Vinglende far og samvær

[Anonym bruker]

Hjelpes meg altså.. da eksmannen min og jeg gikk fra hverandre ble vi enige om null samvær. Dette står i meklingsattesten og far har overført foreldreansvaret til meg. 

Barnet er tre år og tar det hele greit. Hun har snakket med han en gang på FaceTime, ellers ikke spurt etter han. Av og til når hun nevner han sier jeg at vi kan ringe han om hun vil, men hun vil ikke. 

Nå har far kommet på at hun vil treffe henne litt likevel. Han er redd for at hun tar skade av at han «brått» forsvant. Jeg derimot ser en harmonisk og blid jente som har tilpasset seg det nye verdensbildet, og er bekymret dor hva som skjer dersom far skal titte innom (og gudene vet hvor sporadisk det skal bli, han bor femti mil unna). 

Jeg har jo teknisk sett mitt på det tørre i og med at vi er enige om null samvær. Men er det rett? Blir det bedre eller verre å treffe sin far? Og ja, barn har rett til p kjenne begge sine foreldres men for enhver pris? Hva hvis vi kludret til psyken og selvfølelsen hennes nå? Roter vi mer enn nødvendig og hva er eventuelle skadevirkninger? 

Noen tips eller tanker? 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

Tror du faren hennes er villig til å bli kjent med henne på en gradvis og forsiktig måte?  

Min eksmann er dessverre psykisk syk og forstår ikke at barn trenger stabilitet.  Han har 0% samvær, men respekterer ikke avtalen, uteblir fra mekling men dukker opp på trappen min innimellom.  Fryktelig sårt for ungene og krevende for meg.  

Men, mine barn har ulike voksne i livet sitt som de sjelden ser, men likevel setter pris på.  Venner av meg som bor i utlandet osv.  De er ikke en del av dagliglivet vårt, men sender et sporadisk postkort, kommer av og til på besøk osv.  Kanskje faren hennes kan gå inn i en sånn rolle?  En man ser noen ganger i året, gjør noe gøy med og ellers ikke tenker så veldig mye på.  

Siden eksmannen din ønsket 0% samvær så tenker jeg situasjonen din har vært spesiell...  Men kanskje han har modnet.  Hvis du tror han ønsker å bli kjent med barnet sitt og har noe å gi, så tenker jeg det kan være verdt et forsøk.  Er dere heldige ender hun opp med en fungerende far som kan stille opp for henne om enn litt sporadisk og på avstand.   

Anonymkode: d509d...0f7

[Anonym bruker]

For å være ærlig...jeg tror ungene har bedre av å ha en forelder som vingler inn og ut...enn null kontakt (forutsatt at forelderen ikke er skadelig for barnet i forhold til vold og rus). Og så tenker jeg...kommer datteren din til å være bitter fordi du tok fra henne muligheten til å kjenne far (selv om han er en dårllig far).

Mennesker har som regel en iboende trang til å kjenne sitt opphav. Jeg hadde ikke tatt dette fra mitt barn. Men jeg vill vært tydelig med far på at dersom han sier han skal stille opp og ha samvær, får han vær så god ses å gjennomføre de gangene avtalen er formidlet til barnet. Og han hadde ikke fått mange anledninger til å drite seg ut! 

Anonymkode: c28b1...cd2

[Anonym bruker]

Problemet er at far vingler fordi han blir presset av ulike personer rundt han. Moren hans blant annet er svært på han. Han selv derimot ønsker ikke samvær og sier han er fornøyd med løsningen. Kan liksom ikke fatte at unger har godt av å være sammen med en som ikke egentlig vil være med den. 

Men ja, det er klart han kunne sleive innom av og til, men hvem vet hvor ofte det blir.. og hva skal man svare på spørsmålene i mellomtiden? 

Huff, syns det er vanskelig..

