Tøft og uvant å være tobarnsmor - noen som vil dele sine erfaringer fra den første tiden med to barn?

[Anonym bruker]

Jeg har nylig blitt mamma til barn nr. 2 og har en 3-åring fra før av. Før vi fikk nr. 1 synes jeg alltid at jeg hørte at overgangen fra å være barnløs til å få 1 barn er størst og mest krevende. Det var det absolutt, men jeg var absolutt ikke forberedt på at det å få et barn til skulle være SÅ til de grader krevende! Jeg synes alle sier at nr. 2 bare henger med og at den største overgangen helt klart er fra 0-1 barn, men nå med en relativt nyfødt baby med refluks og en særs krevende og trassig 3-åring, føler jeg meg virkelig helt tom for energi og i en form for unntakstilstand. Jeg bare gleder meg til begge to blir større..

 

Noen andre tobarnsmødre her som har opplevd starten som tobarnsmor som tøff? Blir det bedre? Evt. noen tips til å gjøre tilværelsen med to små bedre?

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Anonym bruker]

Hos oss var eldste 2,5 år da yngste ble født. Jeg synes det var tøft å være alene med dem de første 4 mndr, særlig i leggesituasjonen. Så lenge mannen var hjemme var alt overkommelig.

 

Jeg regner med at du er en del alene med dem siden du spør?

 

Måten jeg løste det på var å få besøk/hjelp av slekt de dagene hvor mannen jobber sent, og de helgene han var på jobb. I ukedagene var eldstemann i barnehagen, og en periode både leverte og hentet mannen fordi det ellers bare ble trass, hylgråt og middagsstress samtidig.

 

Ellers løsnet det veldig rundt 4 mndr for oss. Da nærmet eldste seg 3 år, og ble flinkere til å vente og klare seg selv. I tillegg ble yngste så stor at det var litt rutiner ift soving.

 

Nå er yngste 7 mndr og det går enda lettere! Vi har fått samme leggerutine på dem, så det er kvelds til begge kl 18 og legging kl 19. Det går fint å gjennomføre alene også:-) På dagtid kan yngste nå ligge på gulvet med eldste og se på, og de finner mye glede i hverandre. Så nå henter jeg alltid tidlig i barnehagen, samt får til å lage middag uten at det blir altfor mye gråt før mannen kommer hjem:-)

 

Anonymous poster hash: c75c9...4f4

[Anonym bruker]

Ellers vil jeg legge til: kom deg ut på tur hvis yngste trives og sover i vogn! Det hjalp meg de ettermiddagene hvor alt ellers bare ble trass og tull. Da sov yngste og eldste koste seg på sykkelen eller vi gikk tur til en lekeplass osv:-) Samtidig fikk jeg frisk luft og litt pusterom.

 

Anonymous poster hash: c75c9...4f4

[☆☆☆]

For oss var overgangen 1-2 større enn 0-1. Både fordi nr 2 er ein meir krevjande baby og fordi den fleksibiliteten babyar tross alt har ikkje er verdt mykje når vi også har ein toåring som skal leverast og hentast i bhg og ha middag og legge seg til nokolunde fornuftig tid.

[Kenga]

Jeg syns 0-1 var værre enn 1-2, men de første mnd er harde - spesielt når man er alene. Jeg hadde 1 uke alene x 2 da minste var ca 2-3 mnd. Var gørrsliten hele uka, og de kjørte skift et par av nettene. Her var eldste drøye 2, men heldigvis har trassen vært mindre når det kun er snakk om en. Nå er de 3 og 1, og ting er mye smidigere - selv om det er krig i perioder ;-). Det blir bedre, men prøv å få deg litt hjelp (feks om noen kan lage middag etc)

[Anonym bruker]

Hos oss var eldste 2,5 år da yngste ble født. Jeg synes det var tøft å være alene med dem de første 4 mndr, særlig i leggesituasjonen. Så lenge mannen var hjemme var alt overkommelig.

Jeg regner med at du er en del alene med dem siden du spør?

Måten jeg løste det på var å få besøk/hjelp av slekt de dagene hvor mannen jobber sent, og de helgene han var på jobb. I ukedagene var eldstemann i barnehagen, og en periode både leverte og hentet mannen fordi det ellers bare ble trass, hylgråt og middagsstress samtidig.

Ellers løsnet det veldig rundt 4 mndr for oss. Da nærmet eldste seg 3 år, og ble flinkere til å vente og klare seg selv. I tillegg ble yngste så stor at det var litt rutiner ift soving.

