Ord blir så fattig når jenta vår spør hvor farfaren er - noen som har noen tips/råd?

[ღEmilie nov 06, Marcus apr 08ღ]

nå velger jeg allikevel å prøve...

I sommer mistet jeg svigerfaren min ganske brått og uventet ( ble funnet hjemme i stua ). Jeg var en av de første som kom dit etter at husvertene hadde sjekket leil på bakgrunn av en bekymringsmelding vi fikk tidligere på dagen av en av hans spillekompiser.

 

I grunn følte jeg at det var kjempe godt å reise ut dit å se han, for da fikk jeg samtidig et inntrykk av hva som hadde skjedd i forveien av dødsfallet, men på en annen side angrer jeg veldig, fordi at alt ennå sitter fast i minnet og jeg sliter med å sove om natta...

Det har vært mange tøffe stunder, og mange tøffe tak, men verst føler jeg det når jenta vår på 3 år kommer og spør hvor farfar er :-/ Hun savner han så fælt, men vi prøver å skåne henne og slippe og fortelle om døden og hva døden er osv, iom at hun bare er 3 år, så vi har prøvd å forklare at farfar er i himmelen og passer på henne.... Men er så usikker på om vi bare skal prøve å forklare det til henne, eller om hun er for liten...

 

Vi valgte å ta jenta vår og lillebroren hennes på 1 år med i begravelsen, hvor det var urnenedsettelse, men tror ikke hun fikk forståelsen av hvorfor det var begravelse, hvorfor folk gråt osv... Og dette spør hun om ganske ofte.. Hva skal en egentlig si?

Jeg sliter mye med dette ennå, mens min mann prøver å "glemme" det og leve videre...( han er ikke typen som setter seg ned og sørger, til tross for at de hadde god kontakt og at vi var eneste familien min svigerfar hadde igjen i Bergen - resten bor/bodde i nord norge ).

 

Er det noen som har noen tips eller råd i en slik situasjon?

Beklager om innlegget ble litt rotete.

[Anonym bruker]

hei , det var trist og lese om tapet deres.

 

hva med og fortelle at farfar er i himmelen med snille engler , og at han følger med og passer på. og kikker ned på henne, og at når det regner kan du jo si han dusjer?

og feks kjøpe en gass ballong og slippe den opp til himmelen på julaften som julegave?

og heller ta den seriøse døden praten om noen år.

 

bare et forslag:)

GOD JUL:))

[Anonym bruker]

Hei og tusen takk for at du tok deg tid til å svare.

Ja det var faktisk en god ide Vi har prøvd å si at farfar er i himmelen ol, men vanskelig for henne å forstå - men det med gassballong hørtes ikke dumt ut Takk for tipset

 

Ha en god jul du også.

 

Hilsen HI

[ST02-10]

Hei, er veldig lei meg på deres vegne over tapet av svigerfar og farfar.

 

Jeg vet selv om sorg og hvordan forklare det til ditt eget barn.

Jeg mistet min egen far for 4 uker siden idag, brått og brutalt, Min datter og jeg besøkte han på sykehuset dagen før han døde og jeg lovte henne at han skulle bli frisk og komme hjem snart. Men dagen etter sovnet han inn, kun 65 år gammel. Jeg var overvelmet av sorg, og barn kan se det så godt. Lørdag morgen fortalte jeg henne at hennes morfar hadde dødd, jeg valgte det ordet for å ikke pynte på sannheten. Jeg selv har tenkt at barn skal skånes for slike vonde ting, men da vil ikke barn forstå hva sorg er og hvorfor foreldrene er så lei seg. Jeg snakket med svigerfar som er lege hvor han anbefalte selv på det sterkeste å ikke pynte for mye på sannheten da barn vil slite mer med dette senere.

Det er vanskelig for barn å forstå og de vil ikke forstå skikkelig før de blir større. Men jeg tror ikke det er lurt å "pynte" på sannheten. Å si de sover for alltid eller rett og slett ikke er her i verden mer er en måte å fortelle et barn om døden på. Min datter har forstått at min far ikke kommer tilbake og det tror jeg er fordi jeg har fortalt mest mulig hva som skjedde og hva døden er.

 

Håper dette hjelper.

 

SmT

[Anonym bruker]

Takk for svar på innlegget mitt, og kondolerer så mye til dere.

 

Min svigerfar ble 57 år gammel og ble funnet død på stuegulvet hjemme hos seg selv - og er evig takknemmelig for at vi ikke reiste ut dit som planlagt den dagen, med tanke på sjokket og hva som ville møte oss.

 

Vi valgte å prøve å forklare at farfar er i himmelen, men det er liksom ikke nok får 3 åringen vår.. Minsten på 19mndr skjønner ikke så mye av det som har skjedd, men hos jenta vår er det et stort savn.

Jeg vil nok prøve å forklare det litt mer når hun blir større, men føler hun kanskje er litt liten når hun "bare" er 3 år?

 

Hvor gammel var ditt barn når du fortate din datter om døden og at morfaren døde?

 

Hilsen HI

[ST02-10]

Hun er 7 år, så en del større en din ja. Fikk ikke med meg at jenten din bare var 3 år, det er tøft å måtte forklare til de når de er så små. Bestevenninnen min mistet sin far for to år siden og da var datteren hennes 3. Hun gjorde som du gjør, fortalte at han var i himmelen og passet på henne, og at han ikke lenger kunne være her på jorden. Så får en heller forklare det bedre når hun er blitt eldre.

Lykke til, vet selv hvor tøft det er.

 

SMT

[snart4smågull]

Hei.

Kondolerer med tapet først av alt.

Ord blir fattige ja, det er helt sikkert.

