Om Inger-Lise

Navn: Inger-Lise Haugland Nordanger og mamma Hilde Haugland

Alder: 19 og 45

Bor: Utenfor Bergen

Jobb: Inger-Lise vil bli sosionom. Hilde er lærer.

Som femåring begynte Inger-Lise å vaske seg veldig ofte og grundig. Da hun var ti, lurte hun stadig på om hun hadde glemt å skru av kranen, og moren ante uråd.

På en kartleggingstime hos BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk), mistenkte psykologen tvangstanker, men var redd for å fokusere for mye på det siden Inger-Lise fortsatt var liten. Saken ble avsluttet.

Dødsangst

Frem til tenåringstiden kunne hun sjelden være sammen med andre uten moren. Tankene utviklet seg til telling, og hun «måtte» gå på bestemte steder i veien.

- Sjekking ble den mest dominerende tvangshandlingen. At døren var låst, at rettetangen min ikke lå et sted det kunne ta fyr. Jeg var også veldig redd for å bli syk og at noen jeg var glad i skulle dø, minnes Inger-Lise.

Hun merket tidlig at hun hadde andre tanker enn vennene sine, men skjulte det godt.

- Jeg var flau over det, lurte på hva de ville tenke hvis de fikk vite det og var redd for at folk ikke skulle se meg for den jeg var. Jeg følte meg veldig alene.

En dag i sjette klasse kom hun seg ikke bort fra springen; hun var så redd for at hun hadde glemt å skru den av.

- Hun turte hun ikke å gå på skolen, ville ikke forlate huset. Hun måtte bli med meg på jobb, supplerer moren Hilde, som ringte kommunepsykologen.

Via kommunehelsetjenesten fikk Inger-Lise samtaleterapi og litt eksponeringsterapi.

- Kommunepsykologen ble en viktig støtte og hjalp med å sortere tankene på en tid da vi følte oss hjelpeløse. Men Inger-Lise klarte ikke å gjennomføre øvingsoppgavene og bli kvitt tankene og handlingene, forteller Hilde.

Hun husker at psykologen lette etter en årsakssammenheng, uten hell.

- Når man har barn, vil man det aller beste for dem

- «Det trenger ikke å være noe», sa han, og det var veldig deilig å høre. Jeg hadde tenkt mye på om det kunne ha noe med samlivsbruddet med faren hennes å gjøre.

- Når man har barn, vil man det aller beste for dem, og gjør alt man kan for at de skal ha det bra, alltid. Da er det forferdelig å oppleve at barnet ditt har det vondt inni seg, uansett hva du gjør, sier Hilde, som tenkte at hun kom til å snakke seg i hjel. 

- Samtalene på sengekanten kunne ta en time; jeg svarte og svarte. Da datteren min fikk behandling som virket, fortalte de at behovet for bekreftelse er en del av tvangen.

Via OCD-foreningen Ananke kom Hilde i kontakt med psykologspesialist Gerd Kvale, som sammen med Bjarne Hansen skulle starte en nasjonal opplæring av OCD-team, med oppstart i Helse Vest.

- Metoden går ut på å utsette seg for det man frykter og tåle å stå i det. Da vil de fleste oppleve at angsten gir seg, forklarer Hilde. 16 år gamle Inger-Lise ble den første norske tenåringen som fikk prøve behandlingen.

Dette er OCD

  • OCD står for Obsessive Compulsive Disorder og innebærer tilbakevendende ubehagelige tanker og/eller tvangshandlinger som i vesentlig grad går utover hverdagen.
  • Omfanget anslås til 1–3 prosent av befolkningen. Lidelsen kan oppstå i barneårene, men debuterer oftest i tidlig voksen alder.
  • De vanligste tvangstankene omhandler redsel for farlige sykdommer, brann, innbrudd eller ulykker. Når tankene dukker opp, medfører det intenst ubehag og redsel.
  • For å dempe ubehaget tvangstankene medfører og sikre at de negative hendelsene ikke inntreffer, utføres tvangshandlinger. De vanligste tvangshandlingene er overdreven vasking eller sjekking av dører, vinduer eller elektriske apparater.
  • De som er rammet av en tvangslidelse (OCD), vet gjerne at tankene ikke er rasjonelle og at handlingene er overdrevne. Likevel er tvilen og ubehaget så sterkt at de ikke våger å stole på det.

Les mer på: Tvangslidelse.no. og Ananke.no

En okse i glassbutikken

- Jeg var så motivert og klar for å bli kvitt tvangen. Jeg var veldig sliten, forteller Inger-Lise, som måtte gradere sine største frykter på en skala fra 0 til 100. De begynte med dem som lå rundt 70–80.