Nå er yngste 7 mndr og det går enda lettere! Vi har fått samme leggerutine på dem, så det er kvelds til begge kl 18 og legging kl 19. Det går fint å gjennomføre alene også:-) På dagtid kan yngste nå ligge på gulvet med eldste og se på, og de finner mye glede i hverandre. Så nå henter jeg alltid tidlig i barnehagen, samt får til å lage middag uten at det blir altfor mye gråt før mannen kommer hjem:-)Anonymous poster hash: c75c9...4f4

Tusen takk for tilbakemelding!

 

Mannen min er eg. ganske mye hjemme, men jeg tror nok hovedutfordringen vår er vår krevende 3-åring som aldri kan gjøre noe som helst uten krangling, forhandlinger etc. I tillegg har minstemann refluks, skriker mye, sover ikke av seg selv og må trilles i søvn gjennom hele dagen. Så jeg går tre lange turer hver dag før eldstemann kommer hjem fra barnehagen og krever sitt mens minstemann skriker gjennom kvelden før vi får bysset henne i søvn i 22-23 tiden..

 

Men godt å høre at flere synes det blir bedre når man får litt flere rutiner på plass med minstemann - det er håpet mitt For akkurat nå er jeg helt tom og gleder meg bare til det blir mulig å slappe litt av med egentid igjen.

 

Vi har også benyttet oss av hjelp fra familie og skal gjøre det fremover.

 

Hører gjerne fra flere tobarnsmødre!

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Fru Pinne]

Ja jeg synes det var veldig stor overgang fra 1 til 2. Eldste er 3 og hadde seg en real sjalusi og trasseperiode da lillebror ble født. Det var veldig vanskelig. Minstemann har hele tiden trengt mye nærhet også så det har vært mye bæring og byssing som har resultert i mye "mamma kan ikke akkurat nå" når eldstemann har spurt om ting og det har ikke vært noe greit hverken for han eller meg. Er også mye alene om kvelder og helg da mannen jobber skift så det er også litt tøft. Heldigvis begynner det å gå mye bedre. Minien bæres ikke lenger fordi jeg orker rett å slett ikke. Han er så stor og tung at ryggen min takler det ikke, så han er tvingt over i vogn på dagtid og det går overraskende bra. Gutten er forresten 3,5 mnd og nærmer seg allerede 9 kg.... 😜 Dessverre sover han ikke så mye i slengen så det går mye tid med å få han til å sove, men har hvertfall armene delvis fri. Og om kvelden går det veldig greit for han legges en stund før storebror nå. Storebror er også blitt sitt gode gamle snille jeg igjen så det er ikke noe problemer med han lenger. Så det blir nok bedre og bedre etterhvert som rutiner kommer mer på plass og en blir litt tryggere i tobarnsmorrollen 😃

Endret 16. juli 2014 av Fru Pinne

[Anonym bruker]

Ja jeg synes det var veldig stor overgang fra 1 til 2. Eldste er 3 og hadde seg en real sjalusi og trasseperiode da lillebror ble født. Det var veldig vanskelig. Minstemann har hele tiden trengt mye nærhet også så det har vært mye bæring og byssing som har resultert i mye "mamma kan ikke akkurat nå" når eldstemann har spurt om ting og det har ikke vært noe greit hverken for han eller meg. Er også mye alene om kvelder og helg da mannen jobber skift så det er også litt tøft. Heldigvis begynner det å gå mye bedre. Minien bæres ikke lenger fordi jeg orker rett å slett ikke. Han er så stor og tung at ryggen min takler det ikke, så han er tvingt over i vogn på dagtid og det går overraskende bra. Gutten er forresten 3,5 mnd og nærmer seg allerede 9 kg.... Dessverre sover han ikke så mye i slengen så det går mye tid med å få han til å sove, men har hvertfall armene delvis fri. Og om kvelden går det veldig greit for han legges en stund før storebror nå. Storebror er også blitt sitt gode gamle snille jeg igjen så det er ikke noe problemer med han lenger. Så det blir nok bedre og bedre etterhvert som rutiner kommer mer på plass og en blir litt tryggere i tobarnsmorrollen

Takk for svar! Det høres veldig likt ut som jeg opplever situasjonen nå. Veldig sant at jeg gjerne skulle følt meg litt tryggere i rollen

 

Jeg synes den største utfordringen er kveldene. Etter at vi endelig har fått eldstemann i seng må vi sette i gang med byssing etc for å få minsten til å sovne. Dette tar stort sett hele kvelden.

 

Kan jeg spørre hvordan derer klarte/klarer å få minsten på 3,5 mnd til å legge seg tidligere enn eldstemann?

