Fortjener enkelte å få spise bare en gang i uken?

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun viser fram en lapp der hun har skrevet opp hva hun får utbetalt hver måned, rundt 16.000 kroner. Når alle faste utgifter er trukket fra, har hun 3.800 kroner igjen å leve for i måneden. I tillegg har hun gjeld som må betales. Noe av gjelda stammer fra 2009, da hun fikk tildelt en kommunal bolig med en husleie hun ikke klarte å betale.

Hun lever tydelig i luksus!

Anonymkode: 124da...ec0

38000 kr etter at ALLE faste utgifter er trekt fra burde holde. 2000 kr til mat.

Det at de begynner å snakke om gjelden etter det hun har igjen er feil siden lån går under faste utgifter og går inn i de ca.12 200 kr hun har i faste ugifter.

Anonymkode: c60e9...5b8

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

38000 kr etter at ALLE faste utgifter er trekt fra burde holde. 2000 kr til mat.

Det at de begynner å snakke om gjelden etter det hun har igjen er feil siden lån går under faste utgifter og går inn i de ca.12 200 kr hun har i faste ugifter.

Anonymkode: c60e9...5b8

Ble en 0 for mye 3 800 kr etter alle faste utgifter

Anonymkode: c60e9...5b8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

38000 kr etter at ALLE faste utgifter er trekt fra burde holde.

Anonymkode: c60e9...5b8

I tillegg har hun gjeld som må betales. Noe av gjelda stammer fra 2009, da hun fikk tildelt en kommunal bolig med en husleie hun ikke klarte å betale.

Anonymkode: 124da...ec0

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ganske rart nr 19.000 er minstesats.

Anonymkode: 19e1f...45e

Jeg leste feil, tenkte AAP. Da trekker jeg tilbake det jeg har skrevet tidligere, synes jeg ikke synd på henne da. For det vet jeg at man fint kan leve av. Jeg har det utbetalt ca det samme på AAP, leier leilighet, bruker dyr medisin, har en forholdsvis dyr bil og gammel gjeld som jeg betaler endel på. Klarer meg fint fordet, og har lite å klage på.

Men er minstesats på uføre så mye høyere enn minstesats på AAP altså, jeg trodde de var sånn nogenlunde likt,

Anonymkode: 46eab...760

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

I tillegg har hun gjeld som må betales. Noe av gjelda stammer fra 2009, da hun fikk tildelt en kommunal bolig med en husleie hun ikke klarte å betale.

Anonymkode: 124da...ec0

Lån går fortsatt under faste ugtifter. At hun prøver å pynte på summen hun har i mnd til mat og klær (3800 kr) blir bare patetisk. Det er vel det at hun bruker et par tusen på bil og røyk

Anonymkode: c60e9...5b8

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun viser fram en lapp der hun har skrevet opp hva hun får utbetalt hver måned, rundt 16.000 kroner. Når alle faste utgifter er trukket fra, har hun 3.800 kroner igjen å leve for i måneden. I tillegg har hun gjeld som må betales. Noe av gjelda stammer fra 2009, da hun fikk tildelt en kommunal bolig med en husleie hun ikke klarte å betale.

Hun lever tydelig i luksus!

Anonymkode: 124da...ec0

Det er faktisk ikke så lite, det er nesten 1000 kroner uka. Jeg har 3000 i mnd til mat, klær, lommepenger, diesel og gaver.  Det går helt fint, det er selvfølgelig ingen luksus, men det er heller ikke ille. Gjelden hennes regnes vel inn i de faste utgiftene

Anonymkode: 46eab...760

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tro det eller ei, men uføre skatter de og

Anonymkode: b304f...98d

Nettopp. Hun har drøyt 16.000 etter skatt. 

Anonymkode: 19e1f...45e

[Anonym bruker]

ikke synd på henne nei, dette er hennes egen feil

Anonymkode: 96286...d94

[Anonym bruker]

En enslig person burde klare seg helt ok på 16 000 utbetalt. Selvsagt uten kredittgjeld og røyk, da.

Anonymkode: 4fcfd...f0e

[Admin]

Tråden er ryddet for hatefult innhold.

Ann Christin, admin

[Himmel og hav]

Altså, 16 000,- i måneden høres ikke så ille ut, og som en del av dere påpeker så er har hun igjen ca en tusenlapp i uka til mat, medisiner, klær og alt annet. Jeg skulle også fint klare å leve på det en periode, men når man lever på en så lav inntekt med så lite "til overs"-penger, så røyner det på etterhvert. Hva koster f.eks et par vinterstøvletter? Selv om det er på salg og i en billigkjede, så er det fort 400,-. En stillongs? Ny mobil når den gamle går i stykker? En pakke plaster? Når en tur til legen med egenandel tar en fjerdedel av det du skal leve for denne uka, så skal det ikke mye til før man bør skjønne at det er tungt og vanskelig å leve på så lite. Hva skjer om du faktisk må til legen, ha penicillinkur OG paracet den samme uka? Jeg kan ikke fatte at det er vanskelig å forstå at det ikke går rundt over tid. Noen av dere påpeker at hun kunne gjort ditt og datt, men når alt handler om beinhard prioritering på 20.året, så er det forståelig at man er lei  og oppgitt. 16 000,- er ikke mye for et menneske å leve på i lang tid. Enten man røyker eller ikke. 

[Anonym bruker]

Enkelt og greit kutt røyken! Enslige i jobb som MÅ ha bil og klær annet enn kun arvet klarer seg fint på 16-20 utbetalt. Prioriteringer ! Det er det hun har problemer med, enkelt og greit.

Anonymkode: 7c101...2d3

[Anonym bruker]

Jeg synes det er synd at alle slike diskusjoner på dette forumet viser hvor lite kunnskap mange har om sykdom, uføretrygd og fattigdom. De aller fleste ender bare med å argumentere om småting, greier ikke løfte diskusjonen på et høyere nivå.

