Å angre på at man fikk barn - tydeligvis et stort tabu

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Ingenting godt har kommet ut av det (med unntak av selve barna), og hadde jeg kunnet endre på ting hadde jeg valgt å ikke ha fått dem. Nå som jeg har dem så dreier jo livet mitt seg om dem, og jeg elsker dem og jeg vil ikke miste dem. Men jeg hadde glatt dratt bak i tid og sagt til meg selv; VENT!

 

Skrev at jeg angrer på at jeg fikk barn i den store angre-tråden her, og da var det en som svarte at jeg hadde et problem og måtte oppsøke hjelp. Hvorfor skal ikke jeg få lov til å angre på en slik ting enn de andre kan angre på andre ting? Får man barn så er det jo noe som er med deg resten av livet. Hvem man har hatt sex med som 15-åring påvirker man som regel ikke når man er 60 (med mindre man ble gravid da), reise kan man streng tatt gjøre både mens man har barn eller når de har blitt voksne og dårlige forhold fra fortida kan jo sørge for at man ikke går i samme fella seinere.

[Hemningsløs ツ]

Jeg angrer på tidspunktet jeg fikk barn jeg. Jeg elsker barnet mitt mer enn alt i verden, men jeg kunne nok godt ha ventet noen år til tror jeg. For jeg er ung, men allikevel, så er jeg veldig glad jeg fikk det barnet jeg har idag.

 

Alle angrer litt, jeg tror mange angrer på det rundt barn. Noen angrer sikkert på at de fikk en unge for mye, eller at de fikk barn så tidlig, at de fikk barn med feil mann, eller kanskje at de fikk barn for sent.

 

Det er både nedturer og oppturer med det å få barn. Og jeg skjønner deg godt i hva du mener, og "du har et problem, du bør oppsøke hjelp" er et typisk svar her inne på DIB/BIM. Alle her inne prøver så hardt å være perfekte, men sånn innerst inne så finnes det ikke en eneste sjel som taster seg inn hit som ikke sitter med noe skitt på rota. Så lenge barna dine har det bra, og du elsker dem og ikke vil miste dem så skjønner jeg ikke hva du skal oppsøke hjelp for. Fordi ALLE har nedturer, og det og ha barn er en stor utfordring for de fleste. Alle har forskjellige liv, og om du angrer på tidspunktet så er du ikke alene. For det er nok såå mange der ute som angrer på at de ble foreldre i ung alder med tanke på utdanning, festing osv f.eks. Jeg tviler nemmelig sterkt på at du angrer på at du fikk barn, for du sier selv nå at du elsker dem og ikke vil miste dem. Du er bare eventyrlysten, og føler kanskje at barna dine står litt i veien for akkurat det du vil nå? Men det du vil, kan du få til en dag. Husk at barna dine blir større og mer selvstendige etterhvert.

 

Dette svaret er skrevet av en 18 åring, så dere som har tenkt å kjefte ned HI eller meg, kan vel egentlig bare oppsøke hjelp? Skal være tøff jente og signere med nick her gitt...

[Anonym bruker]

For meg er det helt uforståelig at noen kan angre på å få barn. Trudde ikke det var mulig jeg.

Fikk barn når jeg var ung jeg også. Og en attpåklatt i senere åra.

 

Håper barna dine ikke får høre igjenn at du har angret på å fått de.

[Sånn kan det gå]

At du angrer på at du fikk barn er jo greit nok og noe du må leve med. Det som er viktig er at du aldri sier det til noen som gjør at det finnes den minste mikroskopiske sjanse for at barna dine får høre det. De vil aldri skjønne den "objektive" tanken bak, men kun høre: "Du er et uønsket barn."

[Anonym bruker]

Det er veldig lett å bli gravid. Men det er ikke alle kvinner som er skapt til å være mamma. Mange tar jo ett valg når de blir voksen om å ikke få barn fordi de rett og slett ikke ønsker seg barn.

