Hvordan kom du deg på beina etter utbrenthet?

[Anonym bruker]

Har vært syk i 2 år nå... Noen som har tips til hva jeg kan gjøre for å bli friskere?

 

Anonymous poster hash: 4243a...fe3

[Anonym bruker]

Du må bare bestemme deg. Det sitter i tankene.

 

Anonymous poster hash: 809b8...b34

[Anonym bruker]

Har vært syk i 2 år nå... Noen som har tips til hva jeg kan gjøre for å bli friskere?

 

Anonymous poster hash: 4243a...fe3

Hva mener du med syk? Hvordan syk?

Og hvordan utarter utbrenthet seg?

 

Jeg er nemlig bittelitt bekymret for meg selv.. Men vet ikke hva utbrenthet gir seg utslag i i starten.

 

Anonymous poster hash: 19cbe...5d7

[Anonym bruker]

2 år er lenge for utbrenthet.

Er du utbrent er det mulig å ta seg litt i nakken og gjøre ting som gir overskudd.

Er det noe annet som borreliose eller ME er det værre.

Hva er diagnosen? Og hvor syk er du?

Har selv vært utbrent. Var veldig dårlig i 3 måneder. Fikk masse ettersykdommer og infeksjoner. Orker ikke ramse opp alt men det avløste hverandre de neste 6 månedene. Brukte vel totalt ett år fra det smalt til jeg begynte å føle meg normal.

Ved utbrenthet er det viktig å hvile men også drive med aktiviteter som gir deg velvære. En rolig skitur, gå tur i skogen. En hyggelig lunsj med venner. Rett og slett gjøre ting som du liker og som du blir naturlig sliten av.

Jeg måtte faktisk tvinge meg selv litt. Hadde ikke lyst men visste jeg måtte ut i sola.

 

 

Anonymous poster hash: 78f5d...797

[Anonym bruker]

Jeg møtte den berømte " veggen " rett etter sommeren. Da hadde jeg merket leeeenge at noe var galt men jeg tok ikke signalene på alvor.

Når alt sa stopp så lå jeg så og si i fosterstiling å gråt. Alt var svart. Husker lite fra den tiden, har blitt fortalt fra de nærmeste og de var alvorlig bekymret.

 

Ble sykmeldt, det var ikke nok.

Fikk time hos psykiater og startet opp med hyppige samtaler og medisiner.

 

Nå kan jeg faktisk glede meg over små ting i hverdagen innimellom. Det går seint, men fremover.

Kommer til å være lenge sykmeldt imens jeg jobber med mestring av sosialangst, panikkangst, depresjon, sorgbearbeid etter dødsfall i nær familie og spiseproblem.

 

Hvordan har du det da HI ?

 

Anonymous poster hash: 95a6e...6b4

[Anonym bruker]

Jeg møtte den berømte " veggen " rett etter sommeren. Da hadde jeg merket leeeenge at noe var galt men jeg tok ikke signalene på alvor.

Når alt sa stopp så lå jeg så og si i fosterstiling å gråt. Alt var svart. Husker lite fra den tiden, har blitt fortalt fra de nærmeste og de var alvorlig bekymret.

 

Ble sykmeldt, det var ikke nok.

Fikk time hos psykiater og startet opp med hyppige samtaler og medisiner.

 

Nå kan jeg faktisk glede meg over små ting i hverdagen innimellom. Det går seint, men fremover.

Kommer til å være lenge sykmeldt imens jeg jobber med mestring av sosialangst, panikkangst, depresjon, sorgbearbeid etter dødsfall i nær familie og spiseproblem.

 

Hvordan har du det da HI ?

 

Anonymous poster hash: 95a6e...6b4

Hvilke kjente du var galt? Hvilke signaler var det du fikk? Lurer fordi jeg er redd for å gå i samme fella...

 

Anonymous poster hash: 9bfa1...324

[Anonym bruker]

Det er knallhardt å komme seg etter å ha møtt veggen, det er også ulikt hvor hardt man er rammet. Å komme seg igjen er avhengig på deg selv som person, hvor godt du kjenner deg selv, og hvor sliten/ skadet kroppen din er.

min historie: sykemeldte meg ikke, sluttet jobben, reiste bort, jeg måtte ta meg sammen pga barna, oppfølging av barna var det som fikk meg ut av senga, jeg gjorde kun det nødvendighet og ikke mer, hadde ikke krefter. Var langt nede , dusjet knapt en dag i uka, brydde meg ikke om utseende, skiftet knapt klær i løpet av en uke. Begynte å gjøre ting som jeg synes var hyggelig, prøvde å glede meg over små ting, gikk små turer. Hadde ingen planer ,tok en dag av gangen, fikk meg ny jobb, fant fort ut at det var for mye negativitet og misfornøyde ansatte og sluttet. Var konsulent i et år og fikk styre jobb dagen min selv som hjalp meg. Er frisk nå, det tok meg tre år.

Har mistet noe på veien, hukommelsen min er ikke som før, roter med navn og vanskelige ord, har ikke den samme energien og utholdenhet i jobbsammenheng har også vanskelighet å konsentere meg. Jeg sitter nå i en lederposisjoner og har ofte tenkt på om de andre merker dette. De oplever meg nok som distre. De kjente meg jo ikke før jeg ble utbrent. Jeg møter langt flere utfordringer som leder pga dette. Jeg vet at jeg ikke kommer til å greie å være leder på mitt fagområde når jeg blir eldre.