Er det smart av personen i artikkelen å røyke? Selvfølgelig ikke. Kjøre bil? Den har hun fått og har nå uansett ikke råd til å bruke den lenger, så den er heller ikke noe tema å diskutere.

Dette er en person som hadde en veldig ustabil barndom og oppvekst, så dårlig fosterhjem at hun ikke kunne bo der (det krever ikke mye fantasi å forstå hva hun der trolig har opplevd), barneinstitusjon, og så direkte ut i sosialhjelp som 18-åring. En 18-åring som tydeligvis ikke hadde greid å gå ferdig skole eller ikke greide hverken skole eller jobb videre. Da er det mye som har sviktet allerede der. Dette er en person som ikke fikk helt nødvendig helsehjelp som barn, som har traumer som ikke er blitt behandlet. Dette er et ganske typisk eksempel på mange av de det går galt for. Hvor stor er sjansen for at en 18-åring som aldri har opplevd trygghet, som er blitt sviktet grovt av de som skulle hjelpe henne som barn - hvor stor er sjansen for at en 18-åring da tør stole på systemet på nytt og be om riktig hjelp? Trolig forstod hun ikke hva hun trengte hjelp til heller fordi det var for nært traumene hun hadde opplevd. Der har man nærmest oppskriften på å falle utenfor videre i livet.

Denne personen er klokere enn de fleste som svarer i denne tråden som bare diskuterer kroner og ører. Hun sier noe av det viktigste som er - hun sier at skal man komme seg på beina igjen så trenger man trygghet. Trygghet! Stabilitet!

De fleste som blir uføretrygdet blir det av muskel- og skjelettlidelser. 35 % av alle uføretrygdede blir uføre pga. psykisk sykdom. Tenk helt logisk - hva må til for å ev. bli frisk av slike lidelser? Trygghet og stabilitet som gjør at man får redusert stress. Når man bruker energien sin på hvordan overleve fra dag til dag, fra måned til måned, da blir det lite energi igjen til alt annet man bør og må gjøre for å bli frisk. Søvn, f.eks. er noe av det første som ryker når man lever i en slik livssituasjon hvor det å greie seg økonomisk er en evig kamp man aldri kan vinne. Søvnmangel fører til dårligere døgnrytme, endring av hormoner, det tapper kroppen for vitaminer og mineraler som er avgjørende for at kroppen skal hele seg fysisk og psykisk. Mange mangler kan gi direkte fysiske og psykiske problemer, f.eks. smerter, kraftløshet, betennelser, depresjon, angst... til og med alvorligere fysisk og psykisk sykdom kan skyldes div. ernæringsmessige mangler som ofte ikke blir avdekket av legene. Og om det blir avdekket slike mangler? Da får man gjerne ikke dekket det man trenger. Blå resept? Tja, det er det mye som ikke kommer inn under. Sosialkontoret? Helt avhengig av hvilken saksbehandler du kommer til og hvilket kontor du hører til. Behandling hos fysioterapeut, kiropraktor, psykolog? Vel, da må man ha penger til å dekke slike behandlinger. De som har dårligst råd i Norge har ikke råd til å ta slik behandling - selv ikke egenandelene. Hvis valget står mellom å spise eller ta behandling - hva ville du valgt?

Så er det selvfølgelig alle ekstra utgifter som legebesøk, sykehusbesøk, medisiner, som til tross for egenandelsbetaling og frikort for mange blir for mye mtp. hva de kan greie å legge ut. Joda, man kan til og med få igjen noe hvis man har mye legemiddelutgifter på hvit resept, men der egenandelen for 3-4 år siden var 900 kr for et år, der er egenandelen nå godt over 1800. En dobling. Litt under en tusenlapp er jo ikke noe om man er i jobb. Men har man ingenting fra før så er det det man må leve på 1-2 uker.

Videre har de med dårligst råd som regel også dårligere kosthold, nettopp fordi de ikke har råd. Mange bør gjerne tilpasse kostholdet mtp. helsen sin, men mange har ikke mulighet for det pga. økonomien. Så har du de som har fordyret kosthold som er helt nødvendig, men ikke kvalifiserer til å få dekket dette - selv om man blir sykere av å ikke ta disse hensynene.

Som fattig må man som regel leie bolig. Få gir lange leiekontrakter nå, for huseiere vil ha full kontroll og kunne sette kortere oppsigelsesfrist. Så som fattig ender man da gjerne med å betale mer for små husvære enn andre betaler i lån på større leiligheter. Man får ikke avskrevet noe fordi man ikke har lån, man har ingen mulighet til å legge seg opp egenkapital. Før i tiden var det slik at man leide for å bo billigere mens man la seg opp egenkapital. Nå er det langt dyrere å leie enn å være selveier. De fattige betaler de rikeres huslån. Og på toppen av alt så har man hele tiden to ting hengende over seg. På korttids leiekontrakter kan huseier endre husleie fra år til år som de vil. Og du vet alltid at du bare har en måned på deg om du må flytte. Å flytte koster mye, man må gjerne betale inn depositum på ny leilighet før man får frigitt depositum fra forrige huseier... Det er normalt å ta 3-6 mnd. husleie som depositum. Hvor tar man slike summer fra når man kanskje fremdeles er tynget av lån man tok for å greie det forrige depositumet? Trolig får man heller ikke et nytt lån pga. for lav inntekt til å dekke et nytt lån. Dvs. de fleste som er fattige lever konstant med en usikkerhet - når må jeg flytte neste gang?

Svært mange fattige mister også mye av sitt sosiale nettverk fordi de ikke kan være med på ting som koster penger. Det fører til isolasjon med de psykiske belastningene det fører til for de fleste.