Men, hvis en slik person er ung og dum og blir gravid før hun er 18 (og rukket og tenkt seg om hva hun mener om saken)?

Ikke alltid lett å ta abort.

Jeg kjenner tilfeller der mamman etterhvert har funnet ut at hun ikke vil være mamma likevel.

[Anonym bruker]

du sier jo at du elsker barna dine og vil ikke miste de, men hva er det du angrer på?? Litt mer spesefikt?

 

Beklager, sikkert dumt spm.. Men jeg klarer ikke helt se sammenhengen. Ikke kritikk, men bare lurer oppriktig!!

[Anonym bruker]

Det er vel bare ufattelig for mange at noen kan tenke at de ville endret et valg som hadde gjort at ikke barna deres fantes mer...

 

Men jeg skjønner at å angre ikke betyr at du ikke er glad i dem. Det bare virker sånn...

 

Kan jeg spørre hvorfor du angrer? Hvordan hadde livet ditt vært annerledes om du ikke hadde barn? Og hvorfor bedre?

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå at noen har det slik, selv om jeg heldigvis ikke har det slik selv.

 

Jeg kjenner en mann som oppriktig angrer på at han ble pappa. Hadde han kunne dratt tilbake i tid hadde han kjøpt seg en leilighet midt i byen, en kul bil, spist alle måltider på restaurant og fortsatt med å leve ungkarslivet.

 

Han er gift og de har et fint forhold, alle barna var planlagt og han er glad i dem. Det som ikke passer for han er å ta hensyn til andre og sette andre først. Han er egosentreret og vil stå alene i midten av sitt liv. Han vil gjør det han vil, når han vil.

 

Det å miste denne friheten var et stort sjokk for han. Han kunne f.eks ikke bestemme når han skulle sove. Barnet vekket han jo... og ikke kan han kjøpe seg en kul toseter heller for barna skal jo også ha plass, og er han alene hjemme med barna en kveld så kan han ikke bare stikke på byen selv om han har lyst. Kanskje trenger et av barna hjelp til å gå på do når han ser på TV. Det er krise. Eller han må hjelpe med lekser når han heller ville gjort noe annet,

 

Etter at han fikk barn oppdaget han at han virkelig er en ungkar som bare ønsker å ha ansvar for seg selv. Men han er glad i barna sine og hjelper dem på do og med leksene, selv om han skulle ønske at det ikke var slik.

[Anonym bruker]

Glemte å si at han fikk barn sent så han var en godt innarbeidet ungkar.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg skjønner deg ikke helt. Mulig det er jeg som misforstår. Eller Kanskje du har en ekstremt vanskelig livssituasjon.

 

Jeg tror det er veldig mange som synes at livet forandrer seg veldig når de for barn, at man av og til savner det gamle livet sitt, er jo bare naturlig. Men for meg er det ubegripelig at man kan si at man angrer på å få barn, selv om man elsker barna sine. Det er to motstridende ting i mine øyne, og helt selvmotsigende.

 

Og når du sier at ingenting har godt har kommet ut av det, med unntak av barna, som du satte i parantes. Er ikke det hovedpoenget med å få barn da? Selve barna, mener jeg?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, men jeg kan forstå at noen gjør det. Det betyr jo ikke at man ikke er glad i barna sine, men at man kanskje ikke er glad i livet sitt etter at man fikk barn.

 

Jeg er på ingen måte glad i alle sider ved det å ha barn. Det betyr ikke at jeg angrer, for barnet var absolutt både planlagt og ønsket av oss begge. Han har beriket livet vårt på en måte som er vanskelig å beskrive. Samtidig skal man heller ikke underslå at det å få barn betyr en stor omveltning i livet. Mitt liv før og etter jeg fikk barn er to vidt forskjellige liv. Totalt sett synes jeg at jeg har det bedre nå enn før, men samtidig er det jo ting jeg savner fra livet som barnløs.

