Gå til innhold
Anonym bruker

Psykisk mishandling

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Noen som har opplevd dette? Som har levd med enn mann som psykisk mishandlet dere? Hvordan foregikk det? Og om dere har kommet dere vekk, hvordan gikk det i forhold til barna? Om barna ble mishandlet psykisk også, velogmerke. Jeg er i et forhold der jeg blir trakassert, kritisert, truet, latterliggjort, og lever i ett minefelt når det gjelder sinne. Plutselig eksploderer det, og det spiller ingen rolle hva jeg har gjort eller ikke gjort, da er det kjefting, skriking, trusler og kasting av ting. Jeg er redd, men jeg tørr ikke gå. Han kjefter på og truer barna også, men psykisk mishandling er så vanskelig å bevise at jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg unna.

 

Jeg har ikke noe ønske om å ta fra han barna for han elsker dem og de han, men han har et stort problem med sinne og bitterhet som han øser utover alle i hans nærhet. Hvis jeg går så har han rett på samvær og da er han alene med barna uten at jeg har noen kontroll på hvordan han behandler de, og det skremmer meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. og jeg er livredd for å starte en sak, som jeg mest sannsynlig vil tape. For psykisk mishandling er omtrent umulig å bevise og barna har krav på samvær med sin far og motsatt, og dermed har jeg i tillegg sabotert enhver mulighet for et samarbeid med han som ville gjort at jeg ihvertfall har litt kontroll. Om man havner i rettsak, er det slik at man kan få en psykiater til å vurdere den psykiske tilstanden til vedkommende, eller er det bare mitt ord mot hans? Fælt å si det, men skulle ønske han banket meg helseløs.. for det er håndfast bevis som alle kan se.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker

Du må - uansett hva han truer med - komme deg unna. Barna har ikke godt av å vokse opp i et slikt miljø..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lammelåret

Har han blitt slik brått eller har det alltid vært slik? Hva sier han i de gode periodene? Hvordan fungerer han ellers i dagliglivet med jobb og ellers?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 hjertegull :)

Men les hva hun skriver da, nummer 2! Så kan du heller svare på det hvis du kan; hvordan løse det at far skal ha samvær da, når hun ikke kan ha kontroll på det?

 

Skjønner godt fortvilelsen, men har ikke noe å komme med desverre! Vil bare sende en klem, og håper noen andre har gode råd til deg! :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Takk 1hjertegull+junispire :)

 

Lammelåret - Han har alltid hatt litt problemer med tempramentet, men han blir bare verre og verre. Og han behandler meg som søppel og er helt umulig å forholde seg til. Han kan være kjempe blid i det ene øyeblikket og klikke helt i vinkel det andre, og stort sett så har det ikke noe med meg å gjøre i det hele tatt. Han lar all verdens elendighet gå utover meg. Han har fast jobb og noen få venner, og ute blant andre oppfører han seg helt eksemplarisk. Han vet også om at han har et problem, og han sier at han er lei seg for at han er sånn og har sagt at han skal gå til psykolog. MEN, det skjer ikke, det finnes tusen grunner til at det er helt umulig å få til nemlig.

 

Jeg kjenner at jeg begynner å miste meg selv her, han forteller meg hvor dum jeg er hele tiden, og har stor underholdning i å skremme, eller lure meg eller hva jeg skal si. I dag stod han f.eks opp og begynte med engang å prate om at han skulle ta med seg unga og dra, og så får han det til å høres ut som han skal forlate meg, men jeg visste jo at han skulle ta med seg ungene til sin far og at det var det han mente. Så jeg reagerer ikke på "truslene" hans, og da øker han på med at han kommer ikke tilbake og jeg får klare meg selv og blablabla. Og jeg vet at han ville at jeg skulle reagere slik at han kunne bli sint for at jeg er så dum at ikke jeg skjønte at han snakka om å dra til faren sin. Han sier ting på en helt idiot måte for å "skremme" meg, også hvis jeg reagerer så blir han sint for det var jo ikke det han mente.. Vanskelig å forklare! Men han liker godt å få meg til å føle meg som en idiot. Han har aldri vært så ille som nå. Det er en konstant strøm av kritikk og hån, men han har liksom ikke vært så åpenlyst stygg mot meg. Men Nå provoserer han meg så jeg holder på å eksplodere, og så gliser han som om det er det morsomste i verden å drepe andre menneskers selvfølelse. Jeg holder på å kaste opp bare jeg tenker på det, men jeg er helt rådvill. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre... håper som sagt nesten at han skal banke meg helseløs så jeg har bevis på at han ikke er mentalt frisk.