Mennesket er ganske enkelt. Det er en del helt grunnleggende behov som må være dekket for at vi skal fungere bra. En ting er de opplagte med husly, mat, klær. Men like viktig er trygghet, stabilitet og samhørighet. Fattige i Norge får dekket et minimum for å dekke i hvert fall husly og mat. Utover det legges det ikke tilrette for at de som trenger mer trygghet og forutsigbarhet i livet for å kunne få ro til å konsentrere seg om å bli friske, faktisk muligheten til å bli friske, får det de trenger. Det er ikke nemlig ikke nødvendig for å holde noen i live. Men det ER nødvendig for å gi syke muligheten til å bli friske eller friskere slik at de forhåpentligvis kan begynne å jobbe igjen. På papiret så er det rom i lovverket til å få dekket disse nødvendighetene - men i praktis er det få som faktisk får det.

Systemet sparer mye på å ikke dekke slike ting bedre. Men de taper mye, mye, mye mer fra et annet budsjett fordi de sparer på disse tingene!

Helsevesenet tar for dårlig unna de som trenger utredninger og behandling. Og mange faller utenfor behandling fordi de rett og slett må velge mellom å spise og ta behandling. Nav kan ikke stille krav til hverken helsevesenet eller sosialkontorene. Der sosialkontorene burde dekket utgifter som kunne hjulpet folk til å bli frisk nok til å komme ut i jobb igjen, men ikke gjøre det, der slipper de unna med det. Klagemuligheter? Joda, de finnes også, men det er mer en formalrett enn en reell rett, fordi mange ikke er friske nok til å greie å klage, ikke har råd til såkalt fri rettshjelp for å få en advokat til å hjelpe seg. Mange blir sykere av og i systemet enn de hadde trengt å være om de bare fikk helhetlig og riktig hjelp.

De som i dag faller utenfor arbeidsgivet møtes ikke helhetlig. Ulike instanser står for ulike budsjetter. Der ett budsjett ser at de sparer på å nekte en stønad, vil en annen få langt større utgifter fordi den første nektet å støtte den syke. Ingen er ansvarlige for hverandre. Det er altfor mange som opplever at det systemet som på papiret skal gi trygghet og stabilitet og legge forholdene tilrette for at folk skal kunne bli friske(re) og komme seg ut i jobb, det systemet svikter og at det er tilfeldigheter som avgjører om man får nødvendig støtte eller ikke. Det er store forskjeller fra kommune til kommune, det er store forskjeller fra ett nav-/sosialkontor til et annet, og det er enorm forskjell på de ulike saksbehandlerne. Det gir ikke like forutsetninger. Det gir ikke trygghet og forutsigbarhet.

Enda så mye jeg har nevnt her så er dette bare en liten del av problemene, kunne nevnt mye annet som burde blitt gjort om for å øke forutsigbarheten og tryggheten for de som trenger dette for å få muligheten til å bli frisk.

Men det er alt dette og mye mer som er det viktigste i slike diskusjoner. Hi begynte diskusjonen, og det er en viktig diskusjon. Dessverre så er det veldig mange som ikke har kunnskap nok til å komme med annet enn ubrukelig synsing og ingenting konstruktivt, bare oppgulp som er med på å stigmatisere grupper som sliter mer enn nok allerede. Og alt som er nevnt er problemer som den enkelte har, i tillegg kommer plagene og belastningene som de har pga. sykdommen. Og så har vi enda ikke nevnt alt annet som kommer i tillegg, bekymring for ev. barn som må vokse opp i fattigdom, belastning på ev. mann eller andre nære.

Den personen i artikkelen har innsikt, hun vise til det aller mest grunnleggende som er for at hun og andre i lignende situasjoner skal komme seg tilbake i jobb - at de må få tryggheten og forutsigbarheten til å kunne bruke energien sin på det som burde være hovedfokus, nemlig å bli frisk og gjøre alt som skal til for å bli deg, ikke om man har å spise middag hver dag eller ikke. Hun i artikkelen har forstått hva som skal til for at personer i lignende situasjoner virkelig trenger - trygghet og forutsigbarhet i livet. Da kan man bruke energien sin på å bli friksere eller til og med helt frisk.

 

Anonymkode: 1c4f5...f92

[Anonym bruker]

Er 16 000 så fryktelig lite for en person da? Vi greier oss på 24 000 i måneden, og da er 6000 barnehage og SFO.

Anonymkode: 829b0...b12

[Anonym bruker]

1 time siden, Himmel og hav skrev:

Altså, 16 000,- i måneden høres ikke så ille ut, og som en del av dere påpeker så er har hun igjen ca en tusenlapp i uka til mat, medisiner, klær og alt annet. Jeg skulle også fint klare å leve på det en periode, men når man lever på en så lav inntekt med så lite "til overs"-penger, så røyner det på etterhvert. Hva koster f.eks et par vinterstøvletter? Selv om det er på salg og i en billigkjede, så er det fort 400,-. En stillongs? Ny mobil når den gamle går i stykker? En pakke plaster? Når en tur til legen med egenandel tar en fjerdedel av det du skal leve for denne uka, så skal det ikke mye til før man bør skjønne at det er tungt og vanskelig å leve på så lite. Hva skjer om du faktisk må til legen, ha penicillinkur OG paracet den samme uka? Jeg kan ikke fatte at det er vanskelig å forstå at det ikke går rundt over tid. Noen av dere påpeker at hun kunne gjort ditt og datt, men når alt handler om beinhard prioritering på 20.året, så er det forståelig at man er lei  og oppgitt. 16 000,- er ikke mye for et menneske å leve på i lang tid. Enten man røyker eller ikke. 

For ikke å snakke om den måneden hun plutselig må rotfylle en tann...

Anonymkode: dbd29...fa5

[Himmel og hav]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er 16 000 så fryktelig lite for en person da? Vi greier oss på 24 000 i måneden, og da er 6000 barnehage og SFO.

Anonymkode: 829b0...b12

Har dere også faste utgifter som spiser opp mer enn 3/4 av inntekten?