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har jo teknisk sett mitt på det tørre i og med at vi er enige om null samvær. Men er det rett? Blir det bedre eller verre å treffe sin far? Og ja, barn har rett til p kjenne begge sine foreldres men for enhver pris? Hva hvis vi kludret til psyken og selvfølelsen hennes nå? Roter vi mer enn nødvendig og hva er eventuelle skadevirkninger? 

Noen tips eller tanker? 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

Tror du selvbildet og alt er ferdig formet på treårsdagen, altså...? 

Dere bestemmer helt og holdent hvor trist eller harmonisk dette skal være. Du bestemmer hvor mye av din egen bitterhet du skal overføre videre på henne, og han kan styre hvor mye dårlig samvittighet han vil projisere på barnet. Ordene dere bruker og holdningene deres til hverandre, alt dette kan være ladet ellee nøkternt. Og det som er ladet kan dere lade med negativt ELLER positivt fortegn. Du kan sørge for at hun føler seg forlatt eller at hun tar det helt kuli; du kan til og med få henne til å føle seg mislykket over at ikke engang hennes egen far gidder å møte henne, eller du kan påføre henne dårlig samvittighet, savn, hat eller likegyldighet overfor faren. Bare gå i gang. Barndommen hennes er NÅ, og den er formbar.

Anonymkode: 60c19...9f0

[Anonym bruker]

En 3-åring skal da ikke ta avgjørelsen på om dere skal ringe far på FaceTime eller ikke.

Anonymkode: 73b79...d2a

[Anonym bruker]

De fleste av oss har slektninger som vi ser innimellom. Det er ikke farlig. Bare dere ikke lover ting dere ikke kan holde ser jeg ikke problemet.

Anonymkode: 37f7a...fb4

[Anonym bruker]

Problemet er jo nettopp følelsen av å bli forlatt eller at pappa har reist. Og at den kommer om igjen og om igjen, fordi far vingler inn og ut av livet hennes. 

Jeg sier ikke at en treåring er ferdig formet, men grunnleggende barnepsykologi sier at årene frem til de er fem er de viktigste iforhold til tilknytning og selvfølelse, og jeg vil ikke gjøre noe galt. 

Jeg har ikke latt henne ta avgjørelsen, men når hun ikke vil snakke har jeg ikke pushet pp heller. Blir ikke gode samtaler ut av det heller akkurat. 

Jeg har heller ikke omtalt far i negative ordlag, aldri noen sinne. Når hun spør hvorfor pappa flyttet sier jeg at det var fordi han måtte og at han har eget hus nå. Hvorfor var det implisitt at jeg er bitter? Jeg finnes ikke bitter, jeg er usikker på hva som blir rett for barnet. Tvert imot unner jeg far å reise og ordne seg selv litt, han har ikke hatt (eller har) det lett. Jeg bare vil ikke at hun skal havne i klem på noe vis. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

Lager dere en fast avtale vil ikke barnet føle at far vingler inn og ut av livet hennes.

Anonymkode: cbe6f...aed

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville krevd nye timer på familievernkontoret, og der forsøkt å holde en åpen og ærlig samtale uten å kritisere ham. Du sier at hans mor ønsker at han skal ha kontakt, men at han selv gir uttrykk for at han egentlig ikke vil det. Dette ville jeg fått klarhet i, hva ønsker han egentlig? For det er helt likegyldig hva hans mor ønsker og mener, det er han som ev. skal ha kontakt med datteren. Hans mor kan holde kontakt med barnebarnet selv om han ikke har kontakt med barnet, hun kan besøke dere og når barnet blir større også ha besøk av barnet.