 

HI

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Skulle tro du var gift med min sjef.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

Jeg har vært der/ er der. Vi prøvde på nytt nå.. Jeg trodde han hadde forandret seg, blitt mer voksen, men der tok jeg feil. Han er veldig ordentlig for alle andre, som han også var for meg da vi hadde bygget opp et slags vennskap gjennom samarbeid om barnet. Vi var ikke sammen da jeg ble gravid. Bor sammen med denne mannen nå, men skal flytte om noen mndr. Det er han klar over. Kjenner igjen alt du sier, og straffer meg også med taushet og blikk som kunne drepe når jeg sier imot, eller stiller mine krav når han skjønner at jeg ikke orker dette mer.

 

Det verste er vel at de som kjenner oss begge tror at jeg er den sutrete og vanskelige. Jeg forteller ingenting, men han gjør. Jeg tør ikke og vil ikke fortelle alt som skjer hjemme. Jeg kan si vi skal gå fra hverandre igjen, men utdyper det ikke. De forsvarer han med stakkars. Jeg må bare svelge det og håpe at de skjønner alt til slutt. Når han feks finner seg en ny. Hvis han ikke skjerper seg da...

 

Jeg har ingen konkrete råd, men skjønner godt hva du går gjennom. Og det er veldig vanskelig å bli trykket ned på den måten. Barnet vil han ha kontakt med og jeg svelger bare det som måtte komme og tar de kampene som er verdt å ta. Har latt meg styre alt for lenge nå. Bare husk at det er han som er syk, ikke du. Masse lyke til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LillaGorilla♥♥

Jeg hadde gladelig fortalt alle som ville høre om hvordan han var. Det er den eneste måten man kan få hjelp på.

 

Forøvrig skylder du dine barn å hindre at de opplever noe slikt fra sin far.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg hadde gladelig fortalt alle som ville høre om hvordan han var. Det er den eneste måten man kan få hjelp på.

 

Forøvrig skylder du dine barn å hindre at de opplever noe slikt fra sin far.

Det er ikke så lett når personen som er en person hjemme og en person blant andre. Det er derfor man blir sett på som sutrete og syk når man prøver å svartemale en person som fremstår som en kjernekar. Det er derfor jeg svelger alt og håper på at de skjønner det til slutt. Ikke HI, men hun over som opplever det samme

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Takk for svar, anonym 2121 :) Det er jævli vanskelig. Har du vært i kontakt med barnevern, familievernkontoret eller noe slikt du?

 

Lilleva - Tror du virkelig noen vil tro på meg? De vil tenke at hvis det var så ille så ville jeg gått for lengst, eller at jeg er paranoid fordi han er jo en så ålreit fyr. Jeg har ikke noe ønske om å legge meg i krig med en psykopat ved at jeg forteller hvordan han er til gud og hvermann, samtidig er det ganskje stor SKAM å være en så ufattelig dårlig mor at du ikke redder barna dine fra noe sånt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det; går jeg har jo han like stor rett på samvær som meg og da er han faktisk ALENE med barna mine, og han er fullt ut i stand til å skade de for å straffe meg. Jeg er LIVREDD og vet ikke hvordan jeg kan løse problemet fordi psykisk mishandling er helt umulig å bevise. Så enn så lenge så beskytter jeg de best ved å bite tenna sammen, og ikke la han være alene med de, inntill jeg finner en vei ut av dette helvete.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LillaGorilla♥♥

Det skjønner jeg, men jeg vet at mine foreldre og nærmeste venner ville trodd meg om jeg fortale om noe sånt. Og ville tatt meg under sine vinger. Deres lojalitet ligger jo uansett hos meg, og ikke hos min mann.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Det eneste du kan gjøre for å bevise hvordan han er, er vel å få tatt opp hvordan han snakker til og behandler deg. Kan du ikke kjøpe en liten opptager du kan bruke?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Anonym 2137 = HI

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

Lilleva - det ville familien min også gjort. Men det hjelper jo veldig lite når det gjelder samvær med barn? Annet enn at mannen blir enda verre fordi du har gått rundt å snakka dritt om han, og må "straffes".