[Anonym bruker]

Hvis 16.000 kr er å være fattig så har jeg vært fattig i snart 6 år,å jeg har ett barn som bor hjemme også . Likevel hadde vi selvsagt alltid råd til middag og aldri problemer med å hA råd til å kjøpe bursdagsgave når han ble innvitert i det. Vi gikk også på Leos lekeland innimellom uten at det veltet lasset. Hun her høres ut som har veldig dårlig styring på pengene sine!

Anonymkode: 9cf8d...dee

[Anonym bruker]

9 minutes ago, Himmel og hav said:

Har dere også faste utgifter som spiser opp mer enn 3/4 av inntekten?

Hvis man skakkjører økonomien med forbrukslån og diverse...skal man da få mer penger av staten enn alenemoren som har levd fornuftig og har råd til Leos lekeland og middag hver dag...?

Anonymkode: 97a9f...3d2

[Himmel og hav]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis man skakkjører økonomien med forbrukslån og diverse...skal man da få mer penger av staten enn alenemoren som har levd fornuftig og har råd til Leos lekeland og middag hver dag...?

Anonymkode: 97a9f...3d2

Flott for deg som klarer deg så bra med stram økonomi, men hvis du har råd til lekeland og middag hver dag, så er jo tydeligvis din økonomi ikke sammenlignbar med hennes. Hva ville forresten du gjort når datteren din skulle konfirmeres og du ikke hadde penger og ikke hadde en inntekt med rom for sparing? Kredittkort er ikke smart, men for meg er det forståelig at hun prøvde å skåne barna. Det er jo ikke som hun har tatt lån og reist til Tyrkia på heisatur. 

[Anonym bruker]

Jeg levde tre år på en stønad som ga meg 12500 kr å leve for etter skatt. Da forsørget jeg et barn også. Vi hadde det svært trangt, men vi hadde middag hver dag. 

Dårlig økonomistyring er selvsagt slitsomt og krevende, men man kan få hjelp til å styre økonomien. Denne damen prioriterer svært feil og trenger budsjetthjelp. Ikke mer penger. 

Anonymkode: 98114...aa9

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært røyker og er nå en som snuser .... og hadde jeg hatt dårlig råd kunne jeg ikke fortsatt med uvanen min... Så enkelt og vanskelig er det. 

Hvis hun røyker 20 om dagen er det ca 110/120 kr dagen kun på røyk tilsvarer det ca 3300 kr i mnd... 

Når det kommer til bidrag er det brutto utbetaling og ikke netto som beregnes og det spørs så klart om hun har samvær, for å kunne få samværsfradrag. Kan hende det er gjeld i en evt bidragssak og.

sier ikke at jeg ikke unner henne middag hver dag... men hun er enslig og hadde hun sluttet å røyke, så ville hun hatt ihvertfall 3000 kr i mnd på middager. Kunne og hatt råd til en øl ute eller kjøpt en liten gave i ny og ne. 

Nei hun vil ikke levd fett, men hvem gjør egentlig det hele tia? Vi er en familie på 4 , begge voksne i full jobb og bruker ca 5 til 6000 kr på mat i mnd. Jeg snuser og kan da ikke regne med  å bruke penger på fyre ferier, cafe/restaurant besøk eller frisør.... men det er mitt eget valg og prioritering, når jeg er så dum å bruker 2,500 kr på snus i mnd.. 

 

Anonymkode: 05782...168

[Mia_73]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er synd at alle slike diskusjoner på dette forumet viser hvor lite kunnskap mange har om sykdom, uføretrygd og fattigdom. De aller fleste ender bare med å argumentere om småting, greier ikke løfte diskusjonen på et høyere nivå.

Er det smart av personen i artikkelen å røyke? Selvfølgelig ikke. Kjøre bil? Den har hun fått og har nå uansett ikke råd til å bruke den lenger, så den er heller ikke noe tema å diskutere.

Dette er en person som hadde en veldig ustabil barndom og oppvekst, så dårlig fosterhjem at hun ikke kunne bo der (det krever ikke mye fantasi å forstå hva hun der trolig har opplevd), barneinstitusjon, og så direkte ut i sosialhjelp som 18-åring. En 18-åring som tydeligvis ikke hadde greid å gå ferdig skole eller ikke greide hverken skole eller jobb videre. Da er det mye som har sviktet allerede der. Dette er en person som ikke fikk helt nødvendig helsehjelp som barn, som har traumer som ikke er blitt behandlet. Dette er et ganske typisk eksempel på mange av de det går galt for. Hvor stor er sjansen for at en 18-åring som aldri har opplevd trygghet, som er blitt sviktet grovt av de som skulle hjelpe henne som barn - hvor stor er sjansen for at en 18-åring da tør stole på systemet på nytt og be om riktig hjelp? Trolig forstod hun ikke hva hun trengte hjelp til heller fordi det var for nært traumene hun hadde opplevd. Der har man nærmest oppskriften på å falle utenfor videre i livet.

Denne personen er klokere enn de fleste som svarer i denne tråden som bare diskuterer kroner og ører. Hun sier noe av det viktigste som er - hun sier at skal man komme seg på beina igjen så trenger man trygghet. Trygghet! Stabilitet!