Barn er så forskjellige, det som kan være riktig for ett barn kan være feil for et annet. Når datteren din blir eldre så tror jeg hun selv vil få flere tanker om sin far, spesielt om han skaffer seg en ny familie - "hvorfor vil han ikke ha/ha så lite kontakt med meg?". Men jeg tror at hvis han nå skal ha kontakt så er det absolutt viktigste at han stiller opp når det gjøres avtaler. Hvor ofte eller sjeldne besøkene hans er tror jeg er mindre viktig, bare han stiller opp når det er avtalt, slik at hun ikke opplever å alltid/for ofte bli bortprioritert av faren. I tillegg må kontakten mellom dem legges opp etter hvor ofte han ser henne og hvor tett forhold de greier å skape. Om han kommer ofte nok til at hun er trygg på ham vil han kunne ha henne mer/alene enn om han kommer så sjelden at hun hver gang på "begynne på nytt".

Få ham med på fvk igjen, snakk sammen, se om dere begge kan være ærlige, og fokuser hele tiden på det som er viktigst for jenta, og det er stabilitet og forutsigbarhet og trygghet på at det som avtales blir overholdt.

Anonymkode: e3ad0...b19

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Lager dere en fast avtale vil ikke barnet føle at far vingler inn og ut av livet hennes.

Anonymkode: cbe6f...aed

Men han vil ikke ha fast. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror jeg ville krevd nye timer på familievernkontoret, og der forsøkt å holde en åpen og ærlig samtale uten å kritisere ham. Du sier at hans mor ønsker at han skal ha kontakt, men at han selv gir uttrykk for at han egentlig ikke vil det. Dette ville jeg fått klarhet i, hva ønsker han egentlig? For det er helt likegyldig hva hans mor ønsker og mener, det er han som ev. skal ha kontakt med datteren. Hans mor kan holde kontakt med barnebarnet selv om han ikke har kontakt med barnet, hun kan besøke dere og når barnet blir større også ha besøk av barnet.

Barn er så forskjellige, det som kan være riktig for ett barn kan være feil for et annet. Når datteren din blir eldre så tror jeg hun selv vil få flere tanker om sin far, spesielt om han skaffer seg en ny familie - "hvorfor vil han ikke ha/ha så lite kontakt med meg?". Men jeg tror at hvis han nå skal ha kontakt så er det absolutt viktigste at han stiller opp når det gjøres avtaler. Hvor ofte eller sjeldne besøkene hans er tror jeg er mindre viktig, bare han stiller opp når det er avtalt, slik at hun ikke opplever å alltid/for ofte bli bortprioritert av faren. I tillegg må kontakten mellom dem legges opp etter hvor ofte han ser henne og hvor tett forhold de greier å skape. Om han kommer ofte nok til at hun er trygg på ham vil han kunne ha henne mer/alene enn om han kommer så sjelden at hun hver gang på "begynne på nytt".

Få ham med på fvk igjen, snakk sammen, se om dere begge kan være ærlige, og fokuser hele tiden på det som er viktigst for jenta, og det er stabilitet og forutsigbarhet og trygghet på at det som avtales blir overholdt.

Anonymkode: e3ad0...b19

Det er så mange problemer. Det er et barn til på vei, og den vil ikke far ha noe med å gjøre. Jeg mener han ikke kan velge et barn ig ikke det andre når de er søsken. 

Han kommer ikke til å få ny familie, han er steril og noe av problemet her ligger nettopp i at barna unnfanget ved donor. 

Ny tine på fvk er vanskelig når han bor så langt unna, dessuten er vi jo egentlig enige. Null samvær og foreldreansvar til meg var planen. Bare blir så sliten av vinglingen hans, som jeg egentlig ikke føler er hans vilje. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er så mange problemer. Det er et barn til på vei, og den vil ikke far ha noe med å gjøre. Jeg mener han ikke kan velge et barn ig ikke det andre når de er søsken. 

Han kommer ikke til å få ny familie, han er steril og noe av problemet her ligger nettopp i at barna unnfanget ved donor. 

Ny tine på fvk er vanskelig når han bor så langt unna, dessuten er vi jo egentlig enige. Null samvær og foreldreansvar til meg var planen. Bare blir så sliten av vinglingen hans, som jeg egentlig ikke føler er hans vilje. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

Uff, så vanskelig... Du er gravid med nr. to med donor som egentlig var planlagt sammen med far? Uff, den er lei. Da tror jeg at du heller bør begynne med å oppsøke familievernkontoret selv og be om råd der, for dette er jo ingen lett eller opplagt situasjon.