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Fru Pinne]

Vi har vært heldig med en baby som har sovet rimelig greit om natten fra han var født. Han har egentlig ordnet dette med leggetidspunkt selv. Vi prøvde bare å legge han for natten tidligere og tidligere, og det har fungert veldig bra. Fant ut at det var like grei å legge han i sengen når han ville sove kl 22, så 21 osv. Nå er det bare blitt rutine at han legger seg i 18-19 tiden. Det har vel vært sånn den siste måneden kanskje. Har måttet bysse en del her også, men som sagt orker jeg det ikke lenger for han er så stor. Så nå legger jeg meg litt med ham og ammer han i søvn.

[Chl85]

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

[Kenga]

Hvorfor ordnet dere ikke det slik at pappaen hadde ferie når bhg har ferie? Alene med 2 på fulltid er jo straff

[☆☆☆]

Hvorfor ordnet dere ikke det slik at pappaen hadde ferie når bhg har ferie? Alene med 2 på fulltid er jo straff

Det er ikkje alltid like lett. Her har bhg fellesferie, hverken eg eller mannen har arbeidsplassar som stenger i ferien. Så her kan vi ikkje håpe på meir enn max halve fellesferien. Eg har no vore aleine med baby og toåring i to veker, mannen har siste arbeidsdag i dag.

[Anonym bruker]

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

Takk for svar! Du setter ord på mye av akkurat det samme jeg strever med. Jeg merker også at vår treåring har blitt ekstra trassig og sår etter at den lille kom til verden.

 

Jeg opplever heller ingen fleksibilitet med babyen som må trilles til relativt faste tider 3 ganger om dagen for å sove. Det er ikke bare bare å ta henne med seg på ting, og det finnes ingen rom for hvile mellom kl. 06:30 og 23:00. Det synes jeg er tøft, særlig når jeg må gå lange turer hver dag og 3-åringen krangler om absolutt alt.

 

Håpet mitt er at det blir bedre etter hvert når alle i familien venner seg til den nye situasjonen og vi får litt flere rutiner på plass Vi skal også få litt mer hjelp av familie utover høsten.

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Chl85]

Hvorfor ordnet dere ikke det slik at pappaen hadde ferie når bhg har ferie? Alene med 2 på fulltid er jo straff

 

Far kunne ikke få ferie når bhg var stengt i tillegg avanserte han i stillingen sin slik at han nå har personalansvar, så da må de andre på teamet gjerne få ferie først denne gangen... Han tok 2 uker ferie i forbindelse med fødselen som var i begynnelsen av Juni. Er ikke alltid alt går opp gitt. :S Meeeen jeg får virkelig trent meg ved å være 2 barns mor disse 3 ukene Har klart 2 uker, så greier 1 til Men gud det skal bli deilig med ferietur tilrettelagt unger og noen ekstra hender, he he.

[Chl85]

 

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

Takk for svar! Du setter ord på mye av akkurat det samme jeg strever med. Jeg merker også at vår treåring har blitt ekstra trassig og sår etter at den lille kom til verden.

 

Jeg opplever heller ingen fleksibilitet med babyen som må trilles til relativt faste tider 3 ganger om dagen for å sove. Det er ikke bare bare å ta henne med seg på ting, og det finnes ingen rom for hvile mellom kl. 06:30 og 23:00. Det synes jeg er tøft, særlig når jeg må gå lange turer hver dag og 3-åringen krangler om absolutt alt.

 

Håpet mitt er at det blir bedre etter hvert når alle i familien venner seg til den nye situasjonen og vi får litt flere rutiner på plass Vi skal også få litt mer hjelp av familie utover høsten.

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

 

 

Heldivis(bank i bordet) så sover baby greit i sofaen og vippestolen... Til tider vil hun helst ligge i et fang, men er mest på kveldstid når 3 åringen er lagt. Slitsomt hvis det bare er vogna som får den minste til å sove... Gleder meg til pappen er litt mer trygg på minste, slik at jeg og 3 åringen kan finne på noe bare vi to.( det skal vi når vi reiser på ferie! Får så utrolig vondt av henne noen ganger, samtidig som krangling og trassen kan ta knekken på de fleste. Vi får god trening av dette her! He he. Hvis man får barnevakt til den ene av dem, kommer det til å kjennes ut som man ikke har barn omtrent Blir liksom ikke så mange behov som skal dekkes.

[tessass]

Kjenner meg veldig igjen i det dere sier, men syntes det faktisk er vanskeligere nå som baby er 6mnd:( hun er mobil og trenger ekstremt mye stimuli. I tillegg våkner hun enda mye på natten og storebror er en veldig aktiv mammadalt! Kunne definitivt ønske jeg kunne dele meg i to noen ganger:)

 

Før hun var tre mnd hadde jeg bebisen mye i bæresjal! Det gjorde at jeg fikk gitt masse oppmerksomhet til storebror og lillesøster fikk den nærheten hun trengte! Det kan være et tips til deg som er alene:)

[lovelyme]

Hei. Tre år kan jo være en utfordrende alder.. For min del gikk det greit etter en liten stund da han var relativt rolig.. Men var veldig sår og gråt endel i starten.. Det værste her har vært overgangen fra 2 til 3! Mellomste er 21 mnd og eldste 4,5... Tok 3 uker før de værste barseltårene hadde roet seg.. Ble hel overveldet av hverdagen.. Føler fremdeles det er ganske krevende.. Hvordan få tid til alle og ha kontroll på alle? Pluss amming som tar lang tid og en baby som ikke liker å ligge alene....