 

Jeg har båndopptager, med over 300 opptak der sikkert halvparten er gode eksempler på dritten han utsetter meg for. Men båndopptak kan ikke brukes som bevis i retten, dermed er man like langt :(

 

HI

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LillaGorilla♥♥

Jeg ville hvertfall tatt vare på alt som evt kommer skriftlig, feks via sms osv. Og så ville jeg begynt å legge planer for opptak, både lyd og bilde, for å dokumentere det.

Du kan jo også kontakte familievernkontoret og gå dit alene, for å få hjelp til å sortere tankene dine og få fortalt en person utenfra om hvordan du har det. De kan jo kanskje også gi råd om det praktiske ved dette.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LillaGorilla♥♥

Nei, ikke i retten, men om du foreligger dette til fvk og evt barnevernet, så kan det gi dem en ide om hvordan han faktisk er.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

21:21 her igjen. Ja, det er veldig vanskelig. Min familie tror på meg, jeg har de. De ble "lurt" de også. Bf var 19 da jeg ble gravid og vi tenkte at han bare var ung og har vokst fra seg dette nå og det var grunnen til at jeg prøvde igjen. Med en gang vi flyttet sammen kom alt tilbake. Og det er som du sier HI, ingenting av opptak kan brukes. Har mange opptak jeg også, mange telefonsamtaler. Men de kan bare kastes, for det kan ikke brukes. Jeg har ikke snakket med noen instanser om dette for det er som du sier vanskelig å bevise. Jeg tenker som deg jeg også, hadde han enda bare gitt meg et skikkelig slag en gang, fælt å si det, men sant.

 

Vi må på familievernkontoret nå og han blir sint. Jeg begrunner det med for å ha økonomiske rettigheter for begge når vi flytter fra hverandre. Da er det greit. Jeg vet han er snill mot barnet sitt og er en god far. Han har problemer med damer, samme skjedde med ei han hadde et forhold til i mellomtiden. Jeg har snakket tilfeldigvis med henne for en liten stund siden og fikk vite litt av hvert. Den dagen barnet mitt kommer hjem og føler seg urettferdig behandlet av pappa, kommer jeg til å ta en prat med h*n. Ikke snakke dritt om faren, men gi barnet mulighet til å si hva h*n ønsker av samvær.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Hva med krisesenter?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lammelåret

Det er nok lurt av deg å få råd fra krisesenteret. Anbefaler deg å skifte passord til alt, slik at mannen din ikke kan kontrollere deg på den måten.

 

Grunnen til spørsmålene mine i forrige melding var å sjekke ut om det var sannsynlighet for at det kunne være noe noe hjerneorganisk som ligger bak sinnet hans. Høres ikke slik ut.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Du har min hele og fulle medfølelse og støtte. Hold deg sterk, og du gjør rett i å ikke la dine barn vokse opp i et slikt miljø.

 

Jeg har selv vært utsatt for psykisk vold i et forhold. Han gikk alle gradene, for å si det slik. Til å begynne med var han veldig øm og forståelsesfull.

Det gikk raskt over i at han benyttet flere og flere anledninger til å tråkke meg ned. Han ydmyket meg i påhør av andre. Forsøkte så godt han kunne å trykke på mine ømme punkter i påhør av andre, slik at jeg skulle bli oppfarende, og være den som var "rar" eller sint.

Ordene jeg brukte var feil, måten jeg snakket på var feil, han fnyste av bøkene jeg leste. La seg etter alt av mine venninner, og satte meg opp mot min egen familie.

Han himlet med øynene og sukket oppgitt dersom jeg sa noe i påhør av andre.

I sinne kunne han kaste ting rundt seg, eller true med å skade andre - som for å understreke at ble han sint nok, så var han i stand til det.

I familieselskaper til familien hans ble jeg aldri invitert med, selv om alle andre der hadde partnere med. Som for å understreke at jeg ikke var verdig å ha med.

 

Jeg bygde meg opp i det skjulte. Bestilte alt av litteratur på biblioteket om emnet, og leste meg opp. Gjorde meg sterk, og gjorde sport i å "se" hva som ble hans neste trekk. Og han ble etter hvert ganske forutsigbar i sin uforutsigbarhet.