De fleste som blir uføretrygdet blir det av muskel- og skjelettlidelser. 35 % av alle uføretrygdede blir uføre pga. psykisk sykdom. Tenk helt logisk - hva må til for å ev. bli frisk av slike lidelser? Trygghet og stabilitet som gjør at man får redusert stress. Når man bruker energien sin på hvordan overleve fra dag til dag, fra måned til måned, da blir det lite energi igjen til alt annet man bør og må gjøre for å bli frisk. Søvn, f.eks. er noe av det første som ryker når man lever i en slik livssituasjon hvor det å greie seg økonomisk er en evig kamp man aldri kan vinne. Søvnmangel fører til dårligere døgnrytme, endring av hormoner, det tapper kroppen for vitaminer og mineraler som er avgjørende for at kroppen skal hele seg fysisk og psykisk. Mange mangler kan gi direkte fysiske og psykiske problemer, f.eks. smerter, kraftløshet, betennelser, depresjon, angst... til og med alvorligere fysisk og psykisk sykdom kan skyldes div. ernæringsmessige mangler som ofte ikke blir avdekket av legene. Og om det blir avdekket slike mangler? Da får man gjerne ikke dekket det man trenger. Blå resept? Tja, det er det mye som ikke kommer inn under. Sosialkontoret? Helt avhengig av hvilken saksbehandler du kommer til og hvilket kontor du hører til. Behandling hos fysioterapeut, kiropraktor, psykolog? Vel, da må man ha penger til å dekke slike behandlinger. De som har dårligst råd i Norge har ikke råd til å ta slik behandling - selv ikke egenandelene. Hvis valget står mellom å spise eller ta behandling - hva ville du valgt?

Så er det selvfølgelig alle ekstra utgifter som legebesøk, sykehusbesøk, medisiner, som til tross for egenandelsbetaling og frikort for mange blir for mye mtp. hva de kan greie å legge ut. Joda, man kan til og med få igjen noe hvis man har mye legemiddelutgifter på hvit resept, men der egenandelen for 3-4 år siden var 900 kr for et år, der er egenandelen nå godt over 1800. En dobling. Litt under en tusenlapp er jo ikke noe om man er i jobb. Men har man ingenting fra før så er det det man må leve på 1-2 uker.

Videre har de med dårligst råd som regel også dårligere kosthold, nettopp fordi de ikke har råd. Mange bør gjerne tilpasse kostholdet mtp. helsen sin, men mange har ikke mulighet for det pga. økonomien. Så har du de som har fordyret kosthold som er helt nødvendig, men ikke kvalifiserer til å få dekket dette - selv om man blir sykere av å ikke ta disse hensynene.

Som fattig må man som regel leie bolig. Få gir lange leiekontrakter nå, for huseiere vil ha full kontroll og kunne sette kortere oppsigelsesfrist. Så som fattig ender man da gjerne med å betale mer for små husvære enn andre betaler i lån på større leiligheter. Man får ikke avskrevet noe fordi man ikke har lån, man har ingen mulighet til å legge seg opp egenkapital. Før i tiden var det slik at man leide for å bo billigere mens man la seg opp egenkapital. Nå er det langt dyrere å leie enn å være selveier. De fattige betaler de rikeres huslån. Og på toppen av alt så har man hele tiden to ting hengende over seg. På korttids leiekontrakter kan huseier endre husleie fra år til år som de vil. Og du vet alltid at du bare har en måned på deg om du må flytte. Å flytte koster mye, man må gjerne betale inn depositum på ny leilighet før man får frigitt depositum fra forrige huseier... Det er normalt å ta 3-6 mnd. husleie som depositum. Hvor tar man slike summer fra når man kanskje fremdeles er tynget av lån man tok for å greie det forrige depositumet? Trolig får man heller ikke et nytt lån pga. for lav inntekt til å dekke et nytt lån. Dvs. de fleste som er fattige lever konstant med en usikkerhet - når må jeg flytte neste gang?

Svært mange fattige mister også mye av sitt sosiale nettverk fordi de ikke kan være med på ting som koster penger. Det fører til isolasjon med de psykiske belastningene det fører til for de fleste.

Mennesket er ganske enkelt. Det er en del helt grunnleggende behov som må være dekket for at vi skal fungere bra. En ting er de opplagte med husly, mat, klær. Men like viktig er trygghet, stabilitet og samhørighet. Fattige i Norge får dekket et minimum for å dekke i hvert fall husly og mat. Utover det legges det ikke tilrette for at de som trenger mer trygghet og forutsigbarhet i livet for å kunne få ro til å konsentrere seg om å bli friske, faktisk muligheten til å bli friske, får det de trenger. Det er ikke nemlig ikke nødvendig for å holde noen i live. Men det ER nødvendig for å gi syke muligheten til å bli friske eller friskere slik at de forhåpentligvis kan begynne å jobbe igjen. På papiret så er det rom i lovverket til å få dekket disse nødvendighetene - men i praktis er det få som faktisk får det.

Systemet sparer mye på å ikke dekke slike ting bedre. Men de taper mye, mye, mye mer fra et annet budsjett fordi de sparer på disse tingene!

Helsevesenet tar for dårlig unna de som trenger utredninger og behandling. Og mange faller utenfor behandling fordi de rett og slett må velge mellom å spise og ta behandling. Nav kan ikke stille krav til hverken helsevesenet eller sosialkontorene. Der sosialkontorene burde dekket utgifter som kunne hjulpet folk til å bli frisk nok til å komme ut i jobb igjen, men ikke gjøre det, der slipper de unna med det. Klagemuligheter? Joda, de finnes også, men det er mer en formalrett enn en reell rett, fordi mange ikke er friske nok til å greie å klage, ikke har råd til såkalt fri rettshjelp for å få en advokat til å hjelpe seg. Mange blir sykere av og i systemet enn de hadde trengt å være om de bare fikk helhetlig og riktig hjelp.

De som i dag faller utenfor arbeidsgivet møtes ikke helhetlig. Ulike instanser står for ulike budsjetter. Der ett budsjett ser at de sparer på å nekte en stønad, vil en annen få langt større utgifter fordi den første nektet å støtte den syke. Ingen er ansvarlige for hverandre. Det er altfor mange som opplever at det systemet som på papiret skal gi trygghet og stabilitet og legge forholdene tilrette for at folk skal kunne bli friske(re) og komme seg ut i jobb, det systemet svikter og at det er tilfeldigheter som avgjører om man får nødvendig støtte eller ikke. Det er store forskjeller fra kommune til kommune, det er store forskjeller fra ett nav-/sosialkontor til et annet, og det er enorm forskjell på de ulike saksbehandlerne. Det gir ikke like forutsetninger. Det gir ikke trygghet og forutsigbarhet.