 

Jeg mistet selv min mor tre uker før termin med minstejenta, brått og uventet, hun var 50 år gammel.Vi hadde ikke lenge før det mistet min bestefar. Våre to eldste var da 4 og 2,5 år.

Nå er det to år siden, jeg har mistet min bestemor i mellomtiden, og min svigerfar er uhelbredelig syk av kreft, har mnd igjen å leve.

Livet er ikke alltid rettferdig...man må kose seg med livet mens man kan.

 

Hvordan forklarer man så dette til de små når man egentlig ikke forstår selv?

Vi har sagt det slik det er, at mormor er død, at hjertet sluttet å slå.

At sjelen dro opp til himmelen og til Jesus, og derfra ser hun oss, hun er fremdeles blant oss og har det veldig bra...

Og at vi la kroppen i ei kiste som vi senker ned i jorden, det så de jo også selv.

Min lille jente sa en dag etter at bestefar var død og vi var ute en vinterdag; -Se mamma alle stjernene oldefar har laget...

Synes det var så nydelig sagt av ei på fire år.

 

Jeg anbefaler deg å si ting mest mulig slik de er, for fantasien er ofte verre enn sannheten.

La barnet også bruke tid på bearbeidelse, f.eks tegning... min jente har tegnet mange tegninger av mormoren i kisten under et kors f.eks.

I ettertid ser jeg at det var hennes måte å få ut sorgen over mormoren på.

 

Lykke til, klem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ord blir absolutt fattige ja!

 

Mistet selv en bror da dattera mi var bare 4,5 mnd - hun er 2,5år nå. Vi har tatt dattera vår med på kirkegården ofte, forteller henne at her er kroppen til mobro, men at han er i himmelen sammen med Jesus. Vi ser på bilder og vi forteller henne om både morbro og om ulykken (sparer henne selfølgelig for mange detaljer, men hun får enkle svar på det hun lurer på). Vi bruker også ordet død. Og når hun spurte etter en oldefar her en dag fortalte vi at også han var død og er i himmelen, og vi prøvde å foklare henne forskjellen på at oldemor levde og oldefar som var død. Hun aksepterte det fint og jeg tror hun forstod så mye som hun kan forstå.

 

Det er ikke lett å fortelle små om døden. Men jeg har lært, og erfart, at det er viktig at de små også får vite hva døden er, men de ord og utrykk vi har. At de får ta del i sorgen og vite at sorg er ufarlig, men vondt.

 

Synes ideen om å sende opp en ballog høres flott ut. Vi tenner ofte lys på graven eller legger ned ting på graven. Og hun får bla i album og se bilder både fra livet hans og gravferden når hun ønsker. Hun kan selvfølgelig ikke huske mobro selv, men på grunn av vår sorg og våre reaksjoner har det vært viktig for oss å snakke med henne om det. Og det tror jeg er viktig enten barnet er 1 år, 5 år, 7 år eller 15 år. La barnet stille spørsmål og våg å svare ærlig.

[Anonym bruker]

Heisann, det var trist å høre om din svigerfar. Det er ikke lett å forklare de små om disse vonde tingene.

 

Jeg mistet selv min far da min nevø var 3 år gammel. Det er nå 7,5 år siden. Nevøen min ble nok litt beskyttet ved foreksempel å ikke bli med i begravelsen. Min far døde veldig plutselig i hjemmet sitt og min søster fortalte at Besse hadde vondt i hjertet sitt og at han ikke var her mer. Det som overrasket meg veldig den gangen var at han, som bare 3 år gammel reflekterte så mye over at Momo ble helt alene og at Besse fikk jord på bena sine da vi senere tok han med på kirkegården. Han har senere fortalt at han ikke forstod det før han noe senere kom på besøk til Momo, spurte etter Besse, og skjønte på reaksjonen vår at han ikke fikk se han igjen.

 

I sommer mistet jeg mammaen min som døde av kreft. Hun hadde vært syk i flere år, men det kom allikevel veldig brått på oss da hun i løpet av 5 uker med magesmerter, døde fra oss. Da var datteren min 2 år og 2 måneder. Hun hadde et unikt forhold til Momo og hadde veldig mye kontakt med henne fra hun ble født. Etter at mamma døde spurte datteren min etter henne mange ganger om dagen. Vi forklarte henne at Momo var veldig syk og at hun nå var i himmelen og satt på stjernene og passet på oss.

 

Vi viser små videoklipp av de to sammen, snakker om Momo hver dag og min datter har selv laget en liten historie om at Momo sitter på stjernene og spiser mat og drikker kaffe. Hun forteller om ting hun gjorde hos Momo og at hun er glad i henne. Hun ramser opp hele familien når hun snakker om at Momo passer på oss. Hun sier selv at hun savner henne, selvom vi aldri har brukt de ordene. Etter å ha lest om Albert Åberg i noen uker spurte hun plutselig om hvor mammaen til Albert var. Før jeg rakk å svare sa hun at mammaen til Albert Åberg spiste mat og drakk kaffe sammen med Momo på himmelen.

 

Grunnen til at jeg forteller alt dette er at jeg tror både barn og voksne har godt av å snakke ut om det som er vanskelig. Jeg tror også din mann vil sette veldig pris på dette senere, når ting ikke er fult så vanskelig lenger. Det kommer alltid til å gjøre vondt og det betyr hvertfall veldig mye for meg at min datter skal "huske" Momo . Og jeg tror det vil bety mye for henne også. Jeg må bare si at jeg er svært overrasket over hvor stort savn hun har som bare var 2 år og 2 måneder da dette skjedde. Og jeg er utrolig glad for at hun husker og vil snakke om alt det fine de gjorde sammen.

 

Lykke til,