. Det var de som dømte meg».

LOV Å HATE: Psykologspesialist Eva Therese Næss og filosof Espen Gamlund mener hat som protest mot urett og trusler er positivt.

LOV Å HATE: Psykologspesialist Eva Therese Næss og filosof Espen Gamlund mener hat som protest mot urett og trusler er positivt. © FOTO: Privat

– Det er lov å hate

Hat er en måte å håndtere smerte på, mener Eva Therese Næss, universitetslektor i psykologi og psykologspesialist ved Universitetet i Tromsø.

- Hat består av sterke følelser og er intenst. Hovedfølelsene er sinne og frykt. Hat er en reaksjon på smerte vi føler etter å ha blitt alvorlig krenket, eller etter at noen andre er krenket eller skadet. Å føle hat kan gi kraften vi trenger for å stå oppreist, for å si fra og sette grenser. Samtidig er vi redd for krenkeren.

Det er klart det er «lov» å hate, mener Næss.

- Noen trenger å hate fordi det mobiliserer dem og gir en følelse av kontroll i hverdagen. Det er viktig å få fram at ingen kan si at du ikke skal hate, at følelsen er tabu. Det er en naturlig reaksjon og en måte å mestre enorm smerte på etter tap eller en krenkelse, sier psykologspesialisten.

- Hat kan beskytte selvrespekt og verdighet, sier filosof Espen Gamlund, førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, Universitetet i Bergen.

Innen filosofien tenkes hevn i utgangspunktet på som noe negativt.

- Mange filosofer deler oppfatningen at det bør begrenses på grunn av dets selvdestruktive funksjon. Andre vektlegger hatets positive funksjon, sier Gamlund.

Hat kan være et uttrykk for protest mot urett en er utsatt for.

- Da har det en positiv funksjon, fordi det beskytter deg ved å vise at du ikke finner deg i uretten du er utsatt for, sier filosofen.

Hatet er dermed et uttrykk for at du ivaretar respekt for deg selv.

- Jeg sympatiserer med dem som føler hat etter en grov ugjerning. Følelsen er en naturlig del av det å være menneske. En skal ikke være engstelig for å kjenne på den. Faktisk kan det være uttrykk for noe positivt. Det vitner om at du reagerer moralsk på en urettmessighet begått mot deg, og det tror jeg kan være nyttig, sier Gamlund.

Ville vært en fenomenal mormor

Det å bli mamma selv har vært fantastisk, men har også gjort at Cecilie har følt enda mer på savnet av moren.

Inger Lise ville vært en fenomenal mormor, hun som var så leken og barnekjær.

På skjenken har Cecilie et bilde av Adrian, en blå barnetegning og et svart-hvitt bilde av mammaen sin. Høyst elsket. Dypt savnet.

Barnebarna vet ikke

Enn så lenge, vet ikke Adrian og Aida hvordan mormor døde. Adrian har spurt, men Cecilie har sagt at han må vente til han blir større før hun forklarer.

Hun gruer seg til den samtalen.

- Barn lever i troen på at folk ikke kan være så slemme. Jeg ønsker at ungene mine skal tro det så lenge som mulig. Det er godt mulig de også kommer til å hate ham for det han har gjort mot oss. Selv om de ikke var til stede og opplevde det på samme måte som jeg gjorde, så ble de fratatt mormoren sin.

Overbeskytter ungene

- Du sier at han har ødelagt livet ditt?

- Jeg har et godt liv, det er ikke det. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg var opplevelsen foruten. Det får ganske store konsekvenser når du opplever noe sånt. Jeg går hele tiden rundt med et stort savn, og jeg tar ikke telefonen hvis jeg er alene, og noen ringer fra ukjent nummer. Telefonterroren han drev med påvirker meg fremdeles. Jeg overbeskytter nok ungene mine og har et større behov for kontroll på grunn av det jeg har opplevd. Jeg vet at det finnes fæle mennesker der ute.

«Thallium-offerets mor fortalte følgende i retten med den døde datteren som kilde: "Jeg blir ikke frisk hvis du fortsetter å plage meg," hadde Inger Lise sagt. "Årsaken til at du er syk, er din indre faenskap," svarte Terje Wiik.» Fra Inger Lises mors vitneprov under rettssaken.

Tilgir ikke

- Noen mener at man må tilgi for selv å heles.

- De som sier det kan prøve å være i situasjonen selv, før de sier hva andre skal tenke eller føle. Mamma ble pint til døde, og han angrer ikke. Hadde hun dødd på en annen måte og han vært full av anger, hadde jeg kanskje følt det annerledes. Jeg kan ikke tilgi en som ikke angrer en så grusom handling. Jeg kan ikke tilgi en som i ettertid har vært mest opptatt av seg selv. Han er ingen angrende synder. Jeg prøver i stadig større grad å ikke tenke på ham. For min egen del går jeg ikke rundt 24-7 og kjenner på hatet.

Unner ingen å dø sånn

- Skulle du ønske at han døde på samme måte som moren din gjorde?

- Når sinnet har vært som verst, skulle jeg nesten ønske det. Men av hensyn til familien hans, ønsker jeg egentlig ikke det. Jeg unner faktisk ingen det, for det var en forferdelig måte å dø på. Hater ligger der i bakgrunnen hele tiden, men sorgen har påvirket livet mitt mer. Det er når jeg sørger og er lei meg, at jeg begynner å tenke på ham. Da kommer også hatet opp.

Savnet merkes ekstra på merkedager som Inger Lises bursdag og på julaften.

Erindrer det gode

På seinsommeren skal Cecilie gifte seg. Ved siden av brudgommen skulle mammaen hennes ha sittet.

Cecilie vet hvor lykkelig hun ville vært den dagen.

Når de snakker om mammaen sin, prøver Cecilie og søsteren å erindre alt det gode. På morsomme historier, alt som var nært og varmt og godt. Det som var fint før det onde skjedde.

Cecilie tror aldri at hatet forsvinner.

- Hatet er like sterkt, men jeg tenker ikke på ham like ofte. Det kan jeg ikke hvis jeg skal fungere og komme meg videre. Jeg kommer aldri til å tilgi ham.

Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost

Les mer:

Dette avslører løgneren

Slik er den kvinnelige psykopaten

Ut av psykopatens klør

Hvordan leve i et hat- og elsk-forhold

Forum: - Ny kjæreste etter destruktivt forhold

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!