Og han, som jeg hadde vært så redd og "svakere" enn, mistet jeg etter hvert all respekt for - og følte meg uendelig mye sterkere enn.

Mennesker som har det bra tråkker ikke på andre. Jeg er glad jeg kom meg unna ham, og den dag i dag synes jeg mest av alt synd på ham.

 

Du kommer deg unna, men bygg deg opp. Og sørg for å sette av tid til å ha tid alene, eller sammen med mennesker du stoler på. Slik at ikke han og hans væremåte plutselig blir din normale hverdag. Jeg tenkte at jeg var ute og dykket når jeg var sammen med min mann, og at jeg ofte måtte ofte opp til overflaten for å "hente frisk luft". Sørg for pustehull!

 

Dette ble langt, men håper du tok deg tid til å lese alt. Det finnes en mye hyggeligere hverdag enn det du opplever nå der ute, det kan jeg love deg :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Netti***

Vet lite om dette. Men tror de mennene som driver psykisk terror føler seg vanvittig små og mislykket. Derfor ønsker de å få dere til å føle dere like små og mislykket. Mitt råd er også å komme unna. Men skjønner veldig godt bekymringen ang. Samvær og barna. Men barna har virkelig ikke godt av å vokse opp i et hjem der far behandler mor som søppel. Lykke til og trøsteklem...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Åh.... Dette kunne jeg skrevet en bok om. Kanskje flere...

 

Jeg har levd med psykisk mishandling i mange, mange År. De siste 10 Årene av samlivet var et helvete. Jeg gikk pÅ tÅ. Med høye skuldre. Med redsel for at det jeg sa skulle provosere. Med redsel for at det jeg gjorde skulle provosere. Med redsel for at det jeg ikke gjorde skulle provosere. Med redsel for at det faktum at jeg var meg skulle provosere...

 

Mine dager og hele mitt liv ble styrt av hans sinnstilstand. Hans raseri kan ikke beskrives. PÅ dÅrlige dager ble raseriet utløst av ingenting. Min tilstedeværelse var nok.. Jeg husker at jeg følte hans sinnstilstand umiddelbart nÅr han kom hjem, mÅten han Åpnet ytterdøren... og hvordan pusten hans gikk nÅr han kom inn i gangen... og skrittene nÅr han kom inn i stuen..

 

Jeg ble gradvis tilintetgjort... VERDILøS...

 

Jeg var verdt mindre enn en hundedritt under skoene hans.

 

Det finnes ikke et eneste ukvemsord jeg ikke har fÅtt slengt etter meg - i frÅdende, lysende raseri... Han marsjerte rett inn i meg, trampet meg pÅ tærne med sin tunge kropp, dyttet meg, tok tak i meg, truet meg knyttneven millimeter fra ansiktet mitt, fortalte meg hvor fristet han var til Å banke meg... Men jeg fikk aldri et eneste blÅmerke. Aldri. Jeg husker at jeg ønsket at han skulle slÅ meg, gi meg fysiske merker - for da hadde jeg hatt bevis.. Men det var hans trumfkort: "Du kan ikke bevise noe!"

 

Jeg husker de hatefulle blikkene, de rasende øynene - blÅ øyne som var kullsvarte av raseri...

 

Jeg husker at alt jeg sa ble vridd og vrengt til det ugjenkjennelige sÅnn at han kunne finne en grunn til Å ta ut sin vrede og sine frustrasjoner pÅ meg...

 

Jeg kjenner igjen tankene dine. Tankene om at du vil beskytte barna. I mange År var det min motivasjon for Å holde ut. Tanken pÅ at han skulle være alene med barna var uutholdelig.

 

Men etter hvert ble faktisk barna det som gjorde at jeg innsÅ at jeg ikke kunne fortsette. Barna ble litt større, sÅ mer, stilte flere spørsmÅl, forsto mer og misforsto mer... Tanken som satte seg fast i hodet mitt var: "Barna lærer at det er SÅNN en mann kan behandle en kvinne." Etter hvert ble den tanken uutholdelig.