 

Anonymous poster hash: 0825d...e69

[Anonym bruker]

 

Jeg møtte den berømte " veggen " rett etter sommeren. Da hadde jeg merket leeeenge at noe var galt men jeg tok ikke signalene på alvor.Når alt sa stopp så lå jeg så og si i fosterstiling å gråt. Alt var svart. Husker lite fra den tiden, har blitt fortalt fra de nærmeste og de var alvorlig bekymret.Ble sykmeldt, det var ikke nok.Fikk time hos psykiater og startet opp med hyppige samtaler og medisiner.Nå kan jeg faktisk glede meg over små ting i hverdagen innimellom. Det går seint, men fremover.Kommer til å være lenge sykmeldt imens jeg jobber med mestring av sosialangst, panikkangst, depresjon, sorgbearbeid etter dødsfall i nær familie og spiseproblem.Hvordan har du det da HI ?Anonymous poster hash: 95a6e...6b4

Hvilke kjente du var galt? Hvilke signaler var det du fikk? Lurer fordi jeg er redd for å gå i samme fella... Anonymous poster hash: 9bfa1...324

 

 

I forkant hadde jeg lenge følt med nedstemt, gråt mye, begynte å isolere meg, klart kun det mest nødvendige med barnet mitt. Verket i kroppen, betennelse , vondt i hode av muskler som var konstant spente. Følte meg mislykket i jobb og som mor og venn. Sov veldig mye, men konstant trøtt.

 

Anonymous poster hash: 95a6e...6b4

[ærlig talt]

I 2010 opplevde jeg en hel masse symptomer etter lang tid med lite søvn, stress, dødsfall og sykdom i familien, infeksjoner i kroppen, 2 barn på 16 måneder osv. Symptomene var svimmelhet, hjertebank, insomnia, nummenhet i kroppen (hadde problem med koordinasjon og å gå i trapper) pluss masse annet rart. Disse symptomene dukket opp over natta. Jeg ringte legevakt om kvelden, og fikk beskjed om at jeg trolig hadde fått virusinfeksjon i blodet. 2 uker senere trodde jeg at jeg opplevde hjerteinfarkt eller liknende og krevde akuttime hos legen. Etter undersøkelser fikk jeg diagnosen utbrenthet med angst. Kroppen min var fullstendig tappet og hadde rett og slett skapt angst med masse fysiske symptom. Jeg startet på Cipralex 20 mg. Dette fikk meg til å senke skuldrene. Jeg gikk også til psykolog og måtte lære meg å skru ned tempoet. Cipralexen ga meg dessverre mange bivirkninger, som at jeg var kronisk trøtt og at jeg slet med søvn. Først i høst, 2013 (3,5 år etter smellen), klarte jeg å slutte med Cipralex. Jeg hadde prøvd å slutte før, men fikk tilbake symptomer på angst.

Nå har jeg endelig fått tilbake energien

 

Det tok lang tid før jeg kom meg. Men jeg har to små barn og det begrenser seg selv hvor mye man kan ligge rett ut. 

 

Sånn i ettertid ser jeg at det er noe jeg kunne ha gjort annerledes for å komme meg til hektene fortere: Kreve mer av mannen, være mindre sosial, tenke mer på meg selv og hva jeg ønsker og generelt prøve å gi mer f#¤n i hva andre tenker og tror om meg

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg var tre år hjemme. Ikke jobb, ikke utdanning, så sjelden folk, kun kjæresten min, var mye sammen med dyr. År 3, kom jeg i tiltak på NAV, og snakket endel med folk i samme situasjon, var der i ett år og følte meg klar for livet igjen. Så det tok 4-5 år.

 

Anonymous poster hash: 6e234...f75

[Anonym bruker]

Det er bare å reise seg fra sofaen og begynne og gå det.

 

Anonymous poster hash: 3b814...280

[Anonym bruker]

Det er bare å reise seg fra sofaen og begynne og gå det.

 

Anonymous poster hash: 3b814...280

Er du på plass, tøffa

 

Anonymous poster hash: 6e234...f75

[Anonym bruker]

Det er nok ingen fasit på dette ettersom utbrenthet, angst, depresjon kan arte seg ulikt fra person til person. 2 år siden min smell og jeg sliter ennå, selv om jeg har begynt å jobbe igjen. Jeg går på 150 mg Zoloft og til psykolog hver uke.

 

Anonymous poster hash: 75a12...b03

[geitemarken]

For meg hjalp det å ha små mål for dagen. Gå tur for eksempel. Jeg leste også litt hjelp til selvhjelp bøker om å snu tankegangen litt. Drit tøffe år, og har som mange andre ikke kommet meg fult og helt.

[Anonym bruker]

Det er bare å reise seg fra sofaen og begynne og gå det.

 

Anonymous poster hash: 3b814...280

Kanskje du da har svaret på hva man gjør når det man vil og det kroppen vil ikke henger sammen?

Jeg jobbet, tok meg av unger og hus og ellers det jeg "måtte", men mens jeg var utbrent måtte jeg ha mer tid til søvn og hvile. Ellers stoppet kroppen opp. Se for deg selv å gå mens halve kroppen er dovnet bort (ala følelsen du har i f.eks hånda når den har sovnet).

Det er også ekstremt frustrerende når man ønsker å fungere optimalt og din egen kropp nekter.

 

Anonymous poster hash: c0f61...651