Men om hans mor ser på din datter og det kommende barnet som barnebarn, så kan hun kanskje likevel være en positiv person i barnas liv fremover, hvis hun er en ordentlig dame?

Bestill deg time alene på fvk først, og ta det derfra. Tror det kan være godt for deg uansett, for jeg tror det vil være godt for deg å ha noen å snakke med om alt som tydeligvis har skjedd.

Lykke til! <3

Anonymkode: e3ad0...b19

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er at far vingler fordi han blir presset av ulike personer rundt han. Moren hans blant annet er svært på han. Han selv derimot ønsker ikke samvær og sier han er fornøyd med løsningen. Kan liksom ikke fatte at unger har godt av å være sammen med en som ikke egentlig vil være med den. 

Men ja, det er klart han kunne sleive innom av og til, men hvem vet hvor ofte det blir.. og hva skal man svare på spørsmålene i mellomtiden? 

Huff, syns det er vanskelig..

Anonymkode: 6d7f6...dc4

Kan det være at farmor er redd for at hun ikke får treffe ungene hvis far ikke har samvær?  Har du snakket med henne om det? Hvis du ikke har det, så kanskje du skal det og si at hun kan treffe barnebarna sine selv om ikke far ønsker samvær, forutsatt at hun er en normal oppegående person

Anonymkode: dfaff...ac6

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er jo nettopp følelsen av å bli forlatt eller at pappa har reist. Og at den kommer om igjen og om igjen, fordi far vingler inn og ut av livet hennes. 

Jeg sier ikke at en treåring er ferdig formet, men grunnleggende barnepsykologi sier at årene frem til de er fem er de viktigste iforhold til tilknytning og selvfølelse, og jeg vil ikke gjøre noe galt. 

Jeg har ikke latt henne ta avgjørelsen, men når hun ikke vil snakke har jeg ikke pushet pp heller. Blir ikke gode samtaler ut av det heller akkurat. 

Jeg har heller ikke omtalt far i negative ordlag, aldri noen sinne. Når hun spør hvorfor pappa flyttet sier jeg at det var fordi han måtte og at han har eget hus nå. Hvorfor var det implisitt at jeg er bitter? Jeg finnes ikke bitter, jeg er usikker på hva som blir rett for barnet. Tvert imot unner jeg far å reise og ordne seg selv litt, han har ikke hatt (eller har) det lett. Jeg bare vil ikke at hun skal havne i klem på noe vis. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

Hvor gammel var hun når han flyttet? Hadde hun et godt forhold til han før han flyttet?

Anonymkode: dfaff...ac6

[Anonym bruker]

Inviter heller bestemoren på besøk. 

Vi har hatt lignende situasjon hvor jeg har det fulle foreldreansvaret. Faren stakk innom noen få ganger i året og etterhvert ble det 0-1 ganger i året. Hver gang faren kom innom ødela det barnet helt. Det kom opp mange spørsmål om hvorfor faren ikke kom oftere, hvorfor ikke faren var glad i barnet osv siden han ikke kom. Faren sa at han skulle komme, men fulgte ikke opp. Etter noen år med stillhet fikk faren seg dame og skulle vise at han var "god" far. Barnet var da så stort at det for lengst hadde skjønt at faren ikke var noe å samle på. De har ikke kontakt per dags dato. det hadde faktisk spart barnet for mange frustrasjoner og tårer om han bare hadde holdt seg unna. Vi inviterte derimot bestemoren til bursdagene de første årene, og hun kommer innom et par ganger i året etter dette til tross for lang avstand. 