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle innleggene, men svarer likevel.

 

ALT går seg til! Overgangen fra 1 til 2 er ganske stor da en må få på plass rutiner som fungerer. Overgangen fra 2 til 3 osv er MYE enklere da en allerede har rutninene på plass.

 

Da vi fikk nr 2 så var han også en krevende baby, mye grining, og nr 1 var knappe 2 år og på veg inn i trassalderen.

 

- La hus være hus.

- Ta i mot hjelp fra familie om dere har det i nærheten (eller venner). Kanskje noen kan finne på noe kjekt med storebror. Gjøre litt stas på han og legge vekt på at han er stor.

- Velg dine kamper. Ikke alle kamper må tas med en gang så se gjennom fingrene om det ikke er så viktig, men vær konsekvent på de kampene du velger. Om babyen må ligge for seg selv i noen minutter og skrike så går det bra selv om det gjør vondt i et mammahjerte å høre på.

- La storebror ta del i stell av baby om han ønsker det.

- La far gå tur i helgen, mens du og storebror finner på noe. Trenger ikke være så mye... lese en bok, bygge litt lego, bake en kake....

- Litt TV er faktisk ok. Trenger du en time for å hente deg litt inn (feks når far går tur) så går det an å sette på en film til 3 åringen og så kan dere se den sammen.

 

Med 4 små under 7 år så har vi hatt våre utfordringer, men overgangen fra 1 til 2 var den tøffeste. Jeg har vært, og er, mye alene og en finner tilslutt en måte som fungerer for alle.

 

Generelt så er de tre første månedene unntakstilstand så går det seg til!

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e37c9...7b1

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle innleggene, men svarer likevel. ALT går seg til! Overgangen fra 1 til 2 er ganske stor da en må få på plass rutiner som fungerer. Overgangen fra 2 til 3 osv er MYE enklere da en allerede har rutninene på plass. Da vi fikk nr 2 så var han også en krevende baby, mye grining, og nr 1 var knappe 2 år og på veg inn i trassalderen. - La hus være hus.- Ta i mot hjelp fra familie om dere har det i nærheten (eller venner). Kanskje noen kan finne på noe kjekt med storebror. Gjøre litt stas på han og legge vekt på at han er stor.- Velg dine kamper. Ikke alle kamper må tas med en gang så se gjennom fingrene om det ikke er så viktig, men vær konsekvent på de kampene du velger. Om babyen må ligge for seg selv i noen minutter og skrike så går det bra selv om det gjør vondt i et mammahjerte å høre på.- La storebror ta del i stell av baby om han ønsker det.- La far gå tur i helgen, mens du og storebror finner på noe. Trenger ikke være så mye... lese en bok, bygge litt lego, bake en kake....- Litt TV er faktisk ok. Trenger du en time for å hente deg litt inn (feks når far går tur) så går det an å sette på en film til 3 åringen og så kan dere se den sammen. Med 4 små under 7 år så har vi hatt våre utfordringer, men overgangen fra 1 til 2 var den tøffeste. Jeg har vært, og er, mye alene og en finner tilslutt en måte som fungerer for alle. Generelt så er de tre første månedene unntakstilstand så går det seg til! Lykke til!   Anonymous poster hash: e37c9...7b1

Tusen takk for gode råd Det hjelper å høre fra dere som er erfarne på området og har vært gjennom dette.

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Anonym bruker]

 

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

Takk for svar! Du setter ord på mye av akkurat det samme jeg strever med. Jeg merker også at vår treåring har blitt ekstra trassig og sår etter at den lille kom til verden.

 

Jeg opplever heller ingen fleksibilitet med babyen som må trilles til relativt faste tider 3 ganger om dagen for å sove. Det er ikke bare bare å ta henne med seg på ting, og det finnes ingen rom for hvile mellom kl. 06:30 og 23:00. Det synes jeg er tøft, særlig når jeg må gå lange turer hver dag og 3-åringen krangler om absolutt alt.

 

Håpet mitt er at det blir bedre etter hvert når alle i familien venner seg til den nye situasjonen og vi får litt flere rutiner på plass Vi skal også få litt mer hjelp av familie utover høsten.