 

Og jeg må si at jeg har stor forståelse for at noen kan angre på at de har fått barn. Særlig i de tilfellene hvor det ikke var planlagt, eller man rett og slett valgte å få barn med feil person (sett i etterpåklokskapens lys). Kanskje angrer man bare på timingen. Uansett så er det like mye tillatt å "sørge" over tapet av sitt gamle liv som det er å glede seg over det positive med det nye. Det må ikke være et enten eller.

 

Det går an å både elske barna sine over alt på jord, og samtidig savne sitt gamle liv så mye at man skulle ønske at man hadde valgt annerledes. Og det må det være lov å uttrykke - selv om jeg ville vært svært varsom med å si noe sånt slik at barna får høre det. Et barn kan forholde seg til at "mamma er glad i deg, men hun liker ikke alt du gjør", men å forholde seg til "mamma er glad i deg, men hun skulle ønske at du aldri var født" kan ikke være godt for noe barn.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg HI.

Jeg har også følt det sånn noen ganger.

Jeg fikk barn sent, og kjente bare det livet der jeg kun tok hensyn til meg selv. Sier ikke at jeg føler det sånn hele tiden. Men når kvelningsfornemmelsen kommer, da kommer også tvilen.

Tanker som om jeg passer til å være mor osv.

Jeg har en sterk personlighet og er veldig klar på at jeg trenger et liv hvor jeg ikke bare er mamma. Jeg trenger å utfolde flere sider av meg selv.

Mannen min er stikk motsatt, og det skal helst være på barnas premisser hele tiden. Dette tror jeg også bidrar til at jeg blir mer bevisst på situasjonen. Jeg vil på voksenferie en gang i blandt, han vil kun på lekeland med ungene.

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var sytten og angrer, og et tabu er det, men jeg skammer meg ikke for å si det. Jeg syns det er en ærlig sak. Å ha barn kompliserer livet fryktelig mye i forhold til hvordan det ville vært uten barn. Dette vet alle.

 

Det betyr ikke at jeg ikke er glad i barna mine og at jeg ville vært dem foruten. Men hadde jeg kunnet velge en gang til, ville jeg valgt å få dem på et senere tidspunkt om det hadde vært mulig.

 

Merkelig nok provoserer det sammen med andre "ukvinnelige" utsagn som: "Jeg liker ikke å være gravid eller amme." og "Jeg har ikke lyst til å gå hjemme med barn når de er små."

 

Jeg har senere innsett at jeg kanskje ikke passer til å være mor. Jeg burde heller vært far, for da er det fullstendig legitimt å si og gjøre en god del mer enn hva man kan som mor.

[Anonym bruker]

ja jeg ser hva dere prøver å si her...

men er det ikke litt drastisk å si at en angrer??

Jeg iallefall synes det er stor forskjell mellom det å angre og det å savne et liv en hadde før....

Ved anger kan en ikke se noe positivt ved nåværende situasjon... Og som jeg hører alle dere som angrer si, er at dere er utrolig glade i barna deres og ville ikke vært foruten di....

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke fordi jeg savner et liv jeg hadde før. Jeg var dessuten for ung til å kunne ha hatt et "liv" før jeg fikk barn. Jeg angrer i all hovedsak fordi jeg tror jeg hadde vært en bedre mor både emosjonelt, erfaringsmessig, sosialt og økonomisk om jeg hadde ventet.

[Anonym bruker]

Du angrer jo ikke på at du fikk barn, men når. Det er vel der reaksjonen kommer, for du skriver jo at barna var det eneste gode som kom ut av det. Jeg tror det er mange som angrer på tidspunktet og valg av far til barna sine, men det er ikke det samme som å si at barna var en tabbe. Samtidig tror jeg at en lettere føler det sånn om alt kretser rundt barna, og en bruker all sin tid og energi på barna. Kall meg gjerne egoistisk, men selv trenger jeg noe mer enn bare barna.

[Anonym bruker]

Skjønner hva du menre jeg, sel vom jeg ikke angrer mine..De var planlagt og kom akkurat når de skulle så ingenting å angre på...