Enda så mye jeg har nevnt her så er dette bare en liten del av problemene, kunne nevnt mye annet som burde blitt gjort om for å øke forutsigbarheten og tryggheten for de som trenger dette for å få muligheten til å bli frisk.

Men det er alt dette og mye mer som er det viktigste i slike diskusjoner. Hi begynte diskusjonen, og det er en viktig diskusjon. Dessverre så er det veldig mange som ikke har kunnskap nok til å komme med annet enn ubrukelig synsing og ingenting konstruktivt, bare oppgulp som er med på å stigmatisere grupper som sliter mer enn nok allerede. Og alt som er nevnt er problemer som den enkelte har, i tillegg kommer plagene og belastningene som de har pga. sykdommen. Og så har vi enda ikke nevnt alt annet som kommer i tillegg, bekymring for ev. barn som må vokse opp i fattigdom, belastning på ev. mann eller andre nære.

Den personen i artikkelen har innsikt, hun vise til det aller mest grunnleggende som er for at hun og andre i lignende situasjoner skal komme seg tilbake i jobb - at de må få tryggheten og forutsigbarheten til å kunne bruke energien sin på det som burde være hovedfokus, nemlig å bli frisk og gjøre alt som skal til for å bli deg, ikke om man har å spise middag hver dag eller ikke. Hun i artikkelen har forstått hva som skal til for at personer i lignende situasjoner virkelig trenger - trygghet og forutsigbarhet i livet. Da kan man bruke energien sin på å bli friksere eller til og med helt frisk.

 

Anonymkode: 1c4f5...f92

Det du skriver stemmer, men løsningen er ikke økt trygd. Hun må få seg time til økonomisk rådgivning istedet.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er synd at alle slike diskusjoner på dette forumet viser hvor lite kunnskap mange har om sykdom, uføretrygd og fattigdom. De aller fleste ender bare med å argumentere om småting, greier ikke løfte diskusjonen på et høyere nivå.

Er det smart av personen i artikkelen å røyke? Selvfølgelig ikke. Kjøre bil? Den har hun fått og har nå uansett ikke råd til å bruke den lenger, så den er heller ikke noe tema å diskutere.

Dette er en person som hadde en veldig ustabil barndom og oppvekst, så dårlig fosterhjem at hun ikke kunne bo der (det krever ikke mye fantasi å forstå hva hun der trolig har opplevd), barneinstitusjon, og så direkte ut i sosialhjelp som 18-åring. En 18-åring som tydeligvis ikke hadde greid å gå ferdig skole eller ikke greide hverken skole eller jobb videre. Da er det mye som har sviktet allerede der. Dette er en person som ikke fikk helt nødvendig helsehjelp som barn, som har traumer som ikke er blitt behandlet. Dette er et ganske typisk eksempel på mange av de det går galt for. Hvor stor er sjansen for at en 18-åring som aldri har opplevd trygghet, som er blitt sviktet grovt av de som skulle hjelpe henne som barn - hvor stor er sjansen for at en 18-åring da tør stole på systemet på nytt og be om riktig hjelp? Trolig forstod hun ikke hva hun trengte hjelp til heller fordi det var for nært traumene hun hadde opplevd. Der har man nærmest oppskriften på å falle utenfor videre i livet.

Denne personen er klokere enn de fleste som svarer i denne tråden som bare diskuterer kroner og ører. Hun sier noe av det viktigste som er - hun sier at skal man komme seg på beina igjen så trenger man trygghet. Trygghet! Stabilitet!

De fleste som blir uføretrygdet blir det av muskel- og skjelettlidelser. 35 % av alle uføretrygdede blir uføre pga. psykisk sykdom. Tenk helt logisk - hva må til for å ev. bli frisk av slike lidelser? Trygghet og stabilitet som gjør at man får redusert stress. Når man bruker energien sin på hvordan overleve fra dag til dag, fra måned til måned, da blir det lite energi igjen til alt annet man bør og må gjøre for å bli frisk. Søvn, f.eks. er noe av det første som ryker når man lever i en slik livssituasjon hvor det å greie seg økonomisk er en evig kamp man aldri kan vinne. Søvnmangel fører til dårligere døgnrytme, endring av hormoner, det tapper kroppen for vitaminer og mineraler som er avgjørende for at kroppen skal hele seg fysisk og psykisk. Mange mangler kan gi direkte fysiske og psykiske problemer, f.eks. smerter, kraftløshet, betennelser, depresjon, angst... til og med alvorligere fysisk og psykisk sykdom kan skyldes div. ernæringsmessige mangler som ofte ikke blir avdekket av legene. Og om det blir avdekket slike mangler? Da får man gjerne ikke dekket det man trenger. Blå resept? Tja, det er det mye som ikke kommer inn under. Sosialkontoret? Helt avhengig av hvilken saksbehandler du kommer til og hvilket kontor du hører til. Behandling hos fysioterapeut, kiropraktor, psykolog? Vel, da må man ha penger til å dekke slike behandlinger. De som har dårligst råd i Norge har ikke råd til å ta slik behandling - selv ikke egenandelene. Hvis valget står mellom å spise eller ta behandling - hva ville du valgt?

Så er det selvfølgelig alle ekstra utgifter som legebesøk, sykehusbesøk, medisiner, som til tross for egenandelsbetaling og frikort for mange blir for mye mtp. hva de kan greie å legge ut. Joda, man kan til og med få igjen noe hvis man har mye legemiddelutgifter på hvit resept, men der egenandelen for 3-4 år siden var 900 kr for et år, der er egenandelen nå godt over 1800. En dobling. Litt under en tusenlapp er jo ikke noe om man er i jobb. Men har man ingenting fra før så er det det man må leve på 1-2 uker.