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

 

Jeg må bare si- stakkar 3åringen! Ikke mye godt å høre om dette lille mennesket- "krever sitt" og "tasser" o.l. Er det NOE positivt å si om han/henne (vet ikke om det er gutt eller jente). Jeg tenker hvis du lever deg virkelig inn i hans følelser og hans hverdag, ordner ting seg! Hvordan er det å ha lange dager i barnehagen, for å så endelig komme hjem til mamma'n sin (som han elsker mest av alt i denne verden) som ikke orker stort? Hvordan er det å gå fra å være i sentrum til å bli skyvet til siden? Hvordan er det å ha sååå stor behov for nærhet og vite at mamma'n tar seg av en annen baby mens han er i barnehagen?

Det er som om mannen din plutselig skulle passe på ei annen dame mens du er på jobb dagene rundt...

 

Jeg mener absolutt ikke å kritisere deg personlig, og jeg selv er langt ifra en perfekt mor. Men jeg har helt vondt av å høre om 3 åringen din! Er det hans ønske om  en baby? Er det hans skyld at mamma og pappa er slitne? Han krever sitt fordi han har rett til det.

 

Jeg er selv til tider  ganske sliten mamma til 2:-) Men heldigvis valgte vi å vente med nr 2 til førstemann ble nesten 4. Da kunne vi forklare at vi elsker henne minst like mye, få henne til å forstå hvorfor vi må prioritere lillemann så ofte, lære henne til å være lur og  forsiktig.

 

Men alt dette går fint an med en 3 åring! Bruk tid på å snakke med han/henne! Ikke kom deg i vond sirkel da du setter høye krav/masser/kjefter/blir oppgitt (jeg sier ikke at du gjør det, men vet selv at det er fort gjort når en er sliten!). Fortell hvordan dere passet på han/henne da ho var baby, involver i mye av stell og daglige gjøremål. Hent TIDLIG fra barnehagen og ta han/henne MED på trilletur!!!

 

Jeg passer på at hver dag har jeg hatt kvalitets tid med eldste- 15 minutter hver  dag BARE jeg og hun. Det er bare et kvarter- men det betyr SÅ mye! Fortelle ditt favoritteventyr, male, klippe og lime, lage sølekaker!!!!

 

La pappa'n (når han er hjemme) ta seg av babyen, og kos deg med den store babyen din :-)

 

Det er det verste en kan gjøre mot et menneske- å vente på å bli "ferdig" med baby-tiden. Den er nå de små menneskene formes. Det er nå det legges det viktigste grunnlaget - skal barna dine vokste til trygge mennesker som vet at de er verdt å bli elsket --må de få oppmerksomhet,ja de må kreve, det eneste de skriker etter er "se meg! elsk meg!" Selv om de ikke komme til å huske hverdagen, kommer de til å huske følelsene--- resten av livet!

 

Ikke vær fornærmet, at dette kommer fra egne gode og dårlige erfaringer. Håper du finner noe som kan hjelpe her...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e2df7...56a

[Chl85]

 

 

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

Takk for svar! Du setter ord på mye av akkurat det samme jeg strever med. Jeg merker også at vår treåring har blitt ekstra trassig og sår etter at den lille kom til verden.

 

Jeg opplever heller ingen fleksibilitet med babyen som må trilles til relativt faste tider 3 ganger om dagen for å sove. Det er ikke bare bare å ta henne med seg på ting, og det finnes ingen rom for hvile mellom kl. 06:30 og 23:00. Det synes jeg er tøft, særlig når jeg må gå lange turer hver dag og 3-åringen krangler om absolutt alt.

 

Håpet mitt er at det blir bedre etter hvert når alle i familien venner seg til den nye situasjonen og vi får litt flere rutiner på plass Vi skal også få litt mer hjelp av familie utover høsten.

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

 

Jeg må bare si- stakkar 3åringen! Ikke mye godt å høre om dette lille mennesket- "krever sitt" og "tasser" o.l. Er det NOE positivt å si om han/henne (vet ikke om det er gutt eller jente). Jeg tenker hvis du lever deg virkelig inn i hans følelser og hans hverdag, ordner ting seg! Hvordan er det å ha lange dager i barnehagen, for å så endelig komme hjem til mamma'n sin (som han elsker mest av alt i denne verden) som ikke orker stort? Hvordan er det å gå fra å være i sentrum til å bli skyvet til siden? Hvordan er det å ha sååå stor behov for nærhet og vite at mamma'n tar seg av en annen baby mens han er i barnehagen?

Det er som om mannen din plutselig skulle passe på ei annen dame mens du er på jobb dagene rundt...

 

Jeg mener absolutt ikke å kritisere deg personlig, og jeg selv er langt ifra en perfekt mor. Men jeg har helt vondt av å høre om 3 åringen din! Er det hans ønske om  en baby? Er det hans skyld at mamma og pappa er slitne? Han krever sitt fordi han har rett til det.

