Fra ung til "gammel"

[Gjest]

Heisann alle dere mødre der ute i landet!

Jeg er egentlig bare 20 selv da, og har naturligvis ikke tenåringsbarn, men kom tilfeldigvis over denne siden og var litt nyskjerrig på hvordan dere opplever det å ha tenåringsbarn. og når jeg leser dette får jeg så uendelig mange tanker, så jeg må nesten bare skrive dem ned.

 

Jeg har funnet feil nummer en hos foreldre.

Foreldrene forteller ikke tenåringene sine hvorfor.

mamma fortalte meg at jeg ikke fikk drikke alkohol, men aldri hvorfor. jeg trodde hun bare sa det av psinsipp eller for å være teit. først flere år senere forsto jeg at dette var for å beskytte meg mot farlige situasjoner.

For all del - når dere sier nei til barna dere,s, fortell også hvorfor!

 

Og så er det så uendelig viktig for ungdommene å få respekt, kjærlighet og tillitt fra de voksne! Min far har alltid vært helt fantastisk - jeg har et mye bedre forhold til ham en til min mor. De få gangene jeg har gjort noe "ulovlig" (drikke alkohol og sånn) og pappa fikk vite om, det, var det aldri noe rabalder og leven. da var det inn på stuen og snakke om det. han fortalte meg hvorfor han ikke ville jeg skulle drikke enda, at han var bekymret for at det kunne gå galt, at jeg eller noen andre skulle skade meg. Pga hans respekt for min ærlighet, har jeg alltid fortalt ham sannheten. jeg var ikke redd for å si det hvis jeg hadde problemer eller hadde gjort noe dumt. jeg visste at pappa ville takle belønne min ærlighet med å respektere meg og heller snakke gjennom det og prøve å finne løsningen på problemet.

 

En ting er sikkert: dersom dere kjefter og skriker, kommer barna deres ALDRI til å fortelle dere sannheten. de kommer til å være for redde.

Og det kan gå galt. jeg husker da min 14 år gamle venninne sov i en grøft midt på vinteren fordi hun var full og ikke turde gå hjem, fordi faren ville blitt så sint. eller da en annen venninne prøvde å ta abort på seg selv fordi hun ikke turde fortelle moren at hun var gravid.

 

Ungdommer gjør dumme ting, det er en del av det å bli voksen. men det hjelper aldri å kjefte og skrike. dette gjør bare at barna mister tilliten og respekten for foreldrene.

Den hardeste konsekvensen av å gjøre noe galt, er ikke husarrest eller inndragelse av mobil. det er å se foreldrene være skuffet over en.

De unge har så mye å leve opp til - de skal være flinke på skolen, snille hjemme,kule ute blandt venner... det er så mange valg man må ta i ungdommen, og det er jammen ikke lett!

Det er kjærester og kjærlighetssorg, det er pubertet, sex, alkohol, sigaretter og narkotika. det er så ufattelig vanskelig å gjøre de rette valgene - og dette har også pappa fortalt meg. jeg husker en gang jeg var liten, så en alkoholiker og sa: "æsj, se det stygge fyllesvinet!" da fortalte pappa meg at hvem som helst kunne bli slik, alle valgene man tar i livet påvirker hva som skjer. mannen var ikke mindre verdt enn andre. han hadde bare tatt et feil valg en gang. det husker jeg den dag i dag. og jeg bestemte meg for aldri mer å dømme dem som var anderledes, fordi om de ble sett på som samfunnets svake eller utskudd. min far lærte meg å respektere alle mennesker, for vi kan lære noe av alle, enten de er narkomane eller aksjemeglere!

 

Jeg er så uendelig takknemlig for å ha vokst opp med pappa som far. han har lært meg så utrolig mye om livet, han har hjulpet meg gjennom de vanskeligste situasjoner, han har alltid støttet meg.

 

Mamma var det anderledes med. Jeg fortalte henne aldri noe. da jeg fikk mensen som trettenåring sa jeg det bare til pappa. mamma fikk aldri vite noe.

Da jeg ble gravid med kjæresten min som 18-åring (jeg gikk på p-piller, og vi hadde bodd sammen et år) var den eneste reaksjonen jeg fikk av mamma skrik og skrål, hylingog kjefting. jeg var så utrolig lei meg - dette var jo ikke noe jeg hadde gjort med vilje. men jeg hadde valgt å for første gang i mitt liv være ærlig med henne. noe som viste seg å være helt feil. mamma beordret meg til å ta abort - noe både jeg og kjæresten min tok svært tungt. vi bodde sammen et år til, før forholdet endte - mye fordi mamma ikke aksepterte ham. (han var ikke høy og pen nok, han led av angst og depresjoner, faren hans var alkoholiker.)

 

Nå er jeg 20 år da, og på god vei inn i de voksnes rekker. kanskje jeg selv blir mor om ikke så lenge - selv om jeg er ung, føler jeg meg allikevel klar for det. jeg har fast forhold, har bodd hjemmefra siden jeg var 15, er ferdig utdannet og i full jobb, har fått levd masse, erfart masse og har fått festet fra meg. Nå ønsker jeg å få gi et barn den samme oppveksten som jeg fikk av min far, jeg ønsker å gi så mye kjærlighet, medmenneskelighet og forståelse for mine barn som min far har gitt meg. Jeg blir nok ikke en perfekt mor - det er umulig. men jeg håper jeg husker hva som såret, hva som gledet, hva man fryktet og hva man ønsket. jeg ønsker å gi barnet mitt den beste starten på et liv det er mulig å gi - jeg ønsker å lære barnet mitt om toleranse og grenser, frykt og kjærlighet.

jeg ønsker å være medmenneske.

 

jeg håper dere foreldre der ute kanskje kan ha lært noe av det jeg husker fra min ungdom som så vidt er over. å være forelder er verdens vanskeligste jobb, og dere fortjener alle respekt for å klare det!

Lykke til videre i verdens tøffeste jobb!

 

Stor klem fra verdens heldigste datter.

[Gustav]

Mange foreldre skulle ønske barn kom ut med bruksanvisning.. Skriv ut innlegget over, og dere har en. I alle fall til tenåringer. Det er så alt for enkelt å glemme hvordan det egentlig er i tenårene, og at det ikke er for ingenting at de årene kan være de vanskeligste årene i et menneskes liv. De er grunnleggende for resten av livet, for de valgene du tar da er de valgene som følger deg hele livet. Du har også press fra foreldre, kjæreste, venner og skole som så godt nevnt ovenfor. Jeg husker selv at jeg samtidig som jeg ville være den kuleste på skolen, og en av de tøffeste bøllene, så ville jeg også være mors englebarn:p Dette er en del år siden og mye har forandret seg, men jeg tror menneskets sinn endres lite etter generasjoner. Om da min mor hadde truet med noe som kunne ødelegge min "status" eller forsøk på å få en, ved for eksempel en mobil som kan stoppe en fra å kommunisere med kjæresten sin for eksempel, hadde ikke det første jeg ville gjort være å høre på og være venner med mor. Som foreldre vil ha respekt av sine barn, vil barn ha respekt av sine foreldre. Og man må ha gjensidig respekt, og ikke frykt.