Videre har de med dårligst råd som regel også dårligere kosthold, nettopp fordi de ikke har råd. Mange bør gjerne tilpasse kostholdet mtp. helsen sin, men mange har ikke mulighet for det pga. økonomien. Så har du de som har fordyret kosthold som er helt nødvendig, men ikke kvalifiserer til å få dekket dette - selv om man blir sykere av å ikke ta disse hensynene.

Som fattig må man som regel leie bolig. Få gir lange leiekontrakter nå, for huseiere vil ha full kontroll og kunne sette kortere oppsigelsesfrist. Så som fattig ender man da gjerne med å betale mer for små husvære enn andre betaler i lån på større leiligheter. Man får ikke avskrevet noe fordi man ikke har lån, man har ingen mulighet til å legge seg opp egenkapital. Før i tiden var det slik at man leide for å bo billigere mens man la seg opp egenkapital. Nå er det langt dyrere å leie enn å være selveier. De fattige betaler de rikeres huslån. Og på toppen av alt så har man hele tiden to ting hengende over seg. På korttids leiekontrakter kan huseier endre husleie fra år til år som de vil. Og du vet alltid at du bare har en måned på deg om du må flytte. Å flytte koster mye, man må gjerne betale inn depositum på ny leilighet før man får frigitt depositum fra forrige huseier... Det er normalt å ta 3-6 mnd. husleie som depositum. Hvor tar man slike summer fra når man kanskje fremdeles er tynget av lån man tok for å greie det forrige depositumet? Trolig får man heller ikke et nytt lån pga. for lav inntekt til å dekke et nytt lån. Dvs. de fleste som er fattige lever konstant med en usikkerhet - når må jeg flytte neste gang?

Svært mange fattige mister også mye av sitt sosiale nettverk fordi de ikke kan være med på ting som koster penger. Det fører til isolasjon med de psykiske belastningene det fører til for de fleste.

Mennesket er ganske enkelt. Det er en del helt grunnleggende behov som må være dekket for at vi skal fungere bra. En ting er de opplagte med husly, mat, klær. Men like viktig er trygghet, stabilitet og samhørighet. Fattige i Norge får dekket et minimum for å dekke i hvert fall husly og mat. Utover det legges det ikke tilrette for at de som trenger mer trygghet og forutsigbarhet i livet for å kunne få ro til å konsentrere seg om å bli friske, faktisk muligheten til å bli friske, får det de trenger. Det er ikke nemlig ikke nødvendig for å holde noen i live. Men det ER nødvendig for å gi syke muligheten til å bli friske eller friskere slik at de forhåpentligvis kan begynne å jobbe igjen. På papiret så er det rom i lovverket til å få dekket disse nødvendighetene - men i praktis er det få som faktisk får det.

Systemet sparer mye på å ikke dekke slike ting bedre. Men de taper mye, mye, mye mer fra et annet budsjett fordi de sparer på disse tingene!

Helsevesenet tar for dårlig unna de som trenger utredninger og behandling. Og mange faller utenfor behandling fordi de rett og slett må velge mellom å spise og ta behandling. Nav kan ikke stille krav til hverken helsevesenet eller sosialkontorene. Der sosialkontorene burde dekket utgifter som kunne hjulpet folk til å bli frisk nok til å komme ut i jobb igjen, men ikke gjøre det, der slipper de unna med det. Klagemuligheter? Joda, de finnes også, men det er mer en formalrett enn en reell rett, fordi mange ikke er friske nok til å greie å klage, ikke har råd til såkalt fri rettshjelp for å få en advokat til å hjelpe seg. Mange blir sykere av og i systemet enn de hadde trengt å være om de bare fikk helhetlig og riktig hjelp.

De som i dag faller utenfor arbeidsgivet møtes ikke helhetlig. Ulike instanser står for ulike budsjetter. Der ett budsjett ser at de sparer på å nekte en stønad, vil en annen få langt større utgifter fordi den første nektet å støtte den syke. Ingen er ansvarlige for hverandre. Det er altfor mange som opplever at det systemet som på papiret skal gi trygghet og stabilitet og legge forholdene tilrette for at folk skal kunne bli friske(re) og komme seg ut i jobb, det systemet svikter og at det er tilfeldigheter som avgjører om man får nødvendig støtte eller ikke. Det er store forskjeller fra kommune til kommune, det er store forskjeller fra ett nav-/sosialkontor til et annet, og det er enorm forskjell på de ulike saksbehandlerne. Det gir ikke like forutsetninger. Det gir ikke trygghet og forutsigbarhet.

Enda så mye jeg har nevnt her så er dette bare en liten del av problemene, kunne nevnt mye annet som burde blitt gjort om for å øke forutsigbarheten og tryggheten for de som trenger dette for å få muligheten til å bli frisk.

Men det er alt dette og mye mer som er det viktigste i slike diskusjoner. Hi begynte diskusjonen, og det er en viktig diskusjon. Dessverre så er det veldig mange som ikke har kunnskap nok til å komme med annet enn ubrukelig synsing og ingenting konstruktivt, bare oppgulp som er med på å stigmatisere grupper som sliter mer enn nok allerede. Og alt som er nevnt er problemer som den enkelte har, i tillegg kommer plagene og belastningene som de har pga. sykdommen. Og så har vi enda ikke nevnt alt annet som kommer i tillegg, bekymring for ev. barn som må vokse opp i fattigdom, belastning på ev. mann eller andre nære.

Den personen i artikkelen har innsikt, hun vise til det aller mest grunnleggende som er for at hun og andre i lignende situasjoner skal komme seg tilbake i jobb - at de må få tryggheten og forutsigbarheten til å kunne bruke energien sin på det som burde være hovedfokus, nemlig å bli frisk og gjøre alt som skal til for å bli deg, ikke om man har å spise middag hver dag eller ikke. Hun i artikkelen har forstått hva som skal til for at personer i lignende situasjoner virkelig trenger - trygghet og forutsigbarhet i livet. Da kan man bruke energien sin på å bli friksere eller til og med helt frisk.