 

Jeg er selv til tider  ganske sliten mamma til 2:-) Men heldigvis valgte vi å vente med nr 2 til førstemann ble nesten 4. Da kunne vi forklare at vi elsker henne minst like mye, få henne til å forstå hvorfor vi må prioritere lillemann så ofte, lære henne til å være lur og  forsiktig.

 

Men alt dette går fint an med en 3 åring! Bruk tid på å snakke med han/henne! Ikke kom deg i vond sirkel da du setter høye krav/masser/kjefter/blir oppgitt (jeg sier ikke at du gjør det, men vet selv at det er fort gjort når en er sliten!). Fortell hvordan dere passet på han/henne da ho var baby, involver i mye av stell og daglige gjøremål. Hent TIDLIG fra barnehagen og ta han/henne MED på trilletur!!!

 

Jeg passer på at hver dag har jeg hatt kvalitets tid med eldste- 15 minutter hver  dag BARE jeg og hun. Det er bare et kvarter- men det betyr SÅ mye! Fortelle ditt favoritteventyr, male, klippe og lime, lage sølekaker!!!!

 

La pappa'n (når han er hjemme) ta seg av babyen, og kos deg med den store babyen din :-)

 

Det er det verste en kan gjøre mot et menneske- å vente på å bli "ferdig" med baby-tiden. Den er nå de små menneskene formes. Det er nå det legges det viktigste grunnlaget - skal barna dine vokste til trygge mennesker som vet at de er verdt å bli elsket --må de få oppmerksomhet,ja de må kreve, det eneste de skriker etter er "se meg! elsk meg!" Selv om de ikke komme til å huske hverdagen, kommer de til å huske følelsene--- resten av livet!

 

Ikke vær fornærmet, at dette kommer fra egne gode og dårlige erfaringer. Håper du finner noe som kan hjelpe her...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e2df7...56a

 

 

Jeg vet ikke om du mente meg eller andre anonym, men svarer for meg selv. Selv har jeg prøvd å få vesla involvert i stell av baby- Det har hun ikke synes har vært noe av interesse. Har lekt eller lest med henne litt hver dag, tatt hennes behov først av og til , latt baby vente , snakket om alt det storesøster må lære minsten Nemlig å pynte seg med kjole.. Det syns 3 åringen her er viktigst..osv,osv... Har fulgt boka så det holder, men hjelper lite når man trasker hjemme med baby og mamma i 3 uker. Da blir det kjedelig og man legger mer merke til alt med baby. Derfor vært en del på besøk slik at hun ikke merker så mye til sjalusien eller at mamma er litt opptatt til tider. At hun er elsket blir bekreftet hver eneste dag både av meg og gubben, så er ikke det, det står på.

 

En ting er jo når hun er i bhg og når far er hjemme da får hun selvfølgelig den oppmerksomheten fra meg mye mer intenst de timene hun er våken før hun legger seg.

 

Og selv om det er "synd" på henne, må hun jo oppdras når hun trasser som verst. Det er jo noe med det at de må lære seg å dele oppmerksomheten og lære å ta litt hensyn en gang i blant. En 3 åring er ikke fritatt fra alt bare fordi det har kommet småsøsken.

 

Og nei jeg er ikke perfekt, det er vel ingen av oss og det erfarer sikkert 3 åringen også  

 

Og gneldring kommer det til tider dessverre, men vi blir alltid venner igjen. Ting må gå seg litt til når noen ganger og slik er det bare. Nå er hun i barnehagen denne uka før vi drar på 10 dagers ferie til syden med hele familien. Det gjør forhåpentligvis litt opp for disse siste 3 ukene. Da skal vi ha det mye gøy sammen

[Anonym bruker]

 

 

 

Har selv en på 3 og en liten baby på 5 uker og merker at det er masse å gjøre... Føler at jeg til tider gneldrer litt for mye på eldste og at hun må vente mye på tur.. Spesielt nå som jeg er 3 uker alene med baby og 3 åringen som har ferie fra bhg. I tillegg har jeg ikke bil og mannen er på jobb, så jah.. Det går en kule varmt her noen ganger.

 

Overgangen merkes så klart, men denne gangen så blir jeg ikke like satt ut av babytiden. Går ikke rett ned i kjelleren hvis baby gråter litt og blir ikke redd for alt, så det hjelper så klart. Er en mye mer "roligere" mamma.