Anonymkode: fa1a7...90c

[Anonym bruker]

Vi er i en lignende situasjon. Far kommer når det passer han, hittil har det vært 1-2 ganger i året. I vår situasjon tenker jeg at alt samvær er bedre enn ingen samvær. Far her er lite engasjert ellers, men han oppfører seg greit når han er her. Jeg snakker om far på samme måte som jeg snakker om tanter og onkler, og prøver å gjøre det til en naturlig at vi ser han så sjelden. Hun bærer lite preg av å savne han enda. Hun ser han når han kommer hit og spør ofte etter han i noen dager etterpå, men ikke noe mer enn hun snakker om mormor når hun har vært på besøk. 

Hvis far ikke er slem mot barnet, vil jeg tro litt samvær er bedre enn ingenting. Selvsagt ikke samvær alene om barnet ikke er trygg, noe som gjerne er konsekvensen av at de kommer så sjelden. Så at far kommer på besøk mens du er der tenker jeg i de fleste tilfeller bare vil være et pluss. 

Anonymkode: 17980...264

[Anonym bruker]

Dersom far nekter samvær med ett av barna hadde jeg satt foten ned for samvær overhodet. Det er uansett ikke greit at far velger en fremfor den andre, da det vil påvirke søskenforholdet negativt og vil skape langt mer ubslanse enn mangel på samvær. Begge...eller ingen! Og om samværet er pga press fra besteforeldre...som de over skriver, inviter farmor på besøk!

Anonymkode: c28b1...cd2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Uff, så vanskelig... Du er gravid med nr. to med donor som egentlig var planlagt sammen med far? Uff, den er lei. Da tror jeg at du heller bør begynne med å oppsøke familievernkontoret selv og be om råd der, for dette er jo ingen lett eller opplagt situasjon.

Men om hans mor ser på din datter og det kommende barnet som barnebarn, så kan hun kanskje likevel være en positiv person i barnas liv fremover, hvis hun er en ordentlig dame?

Bestill deg time alene på fvk først, og ta det derfra. Tror det kan være godt for deg uansett, for jeg tror det vil være godt for deg å ha noen å snakke med om alt som tydeligvis har skjedd.

Lykke til! <3

Anonymkode: e3ad0...b19

Takk for råd💕

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kan det være at farmor er redd for at hun ikke får treffe ungene hvis far ikke har samvær?  Har du snakket med henne om det? Hvis du ikke har det, så kanskje du skal det og si at hun kan treffe barnebarna sine selv om ikke far ønsker samvær, forutsatt at hun er en normal oppegående person

Anonymkode: dfaff...ac6

Hun er oppegående nok, men med henne følger en svigerfar som er ugrei både fysisk og psykisk (roten til mange av mine manns problemer). Så er ikke veldig aktuelt med mye kontakt egentlig. De hadde minimal kontakt tidligere også, så overgangen er liten. Jeg mistenker kanskje at hun vil sette meg i et dårlig lys og presser gjennom hos sin sønn fordi hun tror jeg har manipulert han. Hun ser overhodet ikke at dette var hans avgjørelse. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel var hun når han flyttet? Hadde hun et godt forhold til han før han flyttet?

Anonymkode: dfaff...ac6

Det nærmer seg et halvt år siden. Og nei, de hadde ikke et godt forhold. Han var mye borte fysisk og lite tilstede når han var her. Han fikset ikke papparollen og det var alltid krangling og gråt når de var alene (han som forteller). 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Inviter heller bestemoren på besøk. 

Vi har hatt lignende situasjon hvor jeg har det fulle foreldreansvaret. Faren stakk innom noen få ganger i året og etterhvert ble det 0-1 ganger i året. Hver gang faren kom innom ødela det barnet helt. Det kom opp mange spørsmål om hvorfor faren ikke kom oftere, hvorfor ikke faren var glad i barnet osv siden han ikke kom. Faren sa at han skulle komme, men fulgte ikke opp. Etter noen år med stillhet fikk faren seg dame og skulle vise at han var "god" far. Barnet var da så stort at det for lengst hadde skjønt at faren ikke var noe å samle på. De har ikke kontakt per dags dato. det hadde faktisk spart barnet for mange frustrasjoner og tårer om han bare hadde holdt seg unna. Vi inviterte derimot bestemoren til bursdagene de første årene, og hun kommer innom et par ganger i året etter dette til tross for lang avstand. 