 

Jeg var sammen med denne mannen alt for mange År av livet mitt. Hvorfor brøt jeg ikke ut mye tidligere? Hmmm, vanskelig Å forklare... Jeg husker at raseriet hans gikk i bølger, pÅ en mÅte.. Han kunne ha "svarte" perioder der det var sinne og elendighet i dagesvis og ukesvis... Men sÅ hadde han roligere perioder der vi hadde det ganske ok, og innimellom var det jo ogsÅ riktig fine stunder... Da tenkte jeg: "NÅ er det over! NÅ har han forstÅtt. NÅ skal vi ogsÅ leve et rolig og "vanlig" liv i harmoni, med gjensidig respekt, gode samtaler, fine hverdager..." Disse rolige periodene ble mine livbøyer, mine pusterom, mitt hÅp om et godt liv. Men de varte aldri veldig lenge. Plutselig smalt det igjen og livet ble levd i denne svarte, kaotiske, ubeskrivelige orkanen..

 

Brudd var uunngÅelig. Hærregud for et brudd. Ubeskrivelig. Dramatisk. Voldsomt. Forferdelig. Grusomt. Hardt. Tøft. Brutalt. Men helt, helt nødvendig.

 

Familievernkontor. Familievoldskoordinator. Politi. RÅdgivningskontor for Kriminalitetsofre. Barnevern. Advokat. Rettsapparat. Sakkyndig psykolog. Dommer. Instanser og mennesker som jeg ALDRI hadde trodd jeg kom til Å være i kontakt med ble instanser som mÅtte involveres i Året etter bruddet. Jeg la alle kort pÅ bordet. Var helt ærlig. Trakk ikke fra noe. La ikke til noe. Ble trodd og fikk hjelp. Men det kostet meg mye. Jeg har brukt mange krefter og mye penger. Men jeg hadde ikke noe valg.

 

Jeg husker angsten for ikke Å bli trodd. Jeg hadde jo ingen bevis.

Men jeg ble trodd. Til min store lettelse.

 

Jeg kan ikke gi deg sÅ mange gode rÅd, egentlig... Men det er kanskje en trøst at jeg sier at jeg forstÅr litt av hvordan du har det? Jeg forstÅr at du har det veldig vanskelig. Og jeg forstÅr ogsÅ at det er veldig vanskelig Å bryte ut av forholdet. Tenk deg godt om. Bruk god tid. Forbered deg. Jeg skrev ned mange av tankene mine i tiden rundt bruddet. Kanskje det kan hjelpe deg ogsÅ?

 

Familievernkontoret kan være en god støttespiller. Du kan be om samtaler med en terapeut alene. Det har hjulpet meg mye Å ha en person der som har vært bare "min" og jeg har fÅtt god hjelp bÅde underveis i bruddprosessen og i tiden etterpÅ.

I tillegg kan fastlegen være en god støttespiller i tillegg til familie og venner.

 

Dette er tøffe saker. Jeg ønsker deg alt godt i tiden framover. Valgene du tar nÅ er viktige bÅde for deg og barna dine.

 

Klem fra "Pulverkaffe"

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg har levd med en far som mishandlet min mor psykisk i 25 år. Det var tøft og det har preget meg for resten av livet. Det gikk også utover oss barna. Han kunne være sur i dagesvis.Vi sisste aldri når det kom til å "smelle" Han har ødelagt oss alle pga hans egne psykiske problemer.

 

Dessverre er han død nå så jeg har aldri fått tatt den viktige praten med han. Jeg ville at han skulle vite hvordan hans oppførsel har preget meg i alle år.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg ønsker deg all verdens styrke til å komme deg ut av dette forholdet. Ikke bare av hensym til deg selv, men også dine barn. Det skaper ringvirkninger i mange år fremover.Jeg vet hva jeg snakker om... Du har kommet et langt stykke på vei ved å skrive om det her.

 

Dra til nærmeste krisesenter,kom deg unna. Ikke la han ødelegge dere,dra dere med i dragsuget.Psykisk mishandling er ofte verre en fysisk mishandling. Blikk,kroppsspråk,sukk. Det å alrdi vite hva slags humør han er i. Min behandler kalte min far for en tordensky,og det hun har helt rett. Det ulmet i dagesvis før det brakte løs. Et helevete.

 

Hilsen #23

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Mange skrivefeil,men jeg blir ivrig og forbanna. Jeg heier på deg!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×