 

Anonymkode: 1c4f5...f92

Så klart er det fryktelig trist og urettferdig. Men ... i mange tilfeller hadde det ikke hjulpet å gi mer i trygd.... økonomien ville kanskje ikke endret seg uansett. Mange Folk som jobber har utbetalt i samme duren. Det bør heller spyttes inn penger i helseomsorgen. Ingen egenandel / prosenter på medisiner/ behandling/ oppfølging, gratis tannlege ect. Eneste som hadde skjedd for de fattige med ubehandlede traumer og hard fortid du beskriver, er økt forbruk . Du får ikke plutselig bedre økonomistyring ved å få mer penger. ?? Eller? 

Igjen har veldig sympati .., men tror ikke å spytte inn mer penger på kontoen til noen som ikke har trygghet eller helse til å følge opp er svaret. Det er et støtteapparat rundt som må ha mer penger. Så klart STORE variasjoner og ingen er like. Tror hadde de syke fått medisiner , gratis tannlege, behandlinger, psykologer osv... hadde mye av tryggheten, det å bli sett,hjulpet mye på den enkeltes økonomi .

Anonymkode: 05782...168

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så klart er det fryktelig trist og urettferdig. Men ... i mange tilfeller hadde det ikke hjulpet å gi mer i trygd.... økonomien ville kanskje ikke endret seg uansett. Mange Folk som jobber har utbetalt i samme duren. Det bør heller spyttes inn penger i helseomsorgen. Ingen egenandel / prosenter på medisiner/ behandling/ oppfølging, gratis tannlege ect. Eneste som hadde skjedd for de fattige med ubehandlede traumer og hard fortid du beskriver, er økt forbruk . Du får ikke plutselig bedre økonomistyring ved å få mer penger. ?? Eller? 

Igjen har veldig sympati .., men tror ikke å spytte inn mer penger på kontoen til noen som ikke har trygghet eller helse til å følge opp er svaret. Det er et støtteapparat rundt som må ha mer penger. Så klart STORE variasjoner og ingen er like. Tror hadde de syke fått medisiner , gratis tannlege, behandlinger, psykologer osv... hadde mye av tryggheten, det å bli sett,hjulpet mye på den enkeltes økonomi .

Anonymkode: 05782...168

Jeg skriver ikke noe sted at økte utbetalinger nødvendigvis er veien å gå, bortsett fra at jeg mener at minstebeløpet å greie seg på bør økes. Dette fordi takstene for livsopphold er utarbeidet mtp. på at folk kun skal gå på så lave satser kort tid (3 mnd. er nevnt). Å gå på så lav stønad i årevis gjør at absolutt alt forfaller og det gir ikke noe som helst mulighet til å skaffe seg ting man nødvendigvis må fornye en gang iblant. De som sliter med økonomistyring bør selvfølgelig få hjelp med det, men det er ikke alle som har dårlig økonomistyring selv om de er i lignende situasjoner som den i artikkelen. Det å være fattig er dyrt, og det skal ingenting til før noe velter økonomien, da kommer de inn i en dårlig sirkel hvor det er umulig å komme ut av på egen hånd. Et eksempel på dette er f.eks. de som mottar aap, får utbetaling ikke månedsvis, men annenhver uke. Andre stønader, f.eks. bostøtte utbetales etterskuddsvis, men da etter utbetaling pr. måned. To-tre måneder i året betyr det at man dermed ikke får utbetalt bostøtte. Problemet er at det er tilnærmet håpløst å tilpasse seg dette når man lever helt på grensen av hva som er mulig økonomisk. Dette er noe de som forvalter økonomien til de som ikke greier det selv også melder og har meldt fra om i årevis. Men politisk er det ingen vilje til å endre dette, selv om bare det enkle tiltaket, å utbetale månedlig istedenfor hver 14. dag kan gjøre at syke kan få en økonomi som er forutsigbar og mulig å ha god kontroll på.

Jeg tror ellers mye av løsningen trolig ligger der du nevner - at utredninger, behandling og målrettet og tilpasset trening er veien å gå, både bedre tilgjengelighet og at de som har behov for det kan slippe å betale for det.

Om man får til en slik ordning tror jeg besparelsene ville blitt store på sikt. Da kan man også sette krav til den enkelte om hva som kreves av egeninnsats - f.eks. møte til behandling, ta tannbehandling tross tannlegeangst, følge opp trening, røykeslutt, kosthold osv. Man ville også gitt dem det du sier, det å bli sett. Jeg tror det ville gitt langt mer håp om fremtiden og vilje til å stå på, fordi man ville sett at man har en mulighet til å få den hjelpen som skal til. Nå er det mange som ikke har mulighet til å følge opp slike ting, da kommer man inn i en situasjon med lært håpløshet, det hjelper jo ikke uansett hva de gjør, og dermed gir mange opp. De har rett og slett ikke energi til å kjempe lenger på toppen av alle de fysiske og/eller psykiske plagene de har.

Anonymkode: 1c4f5...f92

[Anonym bruker]

1 time siden, Himmel og hav skrev:

Har dere også faste utgifter som spiser opp mer enn 3/4 av inntekten?

Ja? Eller hva mente du? I de 24 000 jeg nevnte er 4000 til mat for fire personer, hvorav to er barn. De 4000 er kanskje ikke fast, fordi den kan variere? Eller misforstår jeg deg nå? Så er det bensin og en forsikring man ikke nødvendigvis må ha, men som vi har valgt å prioritere. Resterende 18 000 går til bolig, tilsyn av barn, telefon, strøm og internett.

Anonymkode: 829b0...b12