Anonymkode: fa1a7...90c

Det rr jo dette jeg er redd for, og egentlig min eks ogaå. Han ønsker det beste for henne. Problemet er manglende ryggrad og vingling.. 

håper barnet ditt har det bra nå!

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vi er i en lignende situasjon. Far kommer når det passer han, hittil har det vært 1-2 ganger i året. I vår situasjon tenker jeg at alt samvær er bedre enn ingen samvær. Far her er lite engasjert ellers, men han oppfører seg greit når han er her. Jeg snakker om far på samme måte som jeg snakker om tanter og onkler, og prøver å gjøre det til en naturlig at vi ser han så sjelden. Hun bærer lite preg av å savne han enda. Hun ser han når han kommer hit og spør ofte etter han i noen dager etterpå, men ikke noe mer enn hun snakker om mormor når hun har vært på besøk. 

Hvis far ikke er slem mot barnet, vil jeg tro litt samvær er bedre enn ingenting. Selvsagt ikke samvær alene om barnet ikke er trygg, noe som gjerne er konsekvensen av at de kommer så sjelden. Så at far kommer på besøk mens du er der tenker jeg i de fleste tilfeller bare vil være et pluss. 

Anonymkode: 17980...264

Men hva når han bare vil treffe den ene og ikke den andre? Det lar seg jo ikke gjennomføre med fornuft i behold..

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dersom far nekter samvær med ett av barna hadde jeg satt foten ned for samvær overhodet. Det er uansett ikke greit at far velger en fremfor den andre, da det vil påvirke søskenforholdet negativt og vil skape langt mer ubslanse enn mangel på samvær. Begge...eller ingen! Og om samværet er pga press fra besteforeldre...som de over skriver, inviter farmor på besøk!

Anonymkode: c28b1...cd2

Takk, det var godt å høre ☺️

Anonymkode: 6d7f6...dc4

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er jo nettopp følelsen av å bli forlatt eller at pappa har reist. Og at den kommer om igjen og om igjen, fordi far vingler inn og ut av livet hennes. 

Jeg sier ikke at en treåring er ferdig formet, men grunnleggende barnepsykologi sier at årene frem til de er fem er de viktigste iforhold til tilknytning og selvfølelse, og jeg vil ikke gjøre noe galt. 

Jeg har ikke latt henne ta avgjørelsen, men når hun ikke vil snakke har jeg ikke pushet pp heller. Blir ikke gode samtaler ut av det heller akkurat. 

Jeg har heller ikke omtalt far i negative ordlag, aldri noen sinne. Når hun spør hvorfor pappa flyttet sier jeg at det var fordi han måtte og at han har eget hus nå. Hvorfor var det implisitt at jeg er bitter? Jeg finnes ikke bitter, jeg er usikker på hva som blir rett for barnet. Tvert imot unner jeg far å reise og ordne seg selv litt, han har ikke hatt (eller har) det lett. Jeg bare vil ikke at hun skal havne i klem på noe vis. 

Anonymkode: 6d7f6...dc4

Du virker bitter ved at du leiter etter hypotetiske unnskyldninger for å kutte ham helt ut. Hvis du ikke var bitter, ville du ha funnet noen bedre replikker når barnet spør, og du ville ikke ha laget en sak ut av at det blir så trist for henne å være forlatt. Det er så trist som du gjør det til. Jeg elsket min morfar over alt på jord hele barndommen, mye mer enn pappa, men levde likevel helt greit med at de bodde i Troms og vi i Buskerud, altså. Klart jeg gleda meg til å se dem, men det ødela ikke selvbildet mitt å måtte vente til ferien.

Anonymkode: 60c19...9f0