 

Det som er verst er at jeg føler at eldste føler seg tilsidesatt. Hun er veldig sår og trassen om dagen og kan begynne å gråte for ingenting og vil ha mye trøst I tillegg merker jeg en del sjalusi. Prøver å prioritere 3 åringen før baby noen ganger, men vanskelig når hun alltid må på do, har lyst på mat, detter å slår seg osv, når jeg mater baby eller baby skriker pga magevondt... Da blir det mye ; " Ja snart vennen" og "Vent litt skal bare gjøre dette først" osv. 

 

Det hjelper når jeg drar på besøk til venner med barn på hennes alder og sånt da, men får ikke besøkt folk hver dag. Ingen besteforeldre har ferie nå og mange har jo reist på ferie nå.

Har hørt mange føler at de skal slites i 2 for å strekke til for begge barna i begynnelsen og jeg føler også det. Håper ting jevner seg litt ut etterhvert, for jeg får jo vondt av 3 åringen og skjønner jo at hun trasser og er sjalu... Prøver virkelig å ikke bli utålmodig og sint på henne men går dessverre ikke alltid. Gleder meg til mannen har ferie og vi skal reise bort med foreldrene mine. Håper at ferieturen skal gjøre opp litt for 3 åringen.

 

Tror vi bare må tenke at husarbeidet får vente litt også ta oss av barna. Prioritere søvn og spørre om hjelp når det stormer som verst. Ting vil sikkert gå lettere etterhvert  Jeg velger å tenke at alt bare er midlertidig og når jeg venner meg til å være 2 barns mamma, så vil alt gå glattere

 

Takk for svar! Du setter ord på mye av akkurat det samme jeg strever med. Jeg merker også at vår treåring har blitt ekstra trassig og sår etter at den lille kom til verden.

Jeg opplever heller ingen fleksibilitet med babyen som må trilles til relativt faste tider 3 ganger om dagen for å sove. Det er ikke bare bare å ta henne med seg på ting, og det finnes ingen rom for hvile mellom kl. 06:30 og 23:00. Det synes jeg er tøft, særlig når jeg må gå lange turer hver dag og 3-åringen krangler om absolutt alt.

Håpet mitt er at det blir bedre etter hvert når alle i familien venner seg til den nye situasjonen og vi får litt flere rutiner på plass Vi skal også få litt mer hjelp av familie utover høsten.Anonymous poster hash: e8b73...1ef

Jeg må bare si- stakkar 3åringen! Ikke mye godt å høre om dette lille mennesket- "krever sitt" og "tasser" o.l. Er det NOE positivt å si om han/henne (vet ikke om det er gutt eller jente). Jeg tenker hvis du lever deg virkelig inn i hans følelser og hans hverdag, ordner ting seg! Hvordan er det å ha lange dager i barnehagen, for å så endelig komme hjem til mamma'n sin (som han elsker mest av alt i denne verden) som ikke orker stort? Hvordan er det å gå fra å være i sentrum til å bli skyvet til siden? Hvordan er det å ha sååå stor behov for nærhet og vite at mamma'n tar seg av en annen baby mens han er i barnehagen?

Det er som om mannen din plutselig skulle passe på ei annen dame mens du er på jobb dagene rundt...

 

Jeg mener absolutt ikke å kritisere deg personlig, og jeg selv er langt ifra en perfekt mor. Men jeg har helt vondt av å høre om 3 åringen din! Er det hans ønske om  en baby? Er det hans skyld at mamma og pappa er slitne? Han krever sitt fordi han har rett til det.

 

Jeg er selv til tider  ganske sliten mamma til 2:-) Men heldigvis valgte vi å vente med nr 2 til førstemann ble nesten 4. Da kunne vi forklare at vi elsker henne minst like mye, få henne til å forstå hvorfor vi må prioritere lillemann så ofte, lære henne til å være lur og  forsiktig.

 

Men alt dette går fint an med en 3 åring! Bruk tid på å snakke med han/henne! Ikke kom deg i vond sirkel da du setter høye krav/masser/kjefter/blir oppgitt (jeg sier ikke at du gjør det, men vet selv at det er fort gjort når en er sliten!). Fortell hvordan dere passet på han/henne da ho var baby, involver i mye av stell og daglige gjøremål. Hent TIDLIG fra barnehagen og ta han/henne MED på trilletur!!!

 

Jeg passer på at hver dag har jeg hatt kvalitets tid med eldste- 15 minutter hver  dag BARE jeg og hun. Det er bare et kvarter- men det betyr SÅ mye! Fortelle ditt favoritteventyr, male, klippe og lime, lage sølekaker!!!!

 

La pappa'n (når han er hjemme) ta seg av babyen, og kos deg med den store babyen din :-)

 

Det er det verste en kan gjøre mot et menneske- å vente på å bli "ferdig" med baby-tiden. Den er nå de små menneskene formes. Det er nå det legges det viktigste grunnlaget - skal barna dine vokste til trygge mennesker som vet at de er verdt å bli elsket --må de få oppmerksomhet,ja de må kreve, det eneste de skriker etter er "se meg! elsk meg!" Selv om de ikke komme til å huske hverdagen, kommer de til å huske følelsene--- resten av livet!