- Hun følte seg så trygg og ivaretatt, samtidig som det var «farlig», husker moren.

Begge beskriver behandlingsformen som krevende, men fylt med humor for å avlede og ufarliggjøre. Inger-Lise var i en periode redd for å ta ut av oppvaskmaskinen, i tilfelle hun skulle slå et skår av et glass.

- En dag var vi inne i en stentøysbutikk sammen med psykologen, som hentet en liten handlekurv. Inger-Lise skulle finne alle slags knuselige ting og legge i den. Hun tar kurven og nærmest hiver tingene oppi av ren iver, mens hun som jobbet der så rart på oss, ler Hilde.

- Det gikk utrolig nok bra, men vi måtte forklare sammenhengen. Siden du blir passet på og får beskjed om akkurat hva du skal gjøre, kan du trekke det lengre enn du ville gjort på egen hånd.

Behandlingen varte i åtte uker. Inger-Lise var kvitt tvangen etter seks.

Åpenhet hjelper

I dag er 19-åringen «likemann» hos Ananke og hjelper andre som sliter. Inger-Lise anbefaler å være åpen med de nære.

- Venner og familie bør behandle de som har tvang normalt, men ta hensyn til at de trenger litt mer tid. Være en motivator, men pushe dem litt, råder hun.

I dag er det nesten fire år siden hun ble frisk, og hun frykter ikke tilbakefall. Den ene gangen Inger-Lise opplevde et lite avvik, tok hun en prat med behandleren sin.

- Jeg trengte bare en liten oppfriskning. Nå har jeg redskapene og vet hva jeg skal gjøre hvis det skulle skje igjen. Vi har fått livet tilbake.

Spesielt folk som har fått behandling, innser at de ikke er tvangslidelsen sin

GODT HÅP: Disse to har utviklet et nytt og lovende behandlingsopplegg for folk med tvangslidelser. Med svært gode resultater.

Behandlere av OCD

Navn: Gerd Kvale og Bjarne Hansen

Jobb: Gerd er professor i klinisk psykologi ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen. Bjarne har Ph.d. og er psykologspesialist. Begge er av de fremste OCD-behandlerne i landet.

Norsk nyvinning

Gerd Kvale og Bjarne Hansen har utviklet behandlingsformen cET – konsentrert eksponeringsterapi – som tidligere i år vant Psykologiforbundets pris for «Årets nyvinning» og har gått fra å være et prøveprosjekt på vestlandet i 2012 til å bli en landsdekkende revolusjon innenfor OCD.

- Behandling av en tvangslidelse må skje et annet sted enn på kontoret. Den er så stedbunden, ofte knyttet til hjem, jobb eller skole, så du må jobbe der lidelsen er. Det passer heller ikke innenfor rammen på 45 minutter. For å få til endring trenger du lengre økter, forteller Hansen på telefon fra Chicago, der han sammen med Kvale deltar på ABCT, verdens største kongress for kunnskapsbasert psykologisk behandling.

I motsetning til tradisjonell samtaleterapi, er cET et konsentrert behandlingsopplegg. Siden oppstarten har behandlingsperioden blitt komprimert fra åtte uker til kun fire intensive dager.

- Hvis du stykker det opp, går du to skritt fram og ett tilbake, sier psykologen, som sammenligner det med et beinbrudd.

- Tenk deg at du tar gipsen av og på, av og på. Å faktisk holde den på plass lenge nok, er viktig. De fire dagene blir et symbol på det.

En stor andel av pasientene har flere mislykkede behandlingsforsøk bak seg.

- Resultatene er veldig gode. Vi ser en betydelig effekt på rundt tre fjerdedeler av pasientene. Det er også veldig kostnadseffektivt siden behandlingen varer så kort. En stor andel går fra å være langtidssykmeldt til å komme raskt tilbake i arbeid, forteller Hansen.

Ved årsskiftet i fjor hadde 1000 pasienter fått tilbud om behandlingen, mens rundt 650 pasienter hadde fullført den. Samtidig ser psykologen en endring mot mer åpenhet rundt OCD.

- Spesielt folk som har fått behandling, innser at de ikke er tvangslidelsen sin. De er oppegående, normale folk som er rammet av en lidelse.

 

Denne artikkelen er hentet fra Kamille nr.1/2016.

 

Vil du ha de beste sakene våre på epost? Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev her.

Vil du heller følge oss på Facebook? Lik oss, da vel!

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!