 

Men skjønner jo at folk kan angre på TIDSPUNKTET de fikk barn, og ikke på barna.... Det er en stor forkjsell der..Om man visste at "samme barn" hadde kommet om man fikk de 5 år senere så hadde man selvsagt vventet fem år,- OM man kunne velge på nytt....Det er jo DET det er snakk om..Ikke at man vila t barna skal "fordufte" fra livene sine og denne verden?

 

SÅnn er det jo med mye man angrer..Er ikke det at man vil ha tingene ugjort, men at det skjedde på feil tidspunkt..FOr sent eller for tidlig...Men hadde man kunne gjort alt i etterpåkloksapens navn så hadde vi vært rik og lykkelig alle sammen ) Grunnen til at man SIER man angrer (på alt untatt barna...) er jo at man vil folk skal lære av sine feil,- og ta visdom av den erfaring man selv har gjort. Er det ikke?

 

Og da må det være lov å si at jeg angrer på at jeg fikk barn så tidlig, eller at jeg ventet itl jeg ble så gammel..Da angrer man på barna,- TIDSPUNKTET man fikk de,-men ikke at man har barn...

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev om han som skulle ønske at han ikke var pappa. Og vet du, han angrer på at han fikk barn i det hele tatt, ikke tidspunktet. Men han elsker barna sine og ønsker dem ikke bort, men han skulle heller ønske at han var deres onkel. Når han forteller om dette får han faktisk mye sympati. Alle synes synd på denne ungkaren som har mistet friheten sin. Hvorfor er vi da så rask med å dømme en mamma som også føler at hun skulle levd livet som barnløs?

[Anonym bruker]

HELDIGVIS er det tabu å ANGRE på at man fikk barn! Makan! Egoistisk. Deres valg. Stakkars barn.

[wanda71]

Jeg angrer ikke på at jeg har fått barn, men nå er jeg 37 år og alt lå til rette.

 

Min mor var kun 17 år da hun fikk meg, jeg vet hun er glad i meg men tror nok at hun angret at hun satte igang så tidlig. Ikke så innmari gøy å sitte med en liten en når resten av venneflokken "lever livet", skjønner godt at angeren kan komme da.

 

Hi, tror mange har de samme tankene som du men her inne skal du helst være superperfekt så da passer det ikke inn.

[Anonym bruker]

Klart det var et valg man tok som man må ta konsekvensene av, men som alle andre valg er det angremuligheter. Det å ta det valg selv og det å angre på det i ettertid er ikke to ting som utelukker hverandre.

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener hi..

Må si jeg angrer noen ganger jeg også. men jeg elsker gutten min. Er bare det at livet mitt har blitt så utrolig vanskelig og det har skjedd mye vondt pga at jeg valgte å få han.

Nå er han bare 17 mnd. Håper fremtiden bringer noe bedre med seg

[Gjest Mylian&A.V+2til:-))]

Heldigvis et tabu å si man angrer? Hvorfor er det heldigvis? Det er like mange som ikke angrer(som meg) som det er de som angrer(hi). Det må være lov å angre. Det betyr ikke at man ikke er glad i barna sine...

[Jenta_00_]

Min kjæreste har to barn med en kvinne han i dag ikke kan fordra, dette pga måten hun var mot han den tiden de var gift. Han angrer ikke på barna, men på vedkommende og tidspunktet han fikk de. Det førte til at ekteskapet gikk til helvete og at han ikke kunne være en "vanlig" pappa. Han måtte være deltidspappa. Han elsker barna over alt på jord og setter dem som første prioritet men han angrer på når de kom til verden. Han ville være mer rustet til å ta imot de dårlige tidene, og kunne gi barna økonomisk trygghet så vel som kjærlighet og omsorg. Og bare min personlige observasjon, han foretrekker nr1 over nr 2, men dette er noe man aldri hadde sett når man ser han med barna, det er bare ting som han sier når vi er alene som gir det inntrykket.