 

Ikke vær fornærmet, at dette kommer fra egne gode og dårlige erfaringer. Håper du finner noe som kan hjelpe her...

 

 

 

Anonymous poster hash: e2df7...56a

 

Jeg vet ikke om du mente meg eller andre anonym, men svarer for meg selv. Selv har jeg prøvd å få vesla involvert i stell av baby- Det har hun ikke synes har vært noe av interesse. Har lekt eller lest med henne litt hver dag, tatt hennes behov først av og til , latt baby vente , snakket om alt det storesøster må lære minsten Nemlig å pynte seg med kjole.. Det syns 3 åringen her er viktigst..osv,osv... Har fulgt boka så det holder, men hjelper lite når man trasker hjemme med baby og mamma i 3 uker. Da blir det kjedelig og man legger mer merke til alt med baby. Derfor vært en del på besøk slik at hun ikke merker så mye til sjalusien eller at mamma er litt opptatt til tider. At hun er elsket blir bekreftet hver eneste dag både av meg og gubben, så er ikke det, det står på.

 

En ting er jo når hun er i bhg og når far er hjemme da får hun selvfølgelig den oppmerksomheten fra meg mye mer intenst de timene hun er våken før hun legger seg.

 

Og selv om det er "synd" på henne, må hun jo oppdras når hun trasser som verst. Det er jo noe med det at de må lære seg å dele oppmerksomheten og lære å ta litt hensyn en gang i blant. En 3 åring er ikke fritatt fra alt bare fordi det har kommet småsøsken.

 

Og nei jeg er ikke perfekt, det er vel ingen av oss og det erfarer sikkert 3 åringen også  

 

Og gneldring kommer det til tider dessverre, men vi blir alltid venner igjen. Ting må gå seg litt til når noen ganger og slik er det bare. Nå er hun i barnehagen denne uka før vi drar på 10 dagers ferie til syden med hele familien. Det gjør forhåpentligvis litt opp for disse siste 3 ukene. Da skal vi ha det mye gøy sammen

Jeg er SÅ enig! Vår treåring er i sentrum hele tiden og det er faktisk babyen som må vente. Men vi kan ikke la være å sette grenser selv om det har kommet et nytt familiemedlem i huset. Hun vil ingenting - ikke pusse tenner, ikke spise, ikke kle på seg, ikke legge seg, ikke børste håret, ikke vaske seg, ikke sette seg i bilsetet når vi skal kjøre tur etc. Dette er ting hun rett og slett bare må, og det er daglige "kamper" jeg opplever som tøffe og som gjør det krevende å ha ansvar for en liten baby i tillegg.

 

Hun får kjærlighet, kos og oppmerksomhet i bøtter og spann

 

Anonymous poster hash: e8b73...1ef

[Anonym bruker]

Her har vi passert året, og jeg synes det er fantastisk å være tobarnsmamma - men også fremdeles veldig tøft. Rutiner etc. går greit, men vi har slitt mye med søvnproblemer hos minsten og sliter fremdeles med sjalusi hos eldstejenta på tre. Kjenner meg veldig igjen i forrige innlegg - "JEG VIL IKKE" er gjennomgangstonen, særlig når det er noe mamma skal gjøre/vil at hun skal gjøre. Sjalusien er sterkest overfor pappa - han skal helst ikke se på minstemann en gang.

 

Dagen vår starter typisk med at jeg får et spark eller skubb når jeg kommer for å kysse henne god morgen, fordi jeg er feil person. Når pappa kommer, får han en god klem. Når jeg prøver å gjøre noe "pappa skal gjøre" eller prøver å klemme/trøste henne når hun er sjalu, blir hun helt hysterisk. Hvis hun får raseriutbrudd fordi noe er galt, klarer jeg sjelden å roe henne, alt jeg gjør blir bare vondt verre - men når pappa kommer, er alt greit på sekundet. 

 

Jeg har stor forståelse for sjalusi og for at det er vanskelig for en som er så liten å håndtere så sterke følelser. Og hun får MYE oppmerksomhet, så mye at jeg i perioder har følt at det har gått veldig utover lillebror. Men jeg synes likevel sjalusien hennes er vanskelig å takle, det er ofte vanskelig å vite hvordan vi bør håndtere det, og det føles sårt at hun holder meg så på avstand. Vi hadde et veldig nært forhold før jeg ble gravid med nr to, men nå føler jeg egentlig at hun tenker at mamma er lillebrors og pappa er hennes.

Anonymous poster hash